All Posts in “forfatterdebutanter”

Tidligere student ved forfatterstudiet, Bruno Jovanović, på kortlista til Tarjei Vesaas debutantpris

·

 

Foto: Anna-Julia Granberg, Blunderbuss

Den norske Forfatterforenings litterære råd har fra fjorårets debutanter nominert fire kandidater til Tarjei Vesaas’ Debutantpris: Karoline Brændjord, Bruno Jovanović,  Simen K. Nielsen, Sarah Smith Ogunbona, Malin C. M. Rønning. Forfatterstudiet gratulerer dem alle, men en spesiell gratulasjon til Bruno Jovanović! Som har gått på Forfatterstudiet i Tromsø tidligere.

I forbindelse med nominasjonen skriver Det litterære råd følgende:

Hovedpersonen Dajman i Bruno Jovanovic (f.1990) debutroman, Etter hvert vil øynene venne seg til mørket, er homofil og tilhører en etnisk minoritet. Ingen av delene synes å plage ham nevneverdig, de syntes heller å være en selvfølgelig del av hans identitet. Det som derimot plager ham, er moren. Hun er alvorlig psykisk syk og ute av stand til å ta vare på seg selv, noe han skammer seg over i en slik grad at han til slutt sperrer henne inne. Problemet er at ingen, heller ikke kjæresten, må få vite om det. Romanen gir et overbevisende portrett av en mann med stort indre trykk, men utforsker samtidig den ikke alltid klare grensen mellom omsorg og maktovergrep, kjærlighet og hat.

Gratulerer, Bruno!

Anna Albrigtsen debuterer som romanforfatter med boken: Solen treffer andre ting enn oss

·

Anna Albrigtsen, tidligere forfatterstudent i Tromsø, debuterer med romanen, Solen treffer andre ting enn oss. Boken forventes å være i salg 27. august. Lanseringen finner trolig sted 9. september i Oslo, men følg med for ytterligere detaljer i sosiale medier! Og her kommer Forfatterstudiets intervju med Anna!

Hvordan har arbeidet med debutboka vært? (fra starten av?)

Jeg begynte med romanen på Forfatterstudiet, vinteren 2017, da vi skulle jobbe med et lengre prosjekt. Jeg tok utgangspunkt i noen korttekster jeg hadde skrevet tidligere, men fikk en ganske negativ tilbakemelding fra gjesteforfatteren som var invitert til samlingen for å lese. Etter dette dro jeg hjem og bestemte meg for å endre premissene for teksten. Blant annet endret jeg perspektivet, gjorde henne yngre, strøk det meste jeg allerede hadde skrevet, begynte å skrive lengre, sammenhengende prosa,  prøvde å jobbe mer intuitivt med teksten og tenkte at jeg ikke måtte ha noen tydelig idé. Det var veldig frigjørende.

En drivkraft for meg gjennom studiet, var at jeg ikke helt visste hva teksten handlet om, hvorfor jeg skrev som jeg gjorde, hvorfor det var viktig å skrive akkurat dette. Hele tiden var jeg nysgjerrig på min egen tekst og kviet meg for å reflektere for mye rundt den.

Ofte kunne gjesteforfatterne komme med en tematikk de mente teksten handlet om, de sa alltid helt ulike ting og jeg ble både klok og forvirret. Det er selvsagt fint at en tekst kan ha flere tematikker, men etter hvert skjønte jeg at jeg trengte en tydeligere retning i teksten og at tiden var inne for å tenke.

Hvordan har utgivelsesprosessen foregått? (kontakt med forlaget, redaksjonelt og ellers)

Jeg ble kontaktet av Marte Finess Tretvoll i Cappelen som hadde lest bidraget mitt i antologien. Vi tok en kaffe og et par måneder senere sendte jeg henne et førsteutkast. Jeg fikk en veldig positiv tilbakemelding om at det var mye bra ved teksten, men også mye som måtte jobbes mer med. Jeg jobbet videre med manuset og sendte henne det igjen samme høst, men fikk senere en følelse av at jeg sto litt fast. Kanskje fordi jeg visste at det var flere ting ved teksten som ikke fungerte og skjønte ikke helt hvordan jeg skulle jobbe videre.

I desember spurte jeg Anne veldig pent om hun kunne lese manuset og gi meg en tilbakemelding. I begynnelsen av januar hadde hun lest og mente problemet lå i etableringen, de første sidene, at det var derfor jeg sto fast. Jeg begynte å skrive om begynnelsen av manuset, men så dro jeg på utveksling til Berlin og lot manuset ligge og modne litt, mens jeg så tysk teater og gikk på forelesninger der jeg latet som at jeg forsto hva folk sa.

Iblant tikket det inn en mail fra Marte, der hun lurte på hvordan det gikk med skrivingen. Hun har fulgt meg opp på en veldig behagelig måte, gitt meg følelsen av å ha god tid, samtidig som hun har motivert meg for at boka skal bli ferdig.

Da jeg var ferdig med eksamen, i midten av juli, begynte jeg å jobbe mer aktivt med manuset igjen og endte med å skrive om de første 20 sidene, i tillegg til å skrive inn ganske mye nytt i teksten. Jeg ville ha mer handling, ville at mer skulle stå på spill for karakterene. Jeg jobbet videre utover høsten og sendte manuset til Marte igjen i oktober. Da hun hadde lest, møttes vi og ble enige om at jeg skulle levere til henne en gang i måneden og at vi skulle satse på utgivelse høsten 2020.

Hvilke erfaringer fra Forfatterstudiet tar du med deg når du skal fortsette å  være forfatter?

På den første samlingen med andreåret, på Hamarøy, husker jeg Staffan Söderblom snakket om viktigheten av å endre sin poetikk. Det er noe jeg har tenkt mye på i etterkant. Jeg er ikke sikker på hva han mener, men tolker det som at man som forfatter må strebe etter å være uforutsigbar. Og det betyr ikke nødvendigvis at man hele tiden må fornye seg, men man bør gå dit man føler man møter litt motstand.

Og jeg har lært at alle synes det er vanskelig å skrive, alle tror de har fått skrivesperre, alle bøker modnes ulikt. Iblant kan det ta to år å skrive bok, noen ganger fem år, av og til åtte år, eller mer. Det er fint å tenke på når jeg går i gang med å skrive noe nytt.

Og Forfatterstudiet gratulerer med bok! Og ønsker lykke til med skrivingen av en til!

 

 

Bruno Jovanović, tidligere forfatterstudent i Tromsø debuterer med roman i august!

·

Bruno Jovanović, tidligere forfatterstudent i Tromsø, debuterer med romanen Etter hvert vil øynene venne seg til mørket. Boken forventes å være i salg 24. august. Lanseringen vil finne sted 3. september i Oslo, men det er ennå ikke helt klar akkurat hvor, så følg med i sosiale medier! Som vanlig når tidligere forfatterstudenter kommer med sin første skjønnlitterære bok har forfatterstudiet fått lov til å stille noen spørsmål i forbindelse med utgivelsen. Alle skriveprosesser er ulike, dermed er det spennende å få høre litt om de forskjellige. Det eneste de har felles er kanskje at mange av dem tar noen år.  

Hvordan har arbeidet med debutboka vært? (fra starten av?)

Det hele startet med en korttekst om to menn i et destruktivt forhold, det var her stemmen til jeg-fortelleren i debutboken oppstod. Teksten skulle være med i en antologi i regi av studiet jeg gikk på da, og måtte  fremføres på en scene foran et publikum. Etter at teksten var fremført, klarte jeg ikke å legge fra meg den stemmen. Jeg tok den med til Paris, det var første og siste gang jeg dro på ferie alene. Jeg satt på små kaféer i Le Marais og skrev replikker og fragmenter fra forholdet til de to mennene. Jeg fant hele tiden noe nytt å skrive om, så jeg visste at jeg ikke kunne slutte å skrive om dem.

Skriveprosessen har vært langsom. Jeg fant ut at prosessen min er å skrive ut hele utkast, for så å skrive på nytt og på nytt. Utvikle språket og utvide tekstene. Formen forandret seg en god del opp gjennom årene. Boka skulle opprinnelig bestå av to deler, der hver av delene skulle vise de ulike perspektivene på bruddet til de to mennene. Det tok meg fem år før jeg skjønte at dette ikke fungerte, at jeg måtte velge en av stemmene og fokusere på den. Da jeg kuttet cirka 200 sider av prosjektet, fant jeg formen til det som nå er blitt debutboken. Det var først da jeg klarte å skrive boken, jeg hadde forsøkt å skrive siden 2013.

Det er verdt å nevne at jeg sendte et veldig tidlig utkast av manuskriptet  til forlag allerede i 2015, og da fikk jeg rekordraskt avslag fra et forlag, jeg fikk blant annet avslag fra det som i dag har blitt forlaget mitt, og et par avslag til. Jeg fikk noen positive tilbakemeldinger og oppfordringer også, men ingenting konkret. I dag er jeg veldig glad for de avslagene jeg fikk, de viste meg at jeg ikke ble demotivert til å fortsette å skrive på boken min. Hadde jeg tatt avslagene som et nederlag i 2015, ville jeg ikke endt opp med å skrive boken jeg debuterer med i 2020.

Hvordan har utgivelsesprosessen foregått? (kontakt med forlaget, redaksjonelt og ellers)

Jeg møtte det som etter hvert kom til å bli redaktøren min på lanseringen av antologien til Forfatterstudiet, da vi hadde lanseringsfest i Oslo. Kort tid etterpå fikk jeg mail av henne, der hun skrev at hun likte opplesningen min og utdraget i antologien, og spurte om vi ikke kunne ta en kaffe og en prat. Sommeren 2018, rett etter Forfatterstudiet, sendte jeg halve romanen til henne, og var bombesikker på at den kom til å bli antatt. Jeg endte med å få en hel haug med strykningsforslag, samt en konsulentuttalelse. Hun skrev at manuset ikke var ferdig nok og ønsket meg lykke til videre med arbeidet.

Et år senere fikk jeg mail av henne igjen, der hun lurte på om jeg fremdeles jobbet med det samme prosjektet eller om jeg hadde begynt på noe nytt. Jeg hadde brukt det siste året på å bearbeide den halvdelen av manuskriptet som jeg endte opp med å kutte, så jeg hadde ikke en eneste ny setning å vise til som hun ikke hadde lest tidligere. Jeg forklarte situasjonen i en altfor lang mail, og skrev at jeg sikkert kom til å bruke et nytt år på bearbeide det hun allerede hadde lest. Men så falt alt på plass. Jeg fortsatte å kutte og snevret inn historien, og skrev et helt nytt utkast på to måneder, som jeg sendte til henne før jul i fjor. Hun likte alle de nye endringene og kuttene jeg hadde gjort, og ville at jeg skulle sende et nytt utkast til henne, basert på tilbakemeldingene og den nye konsulentuttalelsen. Og på vårt andre manusmøte, på selveste Valentinesdagen, fikk jeg forlagskontrakt.

Utgivelsesprosessen har gått veldig fort. Dette skyldes Coronaviruset og mye gratis skrivetid som følge, og det lille faktumet at jeg endelig hadde klart å finne formen på romanen. Redaktøren min satt korte innleveringsfrister, og jeg sendte nye utkast til henne cirka annenhver måned. På grunn av situasjonen med Corona, så har det meste av det redaksjonelle arbeidet foregått over mail.

Hvilke erfaringer fra Forfatterstudiet tar du med deg når du skal fortsette å være forfatter?

Jeg ble mindre alene i skrivingen av å gå på Forfatterstudiet. Jeg tar med meg et skrivemiljø som jeg fremdeles holder kontakt med. Et nettverk av skrivende mennesker som jeg kan diskutere litteratur og skriving, og som forstår hva det går i når vi nå skal prøve å leve av skrivingen vår. Jeg er takknemlig for at jeg kom inn på Forfatterstudiet samtidig som de andre klassekameratene mine. Jeg ble en bedre leser av å lese deres tekster, av å diskutere deres skriving rundt det runde bordet.

Og Forfatterstudiet gratulerer!!

 

 

 

 

Michael Rindahl, tidligere forfatterstudent i Tromsø, nominert til Tarjei Vesaas’ Debutantpris!

·

Den norske Forfatterforenings litterære råd har fra fjorårets debutanter nominert fire kandidater til Tarjei Vesaas’ Debutantpris: Kjersti Halvorsen, Michael Rindahl, Erlend Skjetne og Hanna Stoltenberg. Forfatterstudiet gratulerer dem alle, men naturligvis en spesiell gratulasjon til Michael Rindahl! Som har gått både på Forfatterstudium 1 og 2 i Tromsø tidligere.

I forbindelse med nominasjonen skriver Det litterære Råd følgende:

Michael Rindahl fra Vesterålen er født 1991.

Han debuterer med romanen Gammelgresset, en fortelling om 62 år gamle Edvin Strand som har levd hele sitt liv som postbestyrer i et lite og isolert øysamfunn i Steigen i Nordland. Nå er postkontoret nedlagt og kommunen har betalt ham for å flytte inn til fastlandet. For Edvin betyr det en omveltning som han har store problemer med å takle. Alt det som har vært rotfast og trygt, glipper. Han har knapt venner, drømmer om å flytte sammen med en motvillig søster og lever et liv som mest består av minner og nattlige ekspedisjoner for å stjele poteter fra naboene. Gammelgresset er en stilsikker og melankolsk debutroman om et Norge som er i ferd med å forsvinne og om en mann som ikke lenger finner seg til rette i verden.

 

 

Mari Andreassen, tidligere forfatterstudent i Tromsø, debuterer i høst med novellesamlingen: hvor lenge varer vi

·

Mari Andreassen, tidligere forfatterstudent i Tromsø, debuterer med novellesamlingen, hvor lenge varer vi! Boken forventes å være i salg 19. august. Lanseringsarrangement i Tromsø 30. august, så følg med! Og som vanlig har forfatterstudiet fått lov til å stille noen spørsmål i forbindelse med utgivelsen av debutboka: 

Hvordan har arbeidet med debutboka vært?

Da jeg søkte meg til forfatterstudiet, jobbet jeg med scenetekst, og en av grunnene til at jeg søkte var at jeg i større grad ønsket å lære å skrive ut karakterenes indre liv, og ikke bare hva de sa og gjorde. Planen var å jobbe med et romanprosjekt, men studiet (spesielt sjangerdelen) igangsatte en slags hyperaktiv skriveglede hos meg. Det var så mye jeg ville prøve ut. Jeg hadde altfor mange ideer og karakterer inni meg til at jeg klarte fokusere på bare ett romanprosjekt. I tillegg ble jeg nokså samtidig mamma for første gang, så tiden forsvant og hodet ble torpedert, og summa summarum var det et bra tidspunkt for å begynne å utforske kortere tekster.

Til første samling på 2.året leverte jeg de første novellene jeg noen gang har skrevet. Tilbakemeldingene var forholdsvis lunkne, jeg hadde nok i for stor grad forholdt meg til skolelærdommen om hva en novelle er, og hvordan den er bygget opp. Så et ledd i arbeidet med debutboka (uten at jeg på det tidspunktet viste at det skulle bli bok) var å lese noveller. Jeg leste kanskje hundre, prøvde å bli kjent med sjangeren på nytt, og opplevde at de novellene som traff meg, var de som liknet på dramatiske tekster, eller dem som nærmest fikk det til å spilles av en kortfilm i hodet mitt mens jeg leste. Og da var det noe som løsnet. Da fikk jeg noen kjente rammer å jobbe innenfor, og slik har jeg for det meste bygd opp novellene i samlingen, som små kammerspill: avgrenset flate, to personer, et kjøkkenbord, en telttur, mye dialog, få tilbakeblikk, motstridende ønsker, forskyvninger i karakterenes status, det som skjer det skjer i samspillet mellom karakterene og ikke på grunn av ytre hendelser.

Jeg har på sett og vis villet at novellene skulle ha en play-knapp. Når man trykker på den spilles situasjonen av for leseren, uten stopp og hakk. Det var dette jeg eksperimenterte mest med, hvordan skape en størst mulig tilstedeværelse i situasjonene, og hvordan fortelle noe – uten å fortelle det, men vise hva det dreier seg om gjennom dialog og handling.

Så etter to år på forfatterstudiet skrev jeg fortsatt bare hva karakterene sa og gjorde, men da med en mye større selvtillit om at det var nok. Stoffet mitt trengte ikke de store sjelevandringene.

Prosessen med debuten har i tillegg inneholdt en del research fordi jeg har gitt karakterene interessefelt og jobber jeg ikke kan så mye om. Jeg har avviklet intervjuer og fått hjelp av fagpersoner til å lese novellene og gi en konsultasjon på teksten. Det har vært en givende del av det hele, og liksom komme seg vekk fra eget hode og oppsøke helt andre miljøer. Det gjør jo også noe med entusiasmen rundt eget prosjekt når man møter og snakker med folk som synes det er pussig, og morsomt, å bli kontaktet, og mer enn gjerne vil bidra.

 

Hvordan har utgivelsesprosessen foregått?

Utgivelsesprosessen har egentlig gått fort. Underveis på studiet sendte jeg en novelle til Signaler 2018, og fikk den på trykk. Slik kom jeg i kontakt med Cappelen Damm. Allerede før Signaler var ferdigstilt ville forlaget at jeg skulle sende mer stoff. Jeg sendte det jeg hadde på det tidspunktet, fem uferdige noveller, og fikk ganske umiddelbart en uttalelse fra Marte Finess Tretvoll, som ble min redaktør. Uttalelsen pekte på noen styrker i stoffet og gav god veiledning om hvordan jeg kunne gå videre med skissene. Jeg sparte på tilbakemeldingene, til jeg hadde fått respons på akkurat samme stoffet fra sensor og medstudenter på eksamen. Etter at studiet var ferdig, sammenfattet jeg alle tilbakemeldingene og dro ut det jeg syntes det var mest motiverende og hensiktsmessig å gå videre med, og ca tre måneder etter at jeg gikk ut av studiet, sendte jeg fullt manus på 7 noveller til Marte. Jeg fikk en fyldig skriftlig tilbakemelding fra både henne og en ekstern konsulent, men ingen hint eller lovnad om utgivelse eller kontrakt. Den eksterne konsulenten forslo i bunn og grunn å kutte 15 % av teksten, stramme inn. Så det var det jeg begynte med, men det ene tok det andre, så i tillegg til å stramme inn, gikk jeg inn i de ulike novellene og skiftet fra presens til preteritum tilbake til presens. Jeg skrev inn ei ekskone for så å ta ut samme ekskona, for å så skrive henne inn igjen, skiftet kjønn på et par karakterer, skrev en ny slutt, ombestemte meg, skrev enda en ny slutt, prøvde ut en annen fortellerstemmene, kuttet halvparten av en tekst og lagde et nytt konsept, bytta og flytta og sletta, jobba veldig intuitivt, prøvde alle mulige konstellasjoner før novellene liksom ble seg selv på skjermen framfor meg, og i desember sendte jeg inn manuset på nytt. Marte sa det ville ta noen uker før hun fikk anledning til å lese det, om jeg ville ha det tilbake i mellomtiden? Nei, det er ikke lurt, sa jeg. Da var jeg ganske lei.

En liten uke inn i det nye året stod jeg utenfor barnehagen for å hente datteren min, da jeg så at jeg hadde fått mail av Marte. Jeg vegret meg fra å åpne den, tenkte det var en ny liste med tilbakemeldinger jeg måtte forholde meg til. «Altså, novellesamlingen din er antatt» sto det. Jeg gikk inn i barnehagen, de voksne informerte sikkert om dagens soving og spising og sosialisering som vanlig, husker ikke, bare trilla hjem i stillhet.

Jeg bor i Tromsø, men Marte og jeg fikk til noen møter i Oslo, og sendte ellers manuset i ping-pong på mail gjennom våren, før boka gikk til produksjon i begynnelsen av juni.

Når boka kommer, har det nokså akkurat gått to år siden jeg pludret med mine første noveller til samling på studiet.

Kontakten med redaktør har vært helt avgjørende for troen på prosjektet, vi har hatt veldig god kjemi, og jeg sitter med en følelse av at både jeg, og språket mitt, har blitt godt ivaretatt gjennom prosessen.

 

Hvilke erfaringer fra Forfatterstudiet tar du med deg når du skal fortsette å være forfatter?

Det viktigste jeg tar med meg fra forfatterstudiet er viktigheten av det kollektive arbeidet, at litterært arbeid kan være kollektivt, og at det funker for meg at det er det. Jeg får masse igjen for og involverer andre som skriver i arbeidet mitt. Jeg har hatt veldig godt av å tørre å sende fra meg uferdige ting, ikke sitte å pusse på setningsnivå når det er de store strukturelle tingene med teksten som ikke funker.

Etter forfatterstudiet startet jeg en skrivegruppe i Tromsø som har samme form som skriveverkstedene. Totalt er jeg med i to skrivegrupper, en stor gruppe hvor vi sender tekster på fem sider, og en mindre gruppe med mer etablerte forfattere, som leverer lengre tekster og setter av en halv arbeidsdag til tilbakemelding. De utfyller hverandre. Den ene gruppa er et perfekt pitsjeforum, den andre er fin når teksten er kommet et skritt lenger.

Jeg finner vel en trygghet i å jobbe på denne måten nå, det er ikke sikkert jeg arbeider på samme måte om ti år. Å sette seg selv i en posisjon der man får mange tilbakemeldinger betyr jo ikke at man må være lydig overfor de tilbakemeldingene man får. Sånn sett var Forfatterstudiet også en viktig øvelse i å navigere i tilbakemeldinger, kjenne på hva man vil lytte til, og hva man skal se bort fra.

Michael Rindahl kommer med sin første roman i mars!

·

Michael Rindahl, tidligere forfatterstudent, debuterer med romanen, Gammelgresset! Boken ligger klar i bokhandelen rundt 22. mars. Og som vanlig har forfatterstudiet fått lov til å stille noen spørsmål i forbindelse med utgivelsen av debutboka:

Tre svar til Forfatterstudiet

1)Hvordan har arbeidet med debutboka vært?

Arbeidet ble påbegynt om høsten for tre og et halv år siden. Det var mens jeg ennå gikk på studiet. Egentlig skrev jeg på en oppvekstroman, som jeg ikke fant ut av og som jeg til slutt skrotet og som ingen kommer til å savne. På den tida leste jeg dagbøkene til Olav H. Hauge og der skriver han en sommerkveld om at det kommer et amerikansk ektepar kjørende inn på tunet. Bestemoren til kvinnen hadde utvandret fra området, og Hauge slår opp i ætteboki og viser  hvor gården hadde ligget. Dette, som bare er et kort avsnitt, et gløtt av en scene, vekket noe i meg. Jeg forsøkte å skrive på stemningen fra det, uten tanke for at det skulle bli en debutroman. Jeg bestemte meg tidlig for at det skulle bli en motsats til den forkastede oppvekstskildringen: Mer fremoverrettet og taktilt språk, en hovedperson med færre likhetstrekk med meg selv, noen få bipersoner og et kort tidsspenn. Halvannet år senere hadde jeg et utkast, som jeg sendte fra meg. Man rekker å sneie innom ganske mye tvil og engstelse på den tida, som heldigvis blir avløst av stunder med glød og besluttsomhet.

2)Hvordan har utgivelsesprosessen foregått? (kontakt med forlag, redaksjonelt og ellers)

Det har foregått som brevkorrespondanse, og vært preget av venting og tålmodighet. Det gjenstod en hel del arbeid med utkastet, og prosessen har hovedsaklig gått ut på å føye til partier for å tydeliggjøre det sosiale landskapet og bakgrunnshistorien. Nye versjoner av manuset er blitt sendt frem og tilbake, lest og kommentert og revidert igjen. Det har vært like deler oppmuntrende og krevende. Underveis har jeg gått i gang med å skrive en ny roman. Heldigvis beveger man seg videre. Samtidig har det har vært en merkelig erfaring å vende tilbake til debutboka når redaktøren har kommet med ny tilbakemelding, det er som å møte en tidligere versjon av seg selv i døra og noen ganger få klemt fast fingrene. Jeg lurer på om ikke den mest avgjørende lærdommen med bokutgivelse er å gi slipp.

3)Hvilke erfaringer fra Forfatterstudiet tar du med deg når du skal fortsette å være forfatter?

Det spørs om man kan kalle seg forfatter, hverken den gang eller nå. Har ikke de fleste forfattere dessuten en lengsel etter en annen yrkestittel, for å gjemme seg bak og understøtte skrivingen, bonde eller gartner eller doktor. Jeg lærte en hel drøss om det tekniske ved skrivingen, mesteparten har jeg nok glemt, resten holder jeg for meg selv. Mer overordnet fikk jeg noen klargjørende bekreftelser på eget prosjekt, og samvittighetsfulle betraktninger om hvordan jeg skriver. Det prøver jeg å ta med meg når jeg sitter med pennen i hånden om morgenen og med skrøpelig selvtillit, forsøker å skape noe som ikke fantes fra før. Det gunstige med studiet er modellen, der man samles i Tromsø (en by hvor man kan se tang i fjæra og helårssnø i fjellene må kunne kalles et paradis) med omtrent månedlige mellomrom, slik at man i tiden mellom samlingene får erfare hvordan det er å skrive og lese på heltid. Virginia Woolf hadde rett da hun skulle avsløre yrkeshemmeligheten til en forfatter, og sa at det er ønsket om at livet skal gå sin gang, rolig og regelmessig, kunne se og gjøre det samme dag etter dag, slik at man mest mulig uforstyrret kan få lov til å være i skrivingen.

 

Lina-Marie Ulvestad Halås sin debutroman klar i bokhandelen rundt 24. januar!

·

I serien intervjuer med tidligere forfatterstudenter som nå kommer med bøker, er vi kommet til Lina-Marie Ulvestad Halås. Debutromanen hennes foreligger i bokhandelen rundt 24. januar. Lanseringsfest 8. februar på Parksalongen, Waldemar Thranes gate 1 A i Oslo. Det viktigste av alt, les romanen: Randhav.

Og her kommer intervjuet om arbeidet med boka:

Hvordan har arbeidet med debutboka vært? (fra starten av?)

Jeg skrev den første teksten til det som ble Randhav på en buss på vei mot Hampstead Heath i London i 2012. Den teksten utviklet seg til et manus om en jente som studerte i London, men som ikke gjorde det særlig godt på studiene og heller satt på kafé og lyttet til samtalene til de rundt henne. Mot slutten av manuset fikk hun storbyangst og dro hjem til bygda hvor hun vokste opp. Jeg skrev på dette manuset i tre år, jeg hadde 166 sider, men det var mye som ikke fungerte, perspektivet var feil, handlingen var feil, jeg satt helt fast. Til slutt bestemte jeg meg for å ta ut alt av handling som foregikk i London, alt det som lå langt vekke for meg. Da satt jeg igjen med 50 sider, og det var det jeg sendte ut til forlagene og som Frederik Lønnstad fra Cappelen Damm ringte og sa at han ville jobbe med. Vi jobbet med det i omlag et år, men jeg jobbet veldig sakte og følte at jeg fremdeles ikke fikk det helt til. Da tok jeg en pause fra å sende inn utkast og jobbet med manuset på studiet i Tromsø. Det var egentlig der jeg forsto hva det jeg skrev på var. Da fikk jeg skrevet ut handlingen og kunne begynne å arbeide med perspektivet og måten historien skulle fortelles på. Da jeg gikk Forfatterstudiet i Bø noen år tidligere hadde vi Ole Robert Sunde som gjestelærer og da han hadde lest teksten min sa han: «Du skriver bra – men jævla kjedelig». Og det ble egentlig det jeg jobbet med, med å prøve å finne noe som ikke var kjedelig. Handlingen var som den var, men jeg ville prøve å gjøre noe i språket. På denne tiden leste jeg Watchmen for første gang, og der ble karakteren Dr. Manhattan det som virkelig satte det i gang for meg. Han opplever hele livet sitt samtidig. I tegneserien er dette noe som faktisk skjer, men for meg minnet det meg om den følelsen jeg har når jeg kommer hjem til huset hvor jeg vokste opp og merker at jeg raskt glir inn i den rollen jeg hadde som tenåring, selv om jeg hele tiden er klar over at jeg er voksen. Så da ble Dr. Manhattan med fra første side. Jeg har alltid hatt noen corny elementer i det jeg skriver og jeg er glad for at jeg greide å inkludere det i romanen som den ble. Jeg ville at språket skulle gjenspeile den følelsen av tid personen i romanen har. For å gjøre det, måtte jeg se på hver eneste formulering, på hvert eneste ord. Og det var i det arbeidet virkelig lå.

 Hvordan har utgivelsesprosessen foregått? (kontakt med forlaget, redaksjonelt og ellers)

De femti sidene jeg satt igjen med da jeg tok tak i manuset, sendte jeg ut til forlagene, uten spesielt store forhåpninger. Det var mest for å utfordre meg selv. Så en morgen mot slutten av sommeren, våknet jeg og så at noen hadde prøvd å ringe meg. Jeg søkte opp nummeret på 1881 uten å kjenne igjen navnet, men som de fleste gjør nå til dags, skrev jeg inn navnet til Frederik Lønnstad på Google og fikk et treff på Forlagsliv, Cappelen Damm sin blogg. Da forsto hvordan det hang sammen. Jeg satt fremdeles i senga da jeg ringte det som da ble redaktøren min opp igjen. Jeg sendte inn utkast fortløpende, men det gikk veldig treigt og etter omlag et år tok jeg en pause fra å sende inn flere utkast, jeg ville få til noe som var mer på plass før jeg sendte inn mer tekst. I februar 2018 gjenopptok jeg kontakt med forlaget og da gikk det raskere, kontrakten ble signert i juni. Etter at kontrakten var signert gikk det veldig fort, med baksidetekst og omslag og forfatterportrett og korrektur og alt det som følger med. Jeg fikk nok litt kalde føtter mot slutten og tvilte på alt, men da gav Frederik meg et godt råd. Du kan fortsette å skrive, men på et punkt slutter det å bli bedre og går bare over til å bli annerledes. Og det er nok sant.

Hvilke erfaringer fra Forfatterstudiet i Tromsø tar du med deg når du skal fortsette å være forfatter?

Det både Anne og Morten alltid spurte om var hvor fortelles det fra, og hvorfor fortelles det på denne måten. Dette er ting jeg også har fått høre tidligere, men som det tok tid å virkelig forstå, og hvordan jeg kan se det i andres tekster og i mine egne. Det jeg har erfart er at dersom noe ikke stemmer i en tekst, ligger problemet sannsynligvis i perspektivet. Jeg har alltid blitt oppfordret til å lese mye for å skrive godt, men jeg tror at først når du har blitt bevisst på hvordan noe skrives og hvorfor det skrives sånn, kan du lære av å lese, og slik lese egne tekster. Det å kunne lese egne tekster med dette analytiske blikket er nok absolutt den mest verdifulle erfaringen jeg tar med meg videre.

 

Martin Svedman debuterer med diktsamlingen: Når jeg drikker

·

 

Denne våren vil flere av Forfatterstudiet tidligere studenter debuterer med skjønnlitterære verk. Forfatterstudiet gratulerer, og vi gleder oss til å lese de ferdige bøkene. Førstemann ut er Martin Svedman. Hans diktsamling: Når jeg drikker, er tilgjengelig i bokhandelen like etter nyttår (4. januar). Det er bare å glede seg. Og her kommer forfatterstudiets intervju, blant annet om hvordan boken har blitt til:

 

Hvordan har arbeidet med debutboka vært? (fra starten av?)

Arbeidet med debutboken begynte på flyet fra Tromsø etter den andre samlingen. Jeg hadde tre uker på å skrive 15 sider lyrikk til neste samling. Før jeg begynte på forfatterstudiet hadde jeg jobbet mye med et romanutkast i tredjeperson. Når jeg forsøkte å skrive dikt til samlingen virket det ikke naturlig med tredjeperson, jeg begynte å skrive frem et lyrisk jeg. Stoffet jeg brukte i de første diktutkastene var tett på mine egne opplevelser. Jeg hadde tre uker på å skrive dikt. Jeg sparte tid ved å skrive selvbiografisk.

Etter tre dager satt jeg igjen med et langt og ganske vilt manus på nesten tredve sider. Jeg hadde skrevet et langt dikt om en fyr jeg ikke likte. Jeg trodde at jeg ironiserte og overdrev, men egentlig hadde diktformen gjort det mulig å skrive presist om et tema som lenge hadde vært umulig for meg å skrive om. Resten av arbeidet med debutboken besto i å redigere denne urteksten. Stokke om, strekke ut, skrive på nytt. Det ferdige manuset har færre ord enn førsteutkastet.

Det siste diktet i samlingen – det om sjøhester – er imidlertid uredigert, det er et av de første jeg skrev. Øyvind Berg, som var gjesteleser på lyrikksamlingen, syntes det var vakkert. Det var en oppmuntrende tilbakemelding. Jeg trodde jeg kom til å få kritikk for diktet da jeg leverte det til samlingen, det var ganske slentrende. Den lyriske jeg-personen- en alkoholiker som prøver å la være å drikke-  har liten innsikt i sin egen tilstand. Han er ureflektert og pretensiøs. Men å gå tett på en slik karakter har gjort det mulig å skrive enkelt og direkte om avhengighet.

Diktformen jeg jobbet frem har en etisk side. Den klassiske sjangeren når det gjelder rus og alkoholmisbruk er et ukebladintervju med en kjendis som har vært edru i noen måneder. Hun er takknemlig og sier at livet er fantastisk. Noen uker etter ukebladintervjuet går hun på trynet og sprekker. Min debutbok er ikke skrevet i affekt. Selv om det lyriske jeget i boken er ureflektert har jeg som forfatter brukt mye tid på å tenke og eksperimentere med formen og innholdet. Jeg har kjent et ansvar for å skrive så presist og direkte jeg kan om et tema som er tabubelagt. Det jeg vil er at lesere med lignende erfaringer reflekterer eller helt enkelt gleder seg over stoffet.

Hvordan har utgivelsesprosessen foregått? (kontakt med forlaget, redaksjonelt og ellers)

Etter å ha jobbet med utkastet det første året på Forfatterstudiet, sendte jeg 20 dikt til antologien Signaler, som gis ut av Cappelen Damm. Etter at diktene hadde blitt trykket i Signaler, kom jeg i kontakt med redaktøren min i forlaget, Sigmund Sørensen. Han hadde lest diktene og ville gjerne lese flere i samme stil. Jeg ventet med å sende manuset til ham til det var ganske ferdig, etter den siste samlingen på Forfatterstudiet.

Jeg er glad for at jeg ventet med å sende inn manus. Det betød at mange viktige ting allerede var avklart, jeg visste omtrent hva jeg ville med manuset. Da redaktøren min fikk lese, opplevde jeg at han i det store og hele støttet de valgene jeg hadde tatt når det gjaldt form og innhold. Vi kunne konsentrere oss om de morsommere sidene ved arbeidet. Å bygge ut universet, leke med komposisjonen. Jeg håper at forlaget synes det var gøy å jobbe med boken. Jeg ville at diktene skulle være mørke og vakre, og samtidig helt på trynet- det er estetikken i samlingen. Designeren foreslo en bille på omslaget- den er skjør og fargerik. Kan presses flat under en støvel, men er ganske kjapp og unnvikende. Mørkt, skjørt, på trynet- det var noen av stikkordene vi jobbet med under utgivelsesprosessen.

Hvilke erfaringer fra Forfatterstudiet tar du med deg når du skal fortsette å  være forfatter?

På Forfatterstudiet stilte Anne og Morten mange ubehagelige spørsmål. Hvor fortelles det fra? Hvorfor må det fortelles akkurat på denne måten? Hva handler egentlig  teksten om? Instinktivt vred jeg meg unna disse spørsmålene, men i møtet med forlaget oppdaget jeg at det er lurt å kunne snakke om disse tingene. At jeg hadde brukt mye tid på Forfatterstudiet til å tenke analytisk rundt min egen tekst gjorde det mye enklere å kommunisere hva jeg ville med teksten. Dette er noe jeg tar med meg.

På mandag skrev jeg tre linjer. Tirsdag stokket jeg dem om. Onsdag stokket jeg dem om på nytt. Torsdag strøk jeg alle tre linjene. En periode jobbet jeg slik. Jeg trodde jeg hadde fått skrivesperre. Alle tror de har fått skrivesperre, sa Anne, som var veilederen min det siste året på Forfatterstudiet. Det er normalt, det er bare å fortsette å jobbe. Anne kunne blitt en dyktig rusterapeut eller sponsor. Alle tror de kommer til å sprekke. Det er helt normalt. Egentlig hadde jeg allerede sagt alt jeg trengte å si i det første utkastet, det som gjenstod var å finne den riktige formen. Den mest oppmuntrende tilbakemeldingen jeg fikk på Forfatterstudiet var at det fantes en letthet i diktene, selv om temaet er mørkt.

Jeg ble oppfordret til å lese annen skjønnlitteratur, også litteratur som lå nært mitt eget prosjekt. Jeg begynte etter hvert å tenke at det burde være en del av prosjektet å ha en dialog med andre alkoholikere som har skrevet dikt og romaner. Morten tipset meg om John Berryman. Jeg leste A rebours av Huysmans, og oppdaget likhetspunkter med estetikken jeg ville ha – en blanding av hjerteskjærende naturalisme og pretensiøs fabulering. Trist, vakkert og latterlig. Selv om den på overflaten ikke ligner noe særlig på min diktsamling brukte jeg A Rebours som en stemmegaffel på mine tekster mens jeg jobbet. Angels av Denis Johnson er en fin roman om avhengighet- hovedpersonen har en tatovering av en sjøhest. Da jeg leste den romanen i sommer fikk sjøhestdiktet mitt en annen bunn.

Kristin Hauge, en av årets studenter, debuterer med novellesamling!

·

INNLEDNING: På nettsiden til Forfatterstudiet ønsker vi å presentere studenter (tidligere eller nåværende) som kommer med sine første bokutgivelser. Kristin Hauge, en av årets studenter, hadde allerede fått sitt første bokmanus antatt da studieåret begynte i begynnelsen av august. Det betyr at novellesamlingen hennes, Tiggerne, nå ligger i landets bokhandler!  Vi gratulerer og har stilt Kristin noen spørsmål i forbindelse med novelledebuten:

Hvordan har arbeidet med debutboka vært? 

Jeg har skrevet lenge, jeg er jo en moden debutant, og gikk på Aschehougs forfatterskole i sin tid, men la skrivingen på hylla i ti år og jobbet som diplomat for norsk utenrikstjeneste i Kabul og Khartoum og også for EFTA. Tidligere har jeg også jobbet for Europakommisjonen. Jeg har også lang erfaring fra flere departementer og er nå i Norad.

Jeg skrev hele tiden dagbok og leste veldig mye skjønnlitteratur fra andre deler av verden. Ikke minst har det å bo i to muslimske land vært utrolig fascinerende.

Etter flere dødsfall i nær familie begynte jeg så smått å skrive igjen, og plutselig fosset det bare ut. Det hadde nok også en sammenheng med de erfaringene jeg hadde tilegnet meg ved å bo ute, og så komme hjem med helt nye erfaringer og merke hvor vanskelig det er å formidle og bearbeide det jeg har opplevd.

Jeg fulgte også noen skrivekurs, bl.a. en skrivegruppe med Niels Fredrik Dahl i regi av Norsk forfattersentrum, og jeg har også fått råd fra etablere forfattere som har lest tekstene mine og kommentert.

Det å skrive er for meg en annen måte å forholde seg til virkeligheten på, både befriende og skremmende, for jeg må slippe til andre sider ved meg selv. Jeg må rydde vekk min «saksbehandler»-personlighet, den jeg har brukt som byråkrat og journalist, skyve vekk min begrensende og strukturerende rasjonalitet, og rive skorpene av og komme inn dit det gjør vondt. Det er interessant hvordan kroppen og skrivingen vil utforske verden og leder meg inn i følelser og temaer som kan være vanskelig tilgjengelig og ubehagelige. Jeg skriver veldig intuitivt i første fase.

Det å være en moden debutant, er en fordel i forhold til å ha et stort spenn av temaer og aldre å høste av. De 13 novellene foregår i ulike land, med personer i veldig ulik alder, og med helt ulike yrker og bakgrunn. En mor og datter på spa, en ambassadeansatt i krigen, en pensjonist som henter barnebarnet, en student som har kjærlighetssorg, en ambassadør som får besøk av migrasjonsministeren for å nevne noen få.  De fleste av mine noveller er hentet fra en norsk virkelighet, selv om verden utenfor også kryper inn i dem.

Det har vært vanskelig for meg å skrive om Afghanistan, og derfor er det også bare en novelle derfra, alle har bilder i hodet av Kabul og krig, og alle forventer at jeg skal skrive på en bestemt og «riktig» måte, så jeg har slitt med å finne frem til «mitt Kabul», hva var det egentlig jeg opplevde og hva var egentlig min erfaring. Og jeg vet fortsatt ikke helt hva den erfaringen besto i, det må jeg utforske videre i skrivingen.

I Afghanistan-novellen har jeg inkludert noen absurde og nærmest komiske elementer, for eksempel den virkelige historien om løven Marjan i Kabul Zoo som ble angrepet av en mann med granat og som levde der innesperret enøyd i flere år. En skadet løve i bur i et land i krig. Virkeligheten er jo nettopp slik, sammensatt og full av motsetninger.

Tiggerne er for det meste nytt materiale. Jeg liker kortformatet, tettheten, det å skrive frem en fortettet ubehag, tapsopplevelser, vemod over alle muligheter som er forbi. Selv om det også er mye svart humor.  Tittelen kom litt tilfeldig, jeg sjekket på nettet om den var opptatt, og så fant jeg sitatet av Martin Luther, Vi er alle tiggere. Det er sant.

Verden er et ganske uhyggelig sted for tiden syns jeg, og skrivingen er en annen måte å forholde seg til virkeligheten på, å forstå virkeligheten. Noen har sagt at «tilværelsen er trygg for den som ikke merker at underlaget gynger». Det er noe i det.

Hvordan har utgivelsesprosessen foregått? (kontakt med forlaget, redaksjonelt og ellers)

Jeg sendte inn manus og det gikk veldig greit. Konsulenten skrev at det var sjelden hen hadde mottatt et så bearbeidet manus, og det ble anbefalt antakelse. Deretter har det gått veldig fort. Nesten litt for fort, for nå ser jeg jo stadig skjønnhetsfeil i tekstene, man blir jo blind for egen tekst mens man holder på, men så etterpå dukker det opp ting man ikke så ved første, andre eller tredje gangs lesning, og noe klarte jeg ikke å luke vekk kan jeg se. Men slik er det vel for alle, at man gremmer seg over enkelte ting. Og man må jo klare å sette strek og komme i gang med nye prosjekter. Oluf Lagerkrantz har beskrevet det så vakkert dette med å skrive bok, at det er å forsørge og kle på et barn, og så sende det ut i verden «og håpe det taler ens sak». Men i dag kan man ikke bare sende «barnet» ut i verden, man må løpe etter og passe på at det blir «sett».

Kontakten med forlaget har vært utrolig fin. Lanseringsfesten gikk også strålende med nesten 90 solgte bøker etter opplesning og fullt hus og jubel.

Det er ikke første gang en student allerede har fått antatt en bok når hun/han begynner dette studiet, men hva tenker du om det? Hva er forventningene dine til det året som kommer? 

Jeg gleder meg veldig til å jobbe med nye tekster, eksperimentere med ulike uttrykk og former, lyrikk, dramatikk blant annet. Jeg trives med å diskutere tekst i en gruppe, det er veldig lærerikt for en litterær «autodidakt» som meg. Jeg er statsviter, har også jobbet som journalist i yngre dager, men har aldri studert litteraturvitenskap. Et praktisk innrettet skrivestudium som dette er veldig inspirerende, stimulerende og også krevende, det å se muligheter i andres tekst, men samtidig gi konkret og direkte tilbakemelding. Jeg syns også det er morsomt med ulike aldre og med ulik bakgrunn samlet.

Og til slutt, selvfølgelig: Er du i gang med en ny bok? 

Ja, jeg jobber med et par romanutkast, ett er kommet lenger enn det andre og jeg har allerede fått en veldig nyttig konsulentuttalelse, men mye gjenstår fortsatt før det er på plass. Jeg er også fortsatt veldig glad i korttekst/novelleformatet så jeg får se hva som skjer, hvor jeg kjenner at det brenner mest.

Jeg fikk for øvrig publisert en novelle i Oslo-masterstudentenes tidsskrift Bøygens siste nummer (Naboer) og det var morsomt å føle at også de yngre og lovende liker det jeg holder på med. Og så er det hyggelig å drive litt reklame for det utrolig fine tidsskriftet også!

Thomas Espevik utgir romanen: Hva ville Johannes gjort?

·

På nettsiden til Forfatterstudiet ønsker vi å presentere studenter (tidligere eller nåværende) som kommer med sine første bokutgivelser. For noen få uker siden debuterte Runa Fjellanger med romanen På motorveiene. Nå kommer Thomas Espevik med sin førsteroman: Hva ville Johannes gjort?  Romanen til Thomas er allerede i bokhandlene, men selve lanseringen og festen finner sted på Dansens hus i Oslo, tirsdag 26. september klokka 1900. Dette blir også et av høstens høydepunkter!

Anne Oterholm

Intervju med Thomas Espevik :

Hvordan har arbeidet med boka vært? (fra starten av?)

Det hele startet vel som mange andre bøker – som en samling tekster som etter hvert utviklet seg til å bli et prosjekt, og deretter en bok. Noen av tekstene skrev jeg allerede før jeg begynte på Forfatterstudiet, men i løpet av de to årene i Tromsø fant jeg stadig mer ut av både form og retning, og plutselig hadde kortprosa-tekstene blitt til en liten roman. Men du, kjære forfatterstudienettside, lurte jo på hvordan arbeidet med boken har vært! Vel, det har vært slitsomt, givende, tungt, lett, meningsløst og meningsfullt!

Hvordan har utgivelsesprosessen foregått? (kontakt med forlaget, redaksjonelt og ellers)

Nils-Øivind Haagensen i Flamme Forlag tok kontakt med meg mot slutten av sommeren i fjor, etter at jeg hadde skrevet et par tekster til forlagets blogg. Har du noe mer, lurte han på. Og det hadde jeg jo, jeg hadde cirka 60 sider som jeg sendte over til ham. En måned senere ville Nils-Øivind ta en kopp kaffe med meg. Jeg krysset fingrene for at han ikke var en psykopat som skulle dumpe meg face to face, og det var han heldigvis ikke. Han mente at tekstene hadde noe for seg, at prosjektet var verdt å jobbe videre med, kanskje det blir bok neste høst, sa han, uten å love noe mer enn at han skulle lese det jeg skrev. Vi satte en frist (en måned eller to), jeg skulle skrive mer. Jeg skrev mer, sendte tekstene til Nils-Øivind, fikk tilbakemelding om at jeg hadde jobbet godt, og sånn fortsatte det, med nye frister, nye leveringer, nye lesninger, helt til det i april plutselig lå en kontrakt foran meg. Jeg signerte, selvfølgelig, uten å lese et eneste ord av kontrakten før jeg var hjemme igjen. Heldigvis var det en helt streit normalkontrakt!

 Hvilke erfaringer fra Forfatterstudiet har du tatt med deg i boktilblivelsesprosessen?

De to årene i Tromsø var helt avgjørende for at jeg nå kan holde min egen bok i hendene. På Forfatterstudiet fikk jeg diskutert, problematisert og bekreftet tekstene jeg skrev. Samtidig fikk jeg mulighet til å gå langt inn i mine medstudenters skriveprosjekter, noe som uten tvil var med på å gjøre meg til en mer skjerpet leser.