Kristin Hauge, en av årets studenter, debuterer med novellesamling!

INNLEDNING: På nettsiden til Forfatterstudiet ønsker vi å presentere studenter (tidligere eller nåværende) som kommer med sine første bokutgivelser. Kristin Hauge, en av årets studenter, hadde allerede fått sitt første bokmanus antatt da studieåret begynte i begynnelsen av august. Det betyr at novellesamlingen hennes, Tiggerne, nå ligger i landets bokhandler!  Vi gratulerer og har stilt Kristin noen spørsmål i forbindelse med novelledebuten:

Hvordan har arbeidet med debutboka vært? 

Jeg har skrevet lenge, jeg er jo en moden debutant, og gikk på Aschehougs forfatterskole i sin tid, men la skrivingen på hylla i ti år og jobbet som diplomat for norsk utenrikstjeneste i Kabul og Khartoum og også for EFTA. Tidligere har jeg også jobbet for Europakommisjonen. Jeg har også lang erfaring fra flere departementer og er nå i Norad.

Jeg skrev hele tiden dagbok og leste veldig mye skjønnlitteratur fra andre deler av verden. Ikke minst har det å bo i to muslimske land vært utrolig fascinerende.

Etter flere dødsfall i nær familie begynte jeg så smått å skrive igjen, og plutselig fosset det bare ut. Det hadde nok også en sammenheng med de erfaringene jeg hadde tilegnet meg ved å bo ute, og så komme hjem med helt nye erfaringer og merke hvor vanskelig det er å formidle og bearbeide det jeg har opplevd.

Jeg fulgte også noen skrivekurs, bl.a. en skrivegruppe med Niels Fredrik Dahl i regi av Norsk forfattersentrum, og jeg har også fått råd fra etablere forfattere som har lest tekstene mine og kommentert.

Det å skrive er for meg en annen måte å forholde seg til virkeligheten på, både befriende og skremmende, for jeg må slippe til andre sider ved meg selv. Jeg må rydde vekk min «saksbehandler»-personlighet, den jeg har brukt som byråkrat og journalist, skyve vekk min begrensende og strukturerende rasjonalitet, og rive skorpene av og komme inn dit det gjør vondt. Det er interessant hvordan kroppen og skrivingen vil utforske verden og leder meg inn i følelser og temaer som kan være vanskelig tilgjengelig og ubehagelige. Jeg skriver veldig intuitivt i første fase.

Det å være en moden debutant, er en fordel i forhold til å ha et stort spenn av temaer og aldre å høste av. De 13 novellene foregår i ulike land, med personer i veldig ulik alder, og med helt ulike yrker og bakgrunn. En mor og datter på spa, en ambassadeansatt i krigen, en pensjonist som henter barnebarnet, en student som har kjærlighetssorg, en ambassadør som får besøk av migrasjonsministeren for å nevne noen få.  De fleste av mine noveller er hentet fra en norsk virkelighet, selv om verden utenfor også kryper inn i dem.

Det har vært vanskelig for meg å skrive om Afghanistan, og derfor er det også bare en novelle derfra, alle har bilder i hodet av Kabul og krig, og alle forventer at jeg skal skrive på en bestemt og «riktig» måte, så jeg har slitt med å finne frem til «mitt Kabul», hva var det egentlig jeg opplevde og hva var egentlig min erfaring. Og jeg vet fortsatt ikke helt hva den erfaringen besto i, det må jeg utforske videre i skrivingen.

I Afghanistan-novellen har jeg inkludert noen absurde og nærmest komiske elementer, for eksempel den virkelige historien om løven Marjan i Kabul Zoo som ble angrepet av en mann med granat og som levde der innesperret enøyd i flere år. En skadet løve i bur i et land i krig. Virkeligheten er jo nettopp slik, sammensatt og full av motsetninger.

Tiggerne er for det meste nytt materiale. Jeg liker kortformatet, tettheten, det å skrive frem en fortettet ubehag, tapsopplevelser, vemod over alle muligheter som er forbi. Selv om det også er mye svart humor.  Tittelen kom litt tilfeldig, jeg sjekket på nettet om den var opptatt, og så fant jeg sitatet av Martin Luther, Vi er alle tiggere. Det er sant.

Verden er et ganske uhyggelig sted for tiden syns jeg, og skrivingen er en annen måte å forholde seg til virkeligheten på, å forstå virkeligheten. Noen har sagt at «tilværelsen er trygg for den som ikke merker at underlaget gynger». Det er noe i det.

Hvordan har utgivelsesprosessen foregått? (kontakt med forlaget, redaksjonelt og ellers)

Jeg sendte inn manus og det gikk veldig greit. Konsulenten skrev at det var sjelden hen hadde mottatt et så bearbeidet manus, og det ble anbefalt antakelse. Deretter har det gått veldig fort. Nesten litt for fort, for nå ser jeg jo stadig skjønnhetsfeil i tekstene, man blir jo blind for egen tekst mens man holder på, men så etterpå dukker det opp ting man ikke så ved første, andre eller tredje gangs lesning, og noe klarte jeg ikke å luke vekk kan jeg se. Men slik er det vel for alle, at man gremmer seg over enkelte ting. Og man må jo klare å sette strek og komme i gang med nye prosjekter. Oluf Lagerkrantz har beskrevet det så vakkert dette med å skrive bok, at det er å forsørge og kle på et barn, og så sende det ut i verden «og håpe det taler ens sak». Men i dag kan man ikke bare sende «barnet» ut i verden, man må løpe etter og passe på at det blir «sett».

Kontakten med forlaget har vært utrolig fin. Lanseringsfesten gikk også strålende med nesten 90 solgte bøker etter opplesning og fullt hus og jubel.

Det er ikke første gang en student allerede har fått antatt en bok når hun/han begynner dette studiet, men hva tenker du om det? Hva er forventningene dine til det året som kommer? 

Jeg gleder meg veldig til å jobbe med nye tekster, eksperimentere med ulike uttrykk og former, lyrikk, dramatikk blant annet. Jeg trives med å diskutere tekst i en gruppe, det er veldig lærerikt for en litterær «autodidakt» som meg. Jeg er statsviter, har også jobbet som journalist i yngre dager, men har aldri studert litteraturvitenskap. Et praktisk innrettet skrivestudium som dette er veldig inspirerende, stimulerende og også krevende, det å se muligheter i andres tekst, men samtidig gi konkret og direkte tilbakemelding. Jeg syns også det er morsomt med ulike aldre og med ulik bakgrunn samlet.

Og til slutt, selvfølgelig: Er du i gang med en ny bok? 

Ja, jeg jobber med et par romanutkast, ett er kommet lenger enn det andre og jeg har allerede fått en veldig nyttig konsulentuttalelse, men mye gjenstår fortsatt før det er på plass. Jeg er også fortsatt veldig glad i korttekst/novelleformatet så jeg får se hva som skjer, hvor jeg kjenner at det brenner mest.

Jeg fikk for øvrig publisert en novelle i Oslo-masterstudentenes tidsskrift Bøygens siste nummer (Naboer) og det var morsomt å føle at også de yngre og lovende liker det jeg holder på med. Og så er det hyggelig å drive litt reklame for det utrolig fine tidsskriftet også!

Thomas Espevik utgir romanen: Hva ville Johannes gjort?

På nettsiden til Forfatterstudiet ønsker vi å presentere studenter (tidligere eller nåværende) som kommer med sine første bokutgivelser. For noen få uker siden debuterte Runa Fjellanger med romanen På motorveiene. Nå kommer Thomas Espevik med sin førsteroman: Hva ville Johannes gjort?  Romanen til Thomas er allerede i bokhandlene, men selve lanseringen og festen finner sted på Dansens hus i Oslo, tirsdag 26. september klokka 1900. Dette blir også et av høstens høydepunkter!

Anne Oterholm

Intervju med Thomas Espevik :

Hvordan har arbeidet med boka vært? (fra starten av?)

Det hele startet vel som mange andre bøker – som en samling tekster som etter hvert utviklet seg til å bli et prosjekt, og deretter en bok. Noen av tekstene skrev jeg allerede før jeg begynte på Forfatterstudiet, men i løpet av de to årene i Tromsø fant jeg stadig mer ut av både form og retning, og plutselig hadde kortprosa-tekstene blitt til en liten roman. Men du, kjære forfatterstudienettside, lurte jo på hvordan arbeidet med boken har vært! Vel, det har vært slitsomt, givende, tungt, lett, meningsløst og meningsfullt!

Hvordan har utgivelsesprosessen foregått? (kontakt med forlaget, redaksjonelt og ellers)

Nils-Øivind Haagensen i Flamme Forlag tok kontakt med meg mot slutten av sommeren i fjor, etter at jeg hadde skrevet et par tekster til forlagets blogg. Har du noe mer, lurte han på. Og det hadde jeg jo, jeg hadde cirka 60 sider som jeg sendte over til ham. En måned senere ville Nils-Øivind ta en kopp kaffe med meg. Jeg krysset fingrene for at han ikke var en psykopat som skulle dumpe meg face to face, og det var han heldigvis ikke. Han mente at tekstene hadde noe for seg, at prosjektet var verdt å jobbe videre med, kanskje det blir bok neste høst, sa han, uten å love noe mer enn at han skulle lese det jeg skrev. Vi satte en frist (en måned eller to), jeg skulle skrive mer. Jeg skrev mer, sendte tekstene til Nils-Øivind, fikk tilbakemelding om at jeg hadde jobbet godt, og sånn fortsatte det, med nye frister, nye leveringer, nye lesninger, helt til det i april plutselig lå en kontrakt foran meg. Jeg signerte, selvfølgelig, uten å lese et eneste ord av kontrakten før jeg var hjemme igjen. Heldigvis var det en helt streit normalkontrakt!

 Hvilke erfaringer fra Forfatterstudiet har du tatt med deg i boktilblivelsesprosessen?

De to årene i Tromsø var helt avgjørende for at jeg nå kan holde min egen bok i hendene. På Forfatterstudiet fikk jeg diskutert, problematisert og bekreftet tekstene jeg skrev. Samtidig fikk jeg mulighet til å gå langt inn i mine medstudenters skriveprosjekter, noe som uten tvil var med på å gjøre meg til en mer skjerpet leser.

 

Runa Fjellanger med sin første roman: På motorveiene

På nettsiden til Forfatterstudiet ønsker vi å presentere studenter (tidligere eller nåværende) som kommer med sine første bokutgivelser. For noen år siden intervjuet Kristine Oseth Gustavsen Eirin Gundersen da hennes debutsamling var klar. Vi gjenbruker nå spørsmålene til Kristine. Den første forfatterdebutanten i høst er Runa Fjellanger, som kommer med romanen På motorveiene. Romanen er allerede i bokhandlene, men selve lanseringen og festen finner sted på Internasjonalen på Youngstorget (Oslo), 28. august klokka 1930 til 23.30. Hvorfor ikke komme å høre på? Jeg skal! Jeg gleder meg! Gratulerer med bok, Runa!!

Anne Oterholm

 

Intervju med Runa Fjellanger:

Hvordan har arbeidet med boka vært? (fra starten av?)

Da jeg begynte på forfatterstudiet var jeg overbevist om at jeg skulle skrive dikt. Heldigvis var Bjarte Breiteig gjestelærer på andre samling og ga oss denne novelleoppgaven:

Se for deg et bilde. Gjerne et fotografi, gjerne noe du har et personlig forhold til, gjerne noe fra fotoalbummet hjemme. Beskriv dette bildet, uten å gå for mye ut av dette ene øyeblikket. Vær presis sånn at leseren din kan se bildet for seg. Du kan også gå inn i øyeblikket, sanse, beskrive lukter, lyder, kanskje tanker.

Etter en stund går du likevel ut av dette øyeblikket. Skriv hva som skjer før, eller hva som skjer etter. La det utvikle seg til en fortelling.

Et bilde fra barndommen ble en tekst om en helt annen jente, teksten klarte ikke helt å bli en novelle, jenta fikk et navn, hun ble voksen også, sånn fortsatte det. Jeg visste ikke hvor det skulle før helt på slutten, jeg bare setter meg ned og skriver og ser hva det blir.

Hvordan har utgivelsesprosessen foregått? (kontakt med forlaget, redaksjonelt og ellers)

Etter at vi hadde gitt ut førsteårsantologien vår «Vekster», fikk jeg en epost fra Øyvind Ellenes på Oktober. Selvfølgelig er det i utgangspunktet superstas at noen tar kontakt, men spesielt satt jeg pris på at han skrev dette: «Og det er viktig, synes jeg, å vente med å sende til man selv er helt klar (ikke kun fordi noen viser interesse). Men når tiden er rett for deg – om det skulle være om en måned, et år eller tre år – håper jeg du vil vurdere å sende til meg.» Litt over et år seinere, etter andreåret på forfatterstudiet, sendte jeg de 69 sidene manuset hadde vokst seg til. Så diskuterte vi teksten, så skreiv jeg, så diskuterte vi teksten, så skreiv jeg, så diskuterte vi teksten, så skreiv jeg, og så videre. Man må jobbe med noen som forstår teksten din og er villig til å la det ta litt tid. Jeg trenger tilbakemelding og deadlines for å skrive, jeg skriver mest og best når jeg skjønner at jeg egentlig har mye mindre tid enn det som er nødvendig. Det er en strategi som funker bra når jeg skriver skjønnlitterært, men jeg anbefaler ingen (andre) å teste det i akademia.

Hvilke erfaringer fra Forfatterstudiet har du tatt med deg i boktilblivelsesprosessen?

Så mye! Forfatterstudiet var helt avgjørende for at det blei en bok. Å diskutere hverandres tekster så kritisk og så velvillig, å lære seg å motta både slakt og ros, å bli en bedre leser, å få teksten sin skikkelig pirket i. Ikke minst var det på forfatterstudiet jeg lærte å være ærlig om at det var forfatter jeg ville bli. Det er en helt spesiell mulighet, du får studielån for å skrive og du får en utrolig bra gjeng å diskutere tekstene dine med som etter hvert kjenner dem nesten like godt som du gjør. Det innebærer at man i blant blir lei av hverandres tekster og at man kan krangle litt om hvor en annens tekst skal, men det innebærer også at du får se en tekst løsne, virkelig bare løse seg fra en samling til en annen. Jeg tror man blir en mye bedre leser av å gå på forfatterstudiet. Det er bra både når du leser andres tekster, og når du leser dine egne. Du får noen verktøy som gjør at du lettere ser hva som funker og ikke funker, og ikke minst hvorfor.