All Posts in “førsteboka etter forfatterstudiet”

Tidligere forfatterstudent, Jonas Hansen Meyer, kommer med sin første skjønnlitterære bok, Nachspielet til Lippmann etter juleballet på Midtstuen skole, 1998

·

Selv om det iblant tar noen år før en tidligere forfatterstudenter utgir sin første bok, er det alltid en stor glede for oss på studiet når det skjer, og vi får publisere intervjuet med den nye forfatteren her på bloggen. Denne gangen er det altså Jonas Hansen Meyer som kommer med sin første roman: Nachspielet til Lippmann etter juleballet på Midtstuen skole, 1998. Boken foreligger i bokhandelen, men slippfesten finner sted torsdag 10.10 klokken 18.30 på parksalongen på St. Hanshaugen i Oslo. Arrangementet er å finne på Facebook, for dem som er interessert. Vi tror alle er hjertelig velkomne!

Og her kommer intervjuet:

Hvordan har arbeidet med debutboka vært (fra starten av)?
Hvis noen hadde sagt til meg da jeg gikk på forfatterstudiet i Tromsø 2014 – 2016, at jeg ikke kom til å debutere med en bok før oktober 2024, hadde jeg nok blitt skikkelig skuffet. På den tiden, godt inne i den fantastiske forfatterskoleboblen med all den fryden det innebar, var jeg sikker på at jeg i alle fall kom til å rekke det innen 2020.
Men nå, når jeg ser tilbake, føles det som om alt jeg har vært igjennom av utsettelser, andre tekster jeg har skrevet, annet arbeid, dill og dall og alvor, har vært en nødvendig prosess. Det tar den tiden det tar.
Da jeg gikk andreåret i Tromsø arbeidet jeg med et diktmanus, men jeg hadde også et hemmelig romanprosjekt som jeg skrøt av i sene nattetimer, men aldri viste til noen, hverken lærere eller medstudenter. Det manuset hadde et ekstremt selvrefleksivt og selvbevisst meta-perspektiv der første setning var slik: «Dette er den første setningen i mitt forfatterskap.» Den andre setningen var slik: «Dette er den andre setningen i mitt forfatterskap».
På denne tiden var det fortsatt mulig for meg å bli vurdert til Tarjei Vesaas debutant-pris hvis jeg rakk å debutere før fyllte 35 år.  Dette ble jeg nærmest besatt av, jeg var livredd for å ikke bli nominert, og arbeidstittelen på prosjektet ble «Tarjei Vesaas debutantpris.» og full av hybris og arroganse skrev jeg mine tåpelige selvbevisste og egentlig ganske redde setninger.
Manuset ble gradvis helt uutholdelig å være i, jeg kom ingen vei, og det var en stor lettelse å droppe det sommeren 2019. Da hadde jeg nettopp levert en mastergrad i nordisk litteratur om hvordan Søren Kierkegaard forholdt seg til kritikk, og jeg var klar for å ta fatt på det prosjektet som siden ble til «Nachspielet til Lippmann etter juleballet på Midtstuen skole, 1998»
Arbeidet har vært preget av sterk inspirasjon og skriveglød avløst av nitid redigering, nevrotisk stryking og flisespikkeri.
Jeg har ofte lurt på om det ikke fantes en enklere måte å skrive en roman på, det har vært så uoversiktlig og kronglete, og jeg har ofte gått rundt med en svak skamfølelse; det kan jo ikke være sånn man skriver en roman, dette er stusslige greier! Men så sank det etter hvert inn, jo, det er nettopp sånn man gjør det, i alle fall var det nettopp sånn jeg måtte gjøre det.
Håpet er at jeg gjennom dette arbeidet har lært en hel del om å skrive lengre prosa, og at det skal bli enklere neste gang. Men alle forfattere jeg har snakket med forteller meg at det aldri blir enklere, at det er like vanskelig hver gang, ja, at til og med hver bok krever sin egen metode, men jeg nekter å la det synke inn. Jeg tror helt genuint at prosessen kommer til å bli litt enklere på neste bok.
Hvordan har utgivelsesprosessen foregått? (kontakt med forlaget, redaksjonelt og ellers)?
Min antologitekst etter det første året på forfatterstudiet var et åpent brev til forlagsredaktører med en oppfordring til å kontakte meg enten per telefon eller email for et samarbeid. Jeg fikk napp hos et par stykker, og valgte å fortsatte dialogen med Mattis Øybø på Tiden forlag fordi han viste både entusiasme og tålmodighet. Det tok tid før jeg endelig fikk sendt han noe, da jeg hadde denne mastergraden å gjøre ferdig som jeg i ettertid forstår var en del av å forberede meg til å begynne forfatterskapet.
Samtalene med Mattis har vært verdifulle helt siden jeg sendte ham de første 20-30 sidene og hverken han eller jeg visste helt hvilken retning prosjektet kom til å ta. Mattis har hjulpet meg med å se hvilken retning tekstens indre logikk peker mot, men ikke minst har han hjulpet meg med å holde fokus på det som er viktig. Mye har handlet om å skjære igjennom en lei tendens til prokrastinering og å overvinne en lite produktiv perfeksjonisme og bare få skrevet ferdig boken.
Hvilke erfaringer fra forfatterstudiet tar du med deg når du skal fortsette å være forfatter?
Kanskje først og fremst har jeg tatt med meg en god del trygghet og selvtillit fra den helt essensielle boblefølelsen som forfatterstudiet gav meg. Det var et varmt, kreativt og inkluderende rom som jeg opplevde som ekstremt nærende for min skriveutvikling.
Det var uvurderlig å i en periode få så mange blikk på tekstene. Dersom leserne er mange nok (er det magiske tallet 7 eller kanskje 9? eller 12?) blir så mange av aspektene i en tekst belyst, også alt det jeg trodde jeg hadde klart å skjule.
Jeg tar også med meg den innsikten at man aldri kan gjøre alle lesere fornøyde, og dette tror jeg var det aller viktigste jeg lærte: Det handler ikke om å gjøre leserne fornøyde! Det handler om å skrive den teksten bare du kan skrive. Det ligger en egen ro og trygghet i å bestrebe seg på å skrive noe man selv er fornøyd med, noe man kan stå inne for uavhengig av hva alle andre sier.
For det alle andre mener kan ofte være et salig kaos av motstridende tilbakemeldinger. Og hvis alle leserne er enige om en tekst, da er det kanskje egentlig en tekst uten kraft?
En siste ting: Hvis det er noe i en tekst jeg har forsøkt å formidle, men ingen av leserne får øye på det, da ligger problemet sannsynligvis i teksten, og ikke hos leserne.
Og: Hvis du skal si noe om boka, ikke arbeidet, men selve boka, hva vil du si da?
Oi! Jeg merker en sterk trang til å ikke si så mye om selve boken. Det er selvfølgelig mest stas når leserne sier noe om boken til meg, og jeg blir glad hver gang noen uoppfordret forteller meg at de har lest boken og (forhåpentligvis) fått noe ut av det.
Boken er ganske lettlest har jeg forstått etter å ha fått tilbakemeldinger fra diverse lesere som helt uavhengig av hverandre forteller at de har lest boken i ett jafs på én kveld.  De samme leserne forteller gjerne også at de har ledd høyt flere ganger. Jeg tar begge deler som et kompliment. Det betyr ikke at alle bøker skal være lettleste og morsomme, men i dette prosjektet har det vært viktig for meg å skape en kompakt liten sak med så lite fluff som mulig.
Jeg har også forsøkt å skape noe slitesterkt, noe som fortsatt vil lyse ut fra sidene med en viss magnetisme dersom folk åpner boken og begynner å lese, der boken står i en stue, i et bibliotek eller i en eske på et loppemarked om 5,10, 20 , 50 og 100 år. Det er deprimerende og skummelt å tenke på hvor mye av det skrevne ord som mister relevans etter kort tid. Min ideal-leser er derfor en leser langt frem i fremtiden
Samtidig er denne boken bare en begynnelse.
Det er ekstremt øyeåpnende å endelig levere et produkt ut i den litterære offentligheten, å få et par anmeldelser, å stå på nettsidene til Norli og Ark. Jeg begynner å forstå hva det innebærer å ha tilgangen til den retoriske situasjonen det er å gi ut en bok, og jeg tror det har endret meg for alltid. Nå har jeg blikket rettet mot neste utgivelse.
Og vi på forfatterstudiet gratulerer og gleder oss til neste utgivelse, vi også!

Tidligere forfatterstudent, Andreas Tharaldsen, kommer med sin første bok etter studiet: Hvem drepte kelneren?

·

Hvem drepte kelneren? Et fag i forfall.

I serien, tidligere forfatterstudenter gir ut sin første bok, har vi fått intervjue Andreas Tharaldsen som nettopp har kommet med boken: Hvem drepte kelneren? Dato for lanseringsfest er ennå ikke satt, de som er interesserte, må altså følge med i sosiale medier!
Du har gått to år på forfatterstudiet i Tromsø, og kommer nå med din første bok, som er essayistisk sakprosa, og altså ikke skjønnlitteratur (som er det en jobber med i Tromsø). Kan du fortelle litt om denne boken og skrivingen av den?
 

Jeg fikk min første jobb som servitør ganske tilfeldig. Bestefaren min spilte i Kirkenes Hornmusikk sammen med restaurantsjefen på Thon Hotel Kirkenes. Og boken begynner nettopp med mitt første skift som servitør i 2013. Den gangen visste jeg ikke annet om jobben enn at det var dårlig betalt og slitsomt. Men etter hvert skjønte jeg at servitøryrket var et fag med lange tradisjoner, og servitøren en gang var en høytlønnet og respektert hvitsnipp-proletar. Jeg ble selv fagutdannet servitør, men jeg kom på et vis en generasjon for sent inn i yrket. Jon Hustad sa en gang at utenom prestene, er det lærerne som har opplevd det største statusfallet i Norge. Her vil jeg legge til servitøren som en god nummer tre. Før jeg ble forfatterstudent visste jeg at jeg ville skrive en bok om restaurantbransjen med servitøren i hovedrollen, men jeg visste ikke helt hvordan. Da jeg søkte meg inn på Forfatterstudiet i Tromsø i 2022 jobbet jeg fulltid som servitør på Michelin-restauranten Statholdergaarden. Heldigvis gjorde administrasjonen ved Universitet i Tromsø den store feilen å slippe meg inn på studiet, og jeg sa opp jobben på Statholdergaarden for å gi litteraturen en sjanse. Og det to årene i Tromsø ga meg både tiden, avstanden og verktøyene til å fullføre boken Hvem drepte kelneren?

Hvordan har samarbeidet med forlaget vært (var det du eller de som tok initiativ til boken?)

Jeg fikk første gang støtte fra Fritt Ord til dette bokprosjektet i 2020, da jeg var permittert som servitør og egentlig hadde mye tid til å skrive. Da var jeg i samtaler med et annet forlag, men jeg visste vel egentlig ikke da hvordan man skriver bok. Første året på Forfatterstudiet i Tromsø hadde vi en essaysamling med Ida Lødemel Tvedt, og til samlingen leverte jeg et essay om kelnere i litteraturen – “Hemingways kelnere”. Responsen fra samlingen ga meg troen på at dette kunne bli en bok, og kanskje viktigst mente jeg å ha funnet en litterær form på prosjektet. For litt over et år siden sendte jeg derfor en prosjektbeskrivelse og de første sidene til forlaget Res Publica. Marte Stubberød Eielsen som er redaktør i Res Publica var veldig entusiastisk, og jeg sendte forlaget mer og mer tekst – til de bestemte seg for at den skulle på høstlisten. Jeg var heldig å få Anders Vaa som redaktør i arbeidet med boken, og måned for måned siden i fjor har jeg skrevet nye kapitler og bearbeidet kapitler til det ble en bok mellom to permer. Det viktigste som Res Publica og Anders Vaa bidro med, var at de forsto og trodde på prosjektet. Og så har det vært en enorm trygghet i å ha gode, grundige lesere.

Det siste året i Tromsø har du også skrevet på en roman, skriver du fortsatt på denne? Har du lyst til å si noe om den? Og kan du si noe om hvorvidt du opplever en forskjell på å skrive roman og sakprosa?

Det siste året i Tromsø har jeg jobbet med en roman som jeg har kalt Ultima Thule, hvor fortelleren sitter på et fjell og vil forandre verden ved å oversette Karl Marx til samisk – problemet er bare at han ikke kan samisk. Det er vel en slags nordnorsk mytologi, eller karnevalistisk urfolksfuturisme om du vil. Poetikken er den samme om jeg skriver sakprosa eller skjønnlitteratur, og ikke overraskende for de jeg har studert med i Tromsø, er den tungt inspirert av Kjartan Fløgstad. I et intervju med NRK i 1974 får en ung Fløgstad spørsmål om hva poesi er? Her svarer Fløgstad at “poesi er konkret i motsetning til abstrakt, noe håndgripelig, ytre”. Han sier videre at et ord som heisekran er et abstrakt ord, og at det er ord som blir brukt av “folk som ikke står i et materielt forhold til ordet”, mens de poetiske ordene, de konkrete ordene er ord som portalkran, brukran, byggekran, lossekran. Hvis jeg skal overføre dette til Hvem drepte kelneren?, så finner en kanskje poesien der i ord som smuleskraper, bøker (serviettbretten), amerikansk, russisk, engelsk og fransk servering. Og i Ultima Thule er vel poesien i ord som fierpmi (det samiske ordet for fiskegarn), Tromsø-palme, pukkellaks, kongekrabbeeller merverditeori. Både Ultima Thule og Hvem drepte kelneren? vil jeg også hevde at er karnevalistiske bøker – enten det er servitøren Svein Frode eller sprengbasen Birger som får hovedrollen. Den største forskjellen på romanen og sakprosa er nok forholdet til virkeligheten. Det er jo fordi det er lov til å lyge at det er gøy å skrive på en roman. Sånne friheter kan en ikke ta seg når en skriver sakprosa.

Nå når Hvem drepte kelneren? er ute i bokhandelen, bruker jeg alle kreftene mine på Ultima Thule – forhåpentligvis blir det også snart en bok.

Uansett sjanger: Hva er det viktigste du tar med deg i videre fra studiet i Tromsø?

Det viktigste var at litteratur var noe jeg tok mer alvorlig – de to årene jeg gikk i Tromsø var litteratur det viktigste jeg holdt på med. Det at noe jeg hadde skrevet skulle bli lest av andre dyktige forfattere og ambisiøse forfatterstudenter gjorde at jeg ikke kunne tulle, heller ikke når jeg skulle skrive humoristisk. Det første året i Tromsø gjorde også at jeg fikk selvtillit og tro på at jeg kunne skrive, og det at læreren vår Henning Bergsvåg er en mester i å se prosjektene til sine studenter og lar dem dyrke sitt prosjekt var nok avgjørende. Det andre året har jeg kanskje erfart, litt som jeg har gjort med servitøryrket, at skriving er et håndverk. Jeg har lært meg betydningen av fortellerposisjon, sannsynliggjøring, tid og rom i tekst med mer etter studiene, og vil nok alltid ha både en oterholmsk og wintervoldsk stemme i bakhodet når jeg leser gjennom egen tekst. Til slutt vil jeg si at jeg er veldig glad for at jeg har fått blitt kjent med så mange unge og gamle skrivende mennesker, som bryr seg om én ting og at det er å skrive. Jeg kommer nok ofte til å savne gjennomgangene på Kunstakademiet og diskusjonene etter et par øl på fellesmiddagene.

Gratulerer til Andreas med utgivelse!!

Ingvill Kjærstein, tidligere forfatterstudent debuterer med romanen: Austvestpassasjen.

·

Som vanlig publiserer forfatterstudiet intervjuer med tidligere forfatterstudenter når de kommer med sin første skjønnlitterære bok. Denne gangen er det Ingvill Kjærstein som debuterer med romanen Austvestpassasjen. Det blir lanseringsfest på Kafé Hærverk i Oslo 5. mars klokka 19, og alle er hjertelig velkomne!

Våre tre spørsmål:  

Hvordan har arbeidet med debutboka vært (fra starten av)?

Eg byrja å skrive denne romanen i 2018, symptomatisk nok på ei reise austover. Nærmare bestemt på nattbussen mellom Osaka og Tokyo. Eg hugsar det var mørkt i kupeen og at alle dei andre passasjerane sov, så eg skrudde ned lysstyrken på skjermen min og byrja å skrive så stilt som råd. På det tidspunktet hadde eg ikkje skrive skjønnlitterært sidan skriveoppgåver på skulen. Eg var student ved eit japansk universitet, og var ein del av eit internasjonalt miljø. I kvardagen veksla eg mellom å kommunisere på japansk og engelsk, og eg jobba med ei masteroppgåve på japansk. Dei einaste gongane eg brukte norsk var på Skype. Den språklege vekslinga gjorde meg på ein paradoksal måte språkfattig. Skrivinga var som å finne opp språket på nytt. Korleis kunne eg uttrykke noko ekte?

Tidleg i prosessen byrja eg å byggje opp fiksjonsuniverset som no er blitt Austvestpassasjen. Det var det mykje av arbeidet gjekk ut på dei første åra, å avklare rammene som hovudkarakteren skulle bevege seg innanfor. Eg hadde heile vegen nokon nøkkelscener som eg visste måtte vere med, elles har mykje av arbeidet vore assosiasjonsprega. Ofte var det årstidene som leidde meg. Kva skjer i januar, jo, då er det jordbærsesong. Kva skjer i februar, jo, då kastar ein soyabønner i «setsubun»-ritualet. Slike små assosiasjonar sette i gang fantasien og let meg jobbe med stoffet på ein ganske fri og leiken måte.

Hvordan har utgivelsesprosessen foregått? (kontakt med forlaget, redaksjonelt og ellers)?

I 2019 flytta eg tilbake til Noreg med manuset i bagasjen, og året etter deltok eg på Samlagets manusseminar. Då eg opna eposten om at eg fekk plass, trudde eg det var ein feil, for eg hadde aldri vist teksten min til nokon før. Det var dessutan draumen min å bli utgitt på Samlaget. På manusseminaret vart eg oppmoda til å jobbe vidare med prosjektet. Eg innsåg at dersom eg skulle greie å fullføre romanen, måtte eg øve meir på handverket. Deretter følgde to år i Tromsø, med sporadisk kontakt med redaktøren eg møtte på manusseminaret. Då eg var ferdig med studiet, sendte eg henne den nye versjonen av manuset, og vart offisielt antatt hausten i forfjor. Eg er takksam for å ha fått oppmuntring av ein redaktør såpass tidleg i prosessen, og utan særleg skriveerfaring.

Hvilke erfaringer fra forfatterstudiet tar du med deg når du skal fortsette å være forfatter?

Før eg byrja på Forfatterstudiet i Tromsø tok eg ikkje skrivinga på alvor. Kva var det eg hadde å seie som ingen andre hadde sagt betre enn meg før? Samstundes hadde eg dette sterke formidlingsbehovet. Eg ville skrive, og eg ville bli ferdig med Austvestpassasjen. I Tromsø fekk eg eit rom til å utforske. Eg oppdaga ein heilt ny måte å tenke og leve på, eit ekstra lag over verkelegheita. I klasserommet tok alle kvarandre på alvor. Eg lærte å skrive friare og eksperimentere meir, takka vere dei dyktige lærarane og det gode miljøet i klassa. Morten Wintervold var også ein god rettleiar for prosjektet mitt. Eg håpar at eg alltid kjem til å skrive som om sytten personar skal dissekere teksten min i eit lite rom. Det skjerper sansane.

Forfatterstudiet gratulerer varmt!

Julia Martinčič, tidligere forfatterstudent i Tromsø, debuterer med novellesamlingen Hjertet er en alien

·

Forfatterstudiet i Tromsø har som vanlig fått stille noen spørsmål i forbindelse med utgivelsen av en av våre tidligere studenters første bok. Julia Martinčič bok er allerede i salg, men slippfesten er det ennå mulig å nå.  Det er bare å møte opp på  Kafé Hærverk 17. august klokka 19!

Forfatterstudiet i Tromsø gratulerer!

Hvordan har arbeidet med debutboka vært (fra starten av)?

Arbeidet med boka begynte så smått i 2018, med en slags roman som også var innafor science fiction-sjangeren. Denne jobba jeg med gjennom et år på Forfatterstudium 2 i Tromsø, men kom til et punkt hvor jeg trykket meg ut av dokumentet og sverget på å aldri skrive på den historien noensinne igjen. Et punkt man kommer til i alle prosjekter med jevne mellomrom, viser det seg, om man er en noe dramatisk anlagt person.

Da jeg åpnet dokumentet igjen etter noen måneder, så jeg flust av idéer som var blitt presset sammen i et univers hvor de ikke fikk gjøre noe ut av seg. Prosjektet begynte derfor å fragmentere seg: jeg jobbet lenge med å skrive ut idéer, stemmer og steder, og fant ut at om jeg ga dem nok egenpleie skjedde det helt nye og spennende ting. I tre år jobba jeg med det som til slutt ble novellesamlinga Hjertet er en alien.

Hvordan har utgivelsesprosessen foregått? (kontakt med forlaget, redaksjonelt og ellers)?

Det tok fem år fra jeg begynte på Skrivekunstakademiet i 2017, til jeg sendte min første mail til et forlag i fjor. Det var mye som måtte modnes, og det tok lang tid å finne tillit til min egen stemme. Jeg måtte også slutte å se for meg strenge menn med måne og hornbriller som pekte på manuset mitt og sa: æsj.

Så kom dagen likevel, hvor jeg fikk øyekontakt med gjenskinnet mitt i dataskjermen, og jeg og det digitale spøkelset fanga der inne nikket til hverandre.

Redaktøren min, Thea Baugstø fra Tiden forlag, dasket meg ikke på labben. Hun inviterte meg isteden inn på kontorene deres i fjor sommer og ga meg en lesning. Å jobbe med henne har vært en av de mest givende prosessene jeg har vært med på. Hun gir meg selvstendighet og frihet til å utforske og gå meg vill, samtidig som hun utfordrer og åpner opp tekstene. Samtalene vi har hatt, har vært en påminnelse om hvorfor jeg vil bruke store deler av livet på å skrive.

Hvilke erfaringer fra de ulike forfatterstudiene tar du med deg når du skal fortsette å være forfatter?

Forfatterstudiene har vært uvurderlige for å skape grunnlaget for en skrivende praksis. Jeg har møtt mennesker som fortsatt er blant mine viktigste lesere og støttespillere. Jeg har grått på toaletter og hyttet med nevene mot taklamper når tvilen ble for stor. Det viktigste har vært å bli introdusert for en kollektiv form for lesning, og det nærmest magiske som kan skje om man samler folk rundt et bord i et klasserom og lar dem prate sammen. Det ligger et alvor i det å skulle mene noe om andres tekster. Å gå i dybden, lese med skarpsyn og omsorg.

Noe som likevel tok lang tid å forstå: for å klare å skrive må jeg også ha lange perioder hvor ingen får være med. Jeg må låse døra og hive nøkkelen, holde hendene over ørene for ikke å slippe inn en eneste stemme. Og så komme krypende ut noen måneder seinere med en bunke papir og håret i alle kanter og spørre pent om noen vil ta en titt.

Erling Simon, tidligere forfatterstudent i Tromsø, kommer med sin debutroman: Narsissisten

·
Debutroman, Erling Simon

I anledning debutboka til Erling Simon, tidligere forfatterstudent, har forfatterstudiet fått lov til å publisere et intervju. Romanen hans, Narsissisten, er forventet å være i salg fra 4. mai, med lanseringsfest (etter all sannsynlighet) på litteraturhuset i Trondheim 19. mai.

Hvordan har arbeidet med debutboka vært (fra starten av):

Jeg skrev det første kapitlet for seks år siden, i 2017. Det kapitlet er helt ugjenkjennelig som det nå står i romanen, men det dannet et utkast til en grunnstemning som jeg så har brukt tid på å finne ut av. De siste par årene har jeg brukt på å disponere stoffet. Og ikke minst kutte, manuset var 500 boksider på et tidspunkt. Tre av de totalt seks årene har jeg gått på forfatterstudiet i Tromsø, som har vært ganske viktig, særlig siden de tre årene har vært tidsrom hvor jeg har kunnet jobbe med manuset uavbrutt. Og det var også det viktigste Anne Oterholm sa, at her har dere sannsynligvis for første og siste gang i deres karriere anledning til akkurat det. Det forsøkte jeg å ta på alvor. Og det passet bra å ha den tiden til rådighet, siden ‘roman’ tross alt er en veldig arbeidskrevende sjanger.

Hvordan har utgivelsesprosessen foregått? (kontakt med forlaget, redaksjonelt og ellers)?

Da jeg gikk ut av forfatterstudium 2 hadde jeg to kapitler. Og det som nå er redaktøren min tok kontakt med meg ikke så lenge etter. Vi hadde sporadisk kontakt i årene som fulgte, men uten å formalisere.Jeg festet blikket på tredjeåret, som ikke hadde opptak før to år senere. Pandemien kom. Jeg gjorde ferdig en mastergrad i filosofi. Jobbet med manuset sent og tidlig. Da jeg så søkte tredjeåret (i 20/21), hadde jeg skrevet ut mye. Da jeg gikk ut fra tredjeåret hadde jeg skrevet ut stoffet helt og holdent og de aller siste sidene i romanen står nesten uforandret fra den gang. Kyrre Andreassen var sensor til eksamen og var en god leser. Etter tredjeåret tok tre nye redaktører kontakt med meg, men det gikk ikke i orden av forskjellige årsaker. Jeg visste at det var en roman der, og brukte et år til på etterarbeid. The Magic Moment var da det første kapitlet jeg skrev (i 2017) til slutt kom til sin rett som etableringen av nåtidsplanet i romanen. Like etter signerte jeg med Cappelen Damm med redaktøren fra mange år tidligere.

Det er ikke uvanlig at det tar fem-seks år å skrive en roman. Det har vært slitsomt, men som læringsprosess har det vært enestående, det var akkurat dette jeg ønsket meg. Det som holdt meg gående når det røynet på var Anne Oterholms ord ‘det blir lettere etter man har skrevet den første boka’. Vi får se.

Hvilke erfaringer fra Forfatterstudiet tar du med deg når du skal fortsette å være forfatter?

For min del var det faglige nivået, oppfølgingen og strukturen på samlingene en fantastisk måte å lære på. Jeg vil trekke frem gjestelærerne og de faste ansatte. Anne Oterholm var en god veileder. Jeg forsøkte å ta til meg alt. Det er også et krevende studie, man må strekke seg. Tre år med tekstverksted på kunstakademiet gjør deg mer tykkhudet.

Fremtiden:

Da jeg fikk napp fra tre redaktører, men alle til sist takket nei, hadde jeg akkurat fått mitt andre barn. Jeg jobbet ved siden som sommelier og jobbet kvelder og netter. Jeg skrev nattestid mens kona mi var i etasjen over og ammet den nyfødte. Jeg tenkte at hvis jeg får gitt ut romanen så skal jeg skrive på omslaget at jeg legger opp som forfatter etter den utgivelsen. At det er nok med den ene. Jeg leverte siste korrektur for et par dager siden. Det siste jeg gjorde var å legge til en dedikasjon til kona mi. Det skulle bare mangle.

 

Forfatterstudiet gratulerer!!

Tidligere forfatterstudent Emma Kjær Madsen kom nettopp med sin første roman: Spontan selvforbrænding

·
Omslag: Mads Frederik Geisler

I anledning Emma Kjær Madsens første roman har forfatterstudiet fått gjøre et intervju med henne om skriveprosess, samarbeid med forlag og om hva forfatterstudiet har betydd:

Hvordan har arbeidet med debutboka vært? (fra starten av?)

Jeg troede min første bog skulle blive digte, men jeg var for autoritetstro, så da jeg blev påbudt at ”skrive en roman på en måned” i forbindelse med et prosaforløb på Forfatterstudiet i Bø, gik jeg i gang med den tekst, som nu er blevet til ’Spontan selvforbrænding’. Men det tog så klart ikke bare en måned. Det har taget mig cirka fire et halvt år, inklusiv det år, hvor jeg kun skrev digte og havde rodet manusset væk i en misc. dokumentmappe, i en anden dokumentmappe, i en tredje mappe på skrivebordet til min pc. Heldigvis fandt jeg det igen, da jeg begyndte på andet-året i Tromsø – og der tog jeg en alvorlig snak med mig selv om, at nu måtte jeg holde fast på projektet, uanset hvor dårligt det blev.

Om processen kan jeg også sige, at mit første udkast i Bø kun lod sig gøre gennem et produktivt benspænd, som jeg gav mig selv: Jeg ville efterligne en anden roman, nemlig Jean-Philippe Toussaints ’På badet’, der er en meget fransk, meget kort og minimalistisk roman fra 1985 uden det store drama i plottet, men med et matematisk plot-twist-gimmick. At falde ”ned til efterligningens niveau” var noget af det mest produktive, for selvfølgelig kommer det jo aldrig til at ligne, skriften bliver altid noget andet, og det hjalp mig at tænke, at jeg bare skulle efterligne, og at det godt måtte være fuldt af kliché og gentagelse. Sidenhen er netop klichéer og efterligning blevet kernen i poetikken rundt om ’Spontan selvforbrænding’.

En del af skriveprocessen handlede for mig også om at give slip på alle de forestillinger jeg havde om, hvad jeg skulle skrive: Først skulle jeg skrive digte, sidenhen skulle prosaen være kort og rumme tusind plateauer, så måtte bogen ikke blive længere end 113 sider, osv. Først da jeg havde Christina Hesselholdt som mentor på det sidste år i Tromsø, gik det på ægte op for mig, at teksten opførte sig som en roman, fordi hun insisterede på at jeg måtte udvide rummene.

Noget af det vanskeligste ved at skrive på det samme i 5 år har været at blive ved med at forpligte sig på den henvendelse, som teksten oprindeligt udsprang fra. For at holde det ud, hjalp det at introducere alle mulige små sidespor i teksten, som udelukkende udsprang fra mine egne interesser i livet ved siden af teksten. På den måde kom Dolly Parton til. Hun blev faktisk den helt store redning i 2019, mens titlen, som også er et tema inde i romanen, var noget af det sidste, som kom til. Jeg husker en undervisningssituation, hvor en læser, jeg tror det var Morten Wintervold, sagde noget a la: ”Vi har både pengene, Dolly Parton, spillemaskinerne, overfladerne, overtroen og det fugtige klima – nu må du ikke introducere flere ting, Emma”, og så måtte jeg fortvivle tilbage til den gamle, begravede henvendelse.

Forfatterstudiet fungerede som den vigtigste støttepædagog og bedste ven i to år. En der kunne hanke op i mig når jeg cirkulerede, og en der strøg mig langs med hårene, når tvivlen blev for stor. Jeg kommer ikke til at skrive noget nogensinde igen, der har haft så mange læsere med undervejs i processen. Det er et enormt privilegium. Jeg ville have skrevet en ’tak til’-liste på bogens sidste side, men når jeg talte alle dem, som har læst uddrag fra materialet, både i løbet af de to år i Tromsø og fra prosaforløbet i Bø, fik jeg det til 49 navne. Det blev til en hel side fuld af tak til. Og derudover blev jeg pludselig usikker på, om det kunne komme til at virke undergravende for min egen andel i arbejdet. Jeg ved det ikke, eller selvfølgelig er det ikke undergravende, det havde sikkert virket radikalt med en ”Tak til *49 navne*” – og det ville være mere sandt, for bogen er jo blevet til gennem alle de læsninger.

Hvordan har utgivelsesprosessen foregått? (kontakt med forlaget, redaksjonelt og ellers)

Udgivelsesprocessen har været eksplosiv og lidt som en drøm, og retrospektivt bryster jeg mig også af, at jeg fandt min egen vej til den.

Da tredje-året i Tromsø sluttede, havde jeg en del arbejde skåret ud for mig post eksamenslæsningerne og post ”udvid, udvid, udvid!”. Derudover havde jeg virkelig svært ved at vurdere, hvornår det jeg havde skrevet var godt nok til at blive sendt til et forlag. Jeg var på dagpenge og herigennem søgte jeg en virksomhedspraktik hos Forlaget Escho, som jeg altid har været kæmpe fan af. Der var noget heldigt med timingen. De manglede på lykkelig vis flere hænder, eller øjne at læse med i redaktionen. Så jeg mødtes med Anders, der er Eschos forlægger, for at forventningsafstemme omkring praktikken, og henimod slutningen af mødet indskød han, at han da også gerne ville læse mit manuskript, hvis jeg havde lyst til det. Jeg blev hamrende nervøs og kom automatisk til at tale mit manus helt ned i graven, hvorefter Anders, sådan fra en forfatter til en anden, foreslog, at jeg lagde projektet på hylden en stund og begyndte at skrive noget nyt. Den idé forekom mig umulig og den katalyserede at jeg gik hjem og rettede det hele igennem en gang til. Og så hen imod slutningen af praktikken sendte jeg det til ham. Det er så først herfra processen blev eksplosiv og drømmelignende: Escho antog romanen og hurra det, for jeg havde jo allerede set forlaget lidt indefra og kunne mærke, at jeg resonerede med dets litteratursyn og idealer; ønsket om at ville teksten det bedste, målet om at kaste lys på historiens oversete og kulørte litteratur og kærligheden til det skæve og unaturlige. Det gav mening. Resten af arbejdet har kørt hundrede procent glasnost. Jeg har haft medbestemmelse hele vejen og bogen er forblevet tro mod den selv.

Hvilke erfaringer fra Forfatterstudiet tar du med deg når du skal fortsette å være forfatter?

Tromsø gav mig så mange erfaringer, men læsningen har betydet noget særligt. Formen i Tromsø er grundig og langsom. Vi havde god tid til at læse hinanden, og jeg har aldrig læst bedre end efter to år på studiet. Det er benhårdt på det punkt. Som elev bliver man stillet til ansvar for hinandens tekster, og når jeg skal være noget for andre, vokser jeg med ansvaret. Den gentagelse mellem hver samling – at læse hinanden for at prøve at forstå hinanden, at mødes og gøre sit bedste gennem en omsorgsfuld og kritisk læsning.

 

Forfatterstudiet gratulerer med romanen og boken kan altså allerede kjøpes i bokhandelen (på nettet)

“Om romanen skriver forlaget: I Spontan selvforbrænding møder vi den unge Ester. Hun er rejst til den sydengelske kystby Brighton for at studere fotografi og realisere sig selv. Med sig har hun statens uddannelsesstøtte og sit kamera, derhjemme venter hendes kæreste. De er begge forelskede i Dolly Partons musik og denne binder dem sammen på tværs af landegrænserne. Ester prøver, hun kan altid tage hjem igen, og livet i feriebyen drager hende til sig, nye venskaber og vaner sætter sig i hendes krop og slår gnist. En omsmeltning virker uundgåelig.”

Tidligere forfatterstudent, Malou Stålmann, kommer med sin første roman i slutten av mai 2022: Sultne Hjerter.

·

Her kommer et flunkende nytt intervju med Malou Stålmann, tidligere student som nå utgir sin første roman etter endt studium. Intervjuet tar for seg arbeidet med boka på forfatterstudiet og siden i dialog med både ett og to forlag. Den eksakte datoen for utgivelsen er ikke satt, men det er bare å begynne å følge med mot slutten av mai. Forfatterstudiet gratulerer varmt!

 

Hvordan har arbeidet med debutboka vært? (fra starten av?)

Mit arbejde med skrift er altid meget flydende og det kan være svært for mig at tyde, hvornår processen med det ene projekt starter og det andet slutter; jeg arbejder meget cirkulært, vender tilbage til de samme billeder og tekster igen og igen og sådan formerer skriften sig, teksterne fletter sig ind i hinanden og det, jeg ellers omgiver mig med. Arbejdet med Sultne Hjerter startede derfor nok som dryp i andre tekster før de første ord, der er endt i bogen, overhovedet begyndte at dukke op i mit arbejde. Da jeg begyndte på Forfatterstudiet i Tromsø, skrev jeg digte i hvad der føltes som øst og vest, men disse digte fandt hurtigt hinanden og blev mere og mere prosaiske, som studiet skred frem. I antologien fra mit år i Tromsø optræder en række tekster, der var en del af manuskriptet, som det så ud dengang. Da var romanen en digtsamling. I dag, knap fire år senere, sidder jeg med en roman og selvom formen og fortællingen har ændret sig meget, så har jeg stadig en stærk følelse af, at det er den samme tekst, det samme arbejde, der nu bliver til en bog.

Når jeg skriver, tænker jeg tit, at mine tekster ved mere om, hvad de vil, end jeg selv gør. Jeg har haft flere aha-oplevelser undervejs, hvor teksten har åbenbaret noget for mig, som jeg ikke selv var klar over, eller i hvert fald ikke var bevidst om, at jeg vidste. Det er nok også derfor, at jeg arbejder så cirklende, som jeg gør; ved at vende tilbage til de samme tekster igen og igen, får de lov til at vokse udad i stedet for blot frem mod et stringent forløbs mål. Jeg arbejder heller aldrig bevidst med plot, men måske er der alligevel en slags i romanen. Det optager mig ikke så meget, men romanen har da en slutning, eller en slags sløjfe, i hvert fald.

Hvordan har utgivelsesprosessen foregått? (kontakt med forlaget, redaksjonelt og ellers)

Udgivelsesprocessen har trukket så mange tænder ud, at det er et under, jeg stadig har tænder tilbage i munden at smile med. I slutningen af mit år på Tromsø kom jeg i kontakt med en redaktør fra det danske forlag Lindhardt og Ringhof, som var enormt begejstret for mit manuskript og som talte både mig og projektet op. Jeg arbejdede intensivt med en redaktør fra forlaget i otte måneder og vi var sammen sikre på, at manuskriptet var færdigt, da forlaget i 11. time så alligevel bakkede ud og efterlod mig så heartbroken og flov, som jeg nogensinde har været. Jeg måtte simpelthen rive teltpløkkerne op og rejste jorden rundt, jeg havde total skriveblokade i næsten et år. Så, ret i coronaens begyndelse, sad jeg i Vietnam og begyndte at skrive på noget prosatekster, som jeg troede var helt anderledes end den digtsamling, der åbenbart ikke skulle være. Som jeg skrev, begyndte teksterne at tale sammen og over sommeren 2020 voksede de ind i hinanden og et manuskript, der meget ligner romanen, som den er endt med at se ud, tog overraskende hurtigt form. Jeg følte mig så brændt af min oplevelse med Lindhardt og Ringhof, at jeg knapt turde sende det rundt; det gjorde jeg alligevel, ret inden, jeg havde termin med mit første barn. Jeg tænkte, at en baby nok ville gøre det mindre hårdt at få en masse afslag, og så endte det altså så lykkeligt, at jeg blev kontaktet af Brændpunkt, der ønskede at udgive romanen. Jeg har samarbejdet med deres redaktør sideløbende med, at jeg har været på barsel med min datter, og det har været en meget tillidsfuld og støttende proces. Jeg troede faktisk, at romanen først ville blive færdig til efteråret, men pludselig var den klar til korrektur!

Hvilke erfaringer fra Forfatterstudiet tar du med deg når du skal fortsette å være forfatter?

Mit år på Forfatterstudiet har lært mig så enormt meget om både at skrive, men særligt om at læse. Om at læse tekster på deres præmisser. Jeg tror ikke, jeg ville have haft hverken nerver eller kompetencer til at skrive en roman, hvis jeg ikke havde gået dér. At skrive kan så hurtigt virke som et ensomt arbejde, men som en del af et skrivende, læsende fællesskab bliver det tydeligt at tekstarbejde også er kollektivt. Og nødvendigt! Ofte forstod jeg mine egne tekster bedre, ved at læse de andre studenters tekster så nænsomt og omsorgsfuldt, som jeg kunne. Der blev skabt et rum på Forfatterstudiet, hvor man turde satse på sig selv og det tror jeg er et næsten uundværligt mod i særligt denne del af kunst, hvor arbejdet tit kan føles uendeligt stort og uendeligt ensomt. De andre studenter troede på, at min tekst var vigtig. Det motiverede mig helt enormt og det forsøger jeg at tage med mig hver gang, jeg sætter mig til tastaturet.

 

Arne Henning Årskaug, student på forfatterstudium 3 i 2020-2021 kommer med bok i februar 2022: Skap & sørg. Eksessar om gørra vi ber på.

·

Studieåret 2020-2021 tilbød UiT for første gang et forfatterstudium 3. Opptakskravet i tillegg til opptaksprøven var/er enten fullført Forfatterstudium 1 og Forfatterstudium 2 fra UiT eller tilsvarende, eller annet relevant og dokumenterbart skjønnlitterært arbeid (i form av bok/bøker utgitt på forlag med redaksjonell bearbeidelse). Arne Henning Årskaug hadde både gått forfatterstudier og gitt ut bok før han søkte i Tromsø. Skap & Sørg er den første boka hans etter å ha gått på forfatterstudiet i Tromsø, og vi er glade for at han har latt seg intervjue! Boka finnes i bokhandelen fra 22. februar og annonsering av lanseringsfest vil komme etter hvert. Det er bare å følge med!

Forfatterstudiet gratulerer gratulerer på det varmeste! 

 

Du hadde allerede gitt ut en skjønnlitterær bok da du søkte på forfatterstudium 3, og kom inn. Hva gjorde at du bestemte deg for å søke?

Til dette spørsmålet dristar eg meg til å kome med fleire svar. Alle er sanne på sitt vis.

  1. Etter at den fyrste boka mi, Utstyrstekstar, kom ut i 2015 fekk eg kjenne på kroppen at floskelen om den vanskelege andreboka slett ikkje var ei myte. Eg hadde brått ingenting nytt og fancy å kome med og byrja i staden å redigere på boka som allereie var utgjeve når eg fyrst sat meg ned for å skrive. At eg vidare ikkje var sikker på om eg i heile teke ville utsetje meg sjølv for å skrive fleire bøker, gjorde ikkje saka betre. Skjønnlitterær skriving har for meg vore eit svimlande og fornuftsstridig strev mesteparten av tida. Svimlande fordi det er eit fullkome putlearbeid med avgrensa gevinstar som ofte gjev store mengder fortviling og rådløyse for hen som er uheldig å få for seg at dette er ei skapleg sysle å drive med, og fornuftsstridig fordi ein heilhjarta og frivillig går inn i ei tilstand som krev vanvettig med tid, nærvær og ikkje minst slitestyrke frå den skrivande. Om ein er velsigna med eit slikt skrivelynne seier det seg sjølv at ein treng den hjelpa ein kan få. Søknaden min til Tromsø var på mange måtar ein resultat av desperasjon, men i botnen av det var det eit reelt ønskje om få avklart forholdet mitt til skjønnlitterær skriving ein gong for alle. Det høyrer med til historia at eg vart hoppande glad då eg fekk beskjed om at eg var kome inn.
  2. Eg hadde tidlegare, for mange år sidan, gjennomført to skrivestudium, Forfattarstudiet i Bø og Påbyggingskurset til Skrivekunstakademiet i Hordaland. So då eg såg at forfattarstudiet i Tromsø skulle starte i gang med eit tredjeår (gjennom intervjuet av Anne i Vagant?) der ein kunne få jobbe med eitt og same prosjekt heile studieåret kjende eg brått at komplettisten i meg vakna til live. Dei åra eg har vore innrullert på skriveskular har stått for dei mest gjevande og produktive periodane eg har hatt som skrivande.
  3. Tredjeåret sitt fokus på poetikk og refleksjon rundt eigne skrivestrategiar var ogso veldig forlokkande for meg. Dette var eit tilbod eg hadde sakna både som skrivestudent og seinare som bokdebutant. Om eg fyrst skal skrive ønskjer eg å vere av slaget som har gjort seg nokre tankar om korfor og korleis.
  4. At studiet var samlingsbasert var også utslagsgjevande for at eg søkte. Dette gjorde til at eg kunne kombinere arbeidet som vart kravd av studiet med min noverande livssituasjon med fulltidsjobb og det som verre er. Eg har få romantiske førestillingar når det kjem til forfattarverksemd. Det er dyrt, tidkrevjande og formlaust, men med fleksibiliteten som Tromsø tilbyr ved å organisere studiet slik vart det plutseleg ei slags råd likevel.
  5. Det er beint ut einsamt å sitje åleine og bale med krotet sitt.

 

Fikk du det ut av studiet som du ønsket? Hva fikk du eventuelt ut av det?

Ja, eg meiner prosjektet mitt vaks både i lengde, kvalitet og tematikk. I tillegg kjende eg på noko som nærast minna om skrivelyst etter kvar samling, og det skjer ikkje kvart skotår. Eg hadde ogso veldig, veldig godt av å få bryne meg på å utforme eigen poetikk.

Undervisinga, og ikkje minst klassen, var ogso heilt prima! Det er ein gedigen luksus å få so mange erfarne og engasjerte lesarar til å lese manuset sitt, alle med sitt særskilte blikk, sine særskilte innvendingar og sin særskilte tekstromsteringsmetode. Utover det var eg ogso imponert over både nivået og variasjonen i prosjekta til medelevane mine.

Hvordan har skriveprosess og prosessen med forlag vært i etterkant av studiet?

Samarbeidet med forlaget har vore upåklageleg både før og etter studiet. Eg kan ha ei nokso frilyndt tilnærming til deadlinar, og skriv dessutan gørrlange e-postar der eg pirkar på det som let seg pirke på. Samlaget, og særleg redaktøren min, skal dermed ha mykje skryt for at dei har vore so tolmodige med meg.

Hva kunne du tenke deg å si til potensielle lesere av den boka som kommer?

Her vil eg og kome med fleire svar på tiltale!

  1. Den nye boka mi har fått namnet: «Skap & Sørg. Eksessar om gørra vi ber på.» og skal etter planen vere i sal frå 22.02.2022, ein nokso raff dato å få gje ut den gørrvanskelege andreboka si på. Formelt er boka bygd opp av 14 prosatekstar som alle på sitt vis undersøkjer trass og motpolen lystring som strategiar for å meistre ulike, gørre livsvilkår. Eg har i denne samlinga stunda etter å dyrke ein lausslept, syngjande og maksimalistisk stil. Det maksimalistiske kjem særleg til uttrykk på setningsnivå. Det er viktig for meg å ha eit rikt og mangfaldig ordtilfang. Eg er ikkje framand for å ta i bruk det som finst av sjeldne ord i ordlista, og likar kanskje særleg godt å trekkje ut gamalsalta ord for å setje dei inn i nye, moderne kontekstar, eller å munnleggjere dei. Eg har sansen for ord som skranglar og lagar ulyd, ord som er iltre og nærast herjar med lesaren, ord som krev utropsteikn. Vidare har eg også ei medviten tilnærming til fonetiske og rytmiske aspekt i skrivinga, m.a. ved aktiv bruk av gjentaking, allitterasjon og rim.. For syns skuld kan eg ramse opp nokre inspirasjonskjelder: Sissel Solbjørg Bjugn, Arne Garborg, Hans Henrik Holm, Eva Jensen, Ragnhild Jølsen, Gunnar Lunde og Jakob Sande.
  2. Under resepsjonen av fyrsteboka mi så var det ein meldar som samanlikna tekstane mine med popsongar med glad melodi, men syrgjeleg songtekst. Denne dualiteten ønskja eg gå vidare med, og kanskje til med maksimere, i det nye prosjektet. Eg likar tanken på å få lesaren til å le, og på at lesaren deretter set låtten i halsen når hen har skjønt alvoret i det hen har ledd av.
  3. Musikalen som sjanger står som indirekte inspirasjon for det meste som eg skriv. I poetikken min skreiv eg m.a. følgjande: Eg trur på ekstravaganse framfor sjenanse, eg trur på det mangefarga framfor det monokrome, eg trur på det villfarne framfor det stillfarne, eg trur på det flamboyante framfor det ordknappe og vande. Eg trur på det å vise seg fram.
  4. Som mange andre de har intervjua til denne bloggen trur eg ikkje det hadde blitt bok utan studiet. I alle fall ikkje akkurat denne boka. Det ville vorte ei fattigare bok, ei meir einsformig og grå bok, og det ville nok ha gått mange fleire år før ho var ute i verda.