Elisabeth Norman, som har gått på forfatterstudiet i Tromsø, kommer nå med sin første skjønnlitterære bok. Boka skal være i bokhandelen 20. mai og lanseres i Boksalongen, Litteraturhuset i Bergen, 27. mai (etter all sannsynlighet klokka 20.00). I anledning utgivelsen har Elisabeth latt seg intervjue av Forfatterstudiets nettside, noe forfatterstudiet er veldig glade for! God lesning:

Hvordan har arbeidet med debutboka vært (fra starten av)?

Det har vært kjempegøy! Prosjektet springer ut fra en tekst jeg skrev til essay-samlingen i Tromsø i desember 2022. Fordi jeg jobber med fagskriving til vanlig, var jeg lite motivert til å skrive essay, og valgte å skrive mest mulig eksperimenterende og rart. Jeg fikk gode tilbakemeldinger på teksten, men visste ikke hva jeg skulle gjøre ut av den, og la den derfor vekk. Etter forfatterstudiet brukte jeg all ledig skrivetid på et ganske tradisjonelt, plottdrevet romanmanus. Jeg kom dessverre ikke i mål med dette prosjektet, og redaktøren oppfordret meg til å heller skrive mer intuitivt. Da ble det nærliggende å ta opp igjen teksten fra essaysamlingen og forsøke å skrive flere tekster av denne typen. Etter at jeg tok opp igjen prosjektet i september i fjor, gikk skrivingen veldig raskt. Det var mye enklere å skrive dette enn romanen. Jeg jobbet intensivt med en tekst av gangen, og var fullstendig oppslukt hver gang. Skrivingen kjentes strukturert og kaotisk på samme tid. Jeg hadde til enhver tid tusen tanker i hodet, massevis av lenker og bruddstykker med informasjon på mac’en. Sett utenfra kunne det nok virke som et komplett kaos. Samtidig har jeg for hver historie hatt en veldig klar tanke om hva jeg ønsket å formidle. Hver av de fem fortellingene beskriver en ganske standard hverdagssituasjon som mange strever med. Sjalusi, for eksempel, eller en irriterende svigermor. Hver historie har en egen forteller, og fortelles fra et “jeg”-perspektiv. For hver fortelling fletter jeg også inn en parallell “true crime”-historie om en person som har befunnet seg i en tilsvarende situasjon og løst det på en makaber måte. Derfor har skriveperiodene mine også bestått av research i ekte kriminalsaker. Jeg har tilbrakt masse tid på internett som en hobbydetektiv. Vekslingen mellom skriving og graving har vært enormt gøy.

Hvordan har utgivelsesprosessen foregått? (kontakt med forlaget, redaksjonelt og ellers)?

Jeg opplevde noe så fantastisk som å bli kontaktet av en redaktør i Gyldendal mens jeg gikk på forfatterstudiet. Det var i samarbeid med denne redaktøren at jeg senere jobbet med romanmanuset, og jeg lærte mye verdifullt i denne prosessen. Da redaktøren min sluttet og jeg startet på det som skulle bli “Uten sammenlikning for øvrig”, var det i samarbeid med en ny redaktør. Jeg har sendt henne fortellingene fortløpende, og fått tilbakemelding på en tekst før jeg har tatt fatt på neste. Jeg opplever at redaktøren hele veien har forstått prosjektet mitt, og jeg er takknemlig for at forlaget valgte å satse på prosjektet uten å forsøke å presse det inn i en etablert sjanger. Tilbakemeldingene har vært ut fra tekstens egne premisser, og har etter mitt syn gjort teksten bedre. Blant annet ble jeg anbefalt å la alle fortellingene handle om ulike sider ved samliv/parforhold. Det gjør at prosjektet også for min egen del kjennes mer helhetlig. Akkurat nå sitter jeg med språkvask og korrektur, og det er på samme tid interessant og skummelt. Jeg er livredd for å overse en feil i noe jeg har skrevet, eller for at en nyanse skal gå tapt i en språklig korreksjon. Samtidig kan jeg ikke vente på å se det ferdige produktet og å holde den ferdige boken i hendene.

Hvilke erfaringer fra forfatterstudiet tar du med deg når du skal fortsette å være forfatter?

Forfatterstudiet har betydd veldig mye for skrivingen min. Det var et lykketreff at jeg kom inn – jeg var en av dem som egentlig bare sto på ventelisten, og ble tatt opp ved en feiltakelse. (Kanskje det gjorde meg om mulig enda mer takknemlig og motivert?) Det er spesielt to ting jeg tar med meg. For det første fikk jeg erfare hvor mye rart og uventet som kan oppstå når jeg bare setter meg ned og skriver. Det å måtte skrive 15 sider tekst til hver samling, innenfor en sjanger du ikke selv har valgt, er i utgangspunktet skummelt. Og så ender du opp med tekster du aldri ellers ville ha kommet til å skrive, men som har noen kvaliteter. Det andre jeg tar med meg, er hvor verdifullt det er å dele tekst med hverandre. Tekstgjennomgangene i Tromsø har gjort meg til en bedre leser, også av egne tekster. Og så må jeg bare trekke frem den fantastiske klassen jeg havnet i (“Henningbarna”), og den enestående skrivelæreren som fulgte oss, og gjestelærerne han tok inn. Jeg pleier å si at det å søke Forfatterstudiet i Tromsø er det det beste valget jeg har tatt i voksen alder.

Forfatterstudiet gratulerer!