Forfatterstudiet i Tromsø har som vanlig fått stille noen spørsmål i forbindelse med utgivelsen av en av våre tidligere studenters første bok. Julia Martinčič bok er allerede i salg, men slippfesten er det ennå mulig å nå.  Det er bare å møte opp på  Kafé Hærverk 17. august klokka 19!

Forfatterstudiet i Tromsø gratulerer!

Hvordan har arbeidet med debutboka vært (fra starten av)?

Arbeidet med boka begynte så smått i 2018, med en slags roman som også var innafor science fiction-sjangeren. Denne jobba jeg med gjennom et år på Forfatterstudium 2 i Tromsø, men kom til et punkt hvor jeg trykket meg ut av dokumentet og sverget på å aldri skrive på den historien noensinne igjen. Et punkt man kommer til i alle prosjekter med jevne mellomrom, viser det seg, om man er en noe dramatisk anlagt person.

Da jeg åpnet dokumentet igjen etter noen måneder, så jeg flust av idéer som var blitt presset sammen i et univers hvor de ikke fikk gjøre noe ut av seg. Prosjektet begynte derfor å fragmentere seg: jeg jobbet lenge med å skrive ut idéer, stemmer og steder, og fant ut at om jeg ga dem nok egenpleie skjedde det helt nye og spennende ting. I tre år jobba jeg med det som til slutt ble novellesamlinga Hjertet er en alien.

Hvordan har utgivelsesprosessen foregått? (kontakt med forlaget, redaksjonelt og ellers)?

Det tok fem år fra jeg begynte på Skrivekunstakademiet i 2017, til jeg sendte min første mail til et forlag i fjor. Det var mye som måtte modnes, og det tok lang tid å finne tillit til min egen stemme. Jeg måtte også slutte å se for meg strenge menn med måne og hornbriller som pekte på manuset mitt og sa: æsj.

Så kom dagen likevel, hvor jeg fikk øyekontakt med gjenskinnet mitt i dataskjermen, og jeg og det digitale spøkelset fanga der inne nikket til hverandre.

Redaktøren min, Thea Baugstø fra Tiden forlag, dasket meg ikke på labben. Hun inviterte meg isteden inn på kontorene deres i fjor sommer og ga meg en lesning. Å jobbe med henne har vært en av de mest givende prosessene jeg har vært med på. Hun gir meg selvstendighet og frihet til å utforske og gå meg vill, samtidig som hun utfordrer og åpner opp tekstene. Samtalene vi har hatt, har vært en påminnelse om hvorfor jeg vil bruke store deler av livet på å skrive.

Hvilke erfaringer fra de ulike forfatterstudiene tar du med deg når du skal fortsette å være forfatter?

Forfatterstudiene har vært uvurderlige for å skape grunnlaget for en skrivende praksis. Jeg har møtt mennesker som fortsatt er blant mine viktigste lesere og støttespillere. Jeg har grått på toaletter og hyttet med nevene mot taklamper når tvilen ble for stor. Det viktigste har vært å bli introdusert for en kollektiv form for lesning, og det nærmest magiske som kan skje om man samler folk rundt et bord i et klasserom og lar dem prate sammen. Det ligger et alvor i det å skulle mene noe om andres tekster. Å gå i dybden, lese med skarpsyn og omsorg.

Noe som likevel tok lang tid å forstå: for å klare å skrive må jeg også ha lange perioder hvor ingen får være med. Jeg må låse døra og hive nøkkelen, holde hendene over ørene for ikke å slippe inn en eneste stemme. Og så komme krypende ut noen måneder seinere med en bunke papir og håret i alle kanter og spørre pent om noen vil ta en titt.