Selv om det iblant tar noen år før en tidligere forfatterstudenter utgir sin første bok, er det alltid en stor glede for oss på studiet når det skjer, og vi får publisere intervjuet med den nye forfatteren her på bloggen. Denne gangen er det altså Jonas Hansen Meyer som kommer med sin første roman: Nachspielet til Lippmann etter juleballet på Midtstuen skole, 1998. Boken foreligger i bokhandelen, men slippfesten finner sted torsdag 10.10 klokken 18.30 på parksalongen på St. Hanshaugen i Oslo. Arrangementet er å finne på Facebook, for dem som er interessert. Vi tror alle er hjertelig velkomne!
Og her kommer intervjuet:
Hvordan har arbeidet med debutboka vært (fra starten av)?
Hvis noen hadde sagt til meg da jeg gikk på forfatterstudiet i Tromsø 2014 – 2016, at jeg ikke kom til å debutere med en bok før oktober 2024, hadde jeg nok blitt skikkelig skuffet. På den tiden, godt inne i den fantastiske forfatterskoleboblen med all den fryden det innebar, var jeg sikker på at jeg i alle fall kom til å rekke det innen 2020.
Men nå, når jeg ser tilbake, føles det som om alt jeg har vært igjennom av utsettelser, andre tekster jeg har skrevet, annet arbeid, dill og dall og alvor, har vært en nødvendig prosess. Det tar den tiden det tar.
Da jeg gikk andreåret i Tromsø arbeidet jeg med et diktmanus, men jeg hadde også et hemmelig romanprosjekt som jeg skrøt av i sene nattetimer, men aldri viste til noen, hverken lærere eller medstudenter. Det manuset hadde et ekstremt selvrefleksivt og selvbevisst meta-perspektiv der første setning var slik: «Dette er den første setningen i mitt forfatterskap.» Den andre setningen var slik: «Dette er den andre setningen i mitt forfatterskap».
På denne tiden var det fortsatt mulig for meg å bli vurdert til Tarjei Vesaas debutant-pris hvis jeg rakk å debutere før fyllte 35 år. Dette ble jeg nærmest besatt av, jeg var livredd for å ikke bli nominert, og arbeidstittelen på prosjektet ble «Tarjei Vesaas debutantpris.» og full av hybris og arroganse skrev jeg mine tåpelige selvbevisste og egentlig ganske redde setninger.
Manuset ble gradvis helt uutholdelig å være i, jeg kom ingen vei, og det var en stor lettelse å droppe det sommeren 2019. Da hadde jeg nettopp levert en mastergrad i nordisk litteratur om hvordan Søren Kierkegaard forholdt seg til kritikk, og jeg var klar for å ta fatt på det prosjektet som siden ble til «Nachspielet til Lippmann etter juleballet på Midtstuen skole, 1998»
Arbeidet har vært preget av sterk inspirasjon og skriveglød avløst av nitid redigering, nevrotisk stryking og flisespikkeri.
Jeg har ofte lurt på om det ikke fantes en enklere måte å skrive en roman på, det har vært så uoversiktlig og kronglete, og jeg har ofte gått rundt med en svak skamfølelse; det kan jo ikke være sånn man skriver en roman, dette er stusslige greier! Men så sank det etter hvert inn, jo, det er nettopp sånn man gjør det, i alle fall var det nettopp sånn jeg måtte gjøre det.
Håpet er at jeg gjennom dette arbeidet har lært en hel del om å skrive lengre prosa, og at det skal bli enklere neste gang. Men alle forfattere jeg har snakket med forteller meg at det aldri blir enklere, at det er like vanskelig hver gang, ja, at til og med hver bok krever sin egen metode, men jeg nekter å la det synke inn. Jeg tror helt genuint at prosessen kommer til å bli litt enklere på neste bok.
Hvordan har utgivelsesprosessen foregått? (kontakt med forlaget, redaksjonelt og ellers)?
Min antologitekst etter det første året på forfatterstudiet var et åpent brev til forlagsredaktører med en oppfordring til å kontakte meg enten per telefon eller email for et samarbeid. Jeg fikk napp hos et par stykker, og valgte å fortsatte dialogen med Mattis Øybø på Tiden forlag fordi han viste både entusiasme og tålmodighet. Det tok tid før jeg endelig fikk sendt han noe, da jeg hadde denne mastergraden å gjøre ferdig som jeg i ettertid forstår var en del av å forberede meg til å begynne forfatterskapet.
Samtalene med Mattis har vært verdifulle helt siden jeg sendte ham de første 20-30 sidene og hverken han eller jeg visste helt hvilken retning prosjektet kom til å ta. Mattis har hjulpet meg med å se hvilken retning tekstens indre logikk peker mot, men ikke minst har han hjulpet meg med å holde fokus på det som er viktig. Mye har handlet om å skjære igjennom en lei tendens til prokrastinering og å overvinne en lite produktiv perfeksjonisme og bare få skrevet ferdig boken.
Hvilke erfaringer fra forfatterstudiet tar du med deg når du skal fortsette å være forfatter?
Kanskje først og fremst har jeg tatt med meg en god del trygghet og selvtillit fra den helt essensielle boblefølelsen som forfatterstudiet gav meg. Det var et varmt, kreativt og inkluderende rom som jeg opplevde som ekstremt nærende for min skriveutvikling.
Det var uvurderlig å i en periode få så mange blikk på tekstene. Dersom leserne er mange nok (er det magiske tallet 7 eller kanskje 9? eller 12?) blir så mange av aspektene i en tekst belyst, også alt det jeg trodde jeg hadde klart å skjule.
Jeg tar også med meg den innsikten at man aldri kan gjøre alle lesere fornøyde, og dette tror jeg var det aller viktigste jeg lærte: Det handler ikke om å gjøre leserne fornøyde! Det handler om å skrive den teksten bare du kan skrive. Det ligger en egen ro og trygghet i å bestrebe seg på å skrive noe man selv er fornøyd med, noe man kan stå inne for uavhengig av hva alle andre sier.
For det alle andre mener kan ofte være et salig kaos av motstridende tilbakemeldinger. Og hvis alle leserne er enige om en tekst, da er det kanskje egentlig en tekst uten kraft?
En siste ting: Hvis det er noe i en tekst jeg har forsøkt å formidle, men ingen av leserne får øye på det, da ligger problemet sannsynligvis i teksten, og ikke hos leserne.
Og: Hvis du skal si noe om boka, ikke arbeidet, men selve boka, hva vil du si da?
Oi! Jeg merker en sterk trang til å ikke si så mye om selve boken. Det er selvfølgelig mest stas når leserne sier noe om boken til meg, og jeg blir glad hver gang noen uoppfordret forteller meg at de har lest boken og (forhåpentligvis) fått noe ut av det.
Boken er ganske lettlest har jeg forstått etter å ha fått tilbakemeldinger fra diverse lesere som helt uavhengig av hverandre forteller at de har lest boken i ett jafs på én kveld. De samme leserne forteller gjerne også at de har ledd høyt flere ganger. Jeg tar begge deler som et kompliment. Det betyr ikke at alle bøker skal være lettleste og morsomme, men i dette prosjektet har det vært viktig for meg å skape en kompakt liten sak med så lite fluff som mulig.
Jeg har også forsøkt å skape noe slitesterkt, noe som fortsatt vil lyse ut fra sidene med en viss magnetisme dersom folk åpner boken og begynner å lese, der boken står i en stue, i et bibliotek eller i en eske på et loppemarked om 5,10, 20 , 50 og 100 år. Det er deprimerende og skummelt å tenke på hvor mye av det skrevne ord som mister relevans etter kort tid. Min ideal-leser er derfor en leser langt frem i fremtiden
Samtidig er denne boken bare en begynnelse.
Det er ekstremt øyeåpnende å endelig levere et produkt ut i den litterære offentligheten, å få et par anmeldelser, å stå på nettsidene til Norli og Ark. Jeg begynner å forstå hva det innebærer å ha tilgangen til den retoriske situasjonen det er å gi ut en bok, og jeg tror det har endret meg for alltid. Nå har jeg blikket rettet mot neste utgivelse.
Og vi på forfatterstudiet gratulerer og gleder oss til neste utgivelse, vi også!
I midten av februar var det gruppeutstilling med studenter fra Kunstakademiet på Havneterminalen i Tromsø. Blant arbeider i plexiglass, tekstiler, malerier og objektsamlinger kunne man også se en tekstinstallasjon av forfatterstudent William S. Mørch. Bidraget var en tekst som tilsynelatende griper inn i omgivelsene. «Vinden herjer i havna»; slik innledes teksten, som var plottet på ei stor remse papir som var hengt fra taket.Vi har snakka med William om erfaringene fra arbeidet med utstillinga. 