Irene Larsen, forfatter og tidligere student ved forfatterstudiet i Tromsø er nå klar med sin første romanutgivelse

·
Foto Gerd Ingrid Vassmo

Bloggen til forfatterstudiet ønsker alltid  å intervjue tidligere studenter når de kommer med sin første skjønnlitterære utgivelse. Enkelte studenter har allerede én eller flere utgivelser bak seg idet de begynner på studiet. Men vi er glade for at også de sier ja til å la seg intervjue når den første boka kommer etter avsluttet studium. Irene Larsen gir nå ut romanen: “Der det gror skierri” og forfatterstudiet gratulerer!

Du var allerede en etablert forfatter da du søkte på forfatterstudiet og kom inn i 2017, hva gjorde at du bestemte deg for å søke?

Jeg søkte først og fremst på grunn av at jeg begynte å skrive i en annen sjanger enn tidligere. Jeg gikk over fra å skrive lyrikk til å skrive en roman. Dette syntes jeg var utfordrende og jeg følte ikke at jeg behersket håndverket godt nok. Jeg trengte rett og slett kyndig hjelp og veiledning for å få dette til. Det handlet særlig om å få til oppbygging, overganger mellom de ulike handlingstrådene og dialogene.

Fikk du det ut av studiet som du ønsket? Hva fikk du eventuelt ut av det?

Ja, absolutt! Jeg fikk et stipend som gjorde at jeg fikk fri fra jobb to måneder til å skrive høsten 2017, og sammen med at jeg fulgte samlingene på forfatterstudiet, følte jeg at jeg fikk en god start på hele prosjektet. Å få tilbakemeldinger på at det faktisk var noen som trodde på dette prosjektet og at det en gang kunne bli en roman, var kjempeviktig for meg. Ellers gav samlingene, der vi i felleskap diskuterte hverandres tekster og ga relativt tøffe tilbakemeldinger til hverandre, meg mye å tygge på underveis mens jeg jobbet. Noe av stoffet jeg hadde hatt med lenge ble luket vekk, andre ting ble bygget ut. Nærlesingene der vi gikk tett inn på deler av teksten, var også noe jeg fikk veldig mye ut av. Jeg fikk orden på mange av dialogene som inntil da hadde vært stive. Hele studiet gjorde at jeg ikke ga opp romanprosjektet, slik jeg flere ganger vurderte de tre første årene jeg jobbet med det (jeg startet arbeidet med det i 2014), men fortsatte. Det tok tid å ferdigstille, men jeg ble ikke minst oppmuntret av Kyrre Andreassen som sa at han hadde brukt ti år på sin første roman …

Hvordan har skriveprosess og prosessen med forlag vært i etterkant av studiet?

Jeg jobbet først med et forlag som syntes ideen var god, men jeg følte at veiledninga underveis ble for vag og utydelig og det var mye vingling i hvordan de så for seg at dette skulle bli. Etter halvannet år sendte jeg manuset til Orkana. Der fikk jeg helt fra starten av en konsulent som jeg syntes var mye klarere og tydeligere og kom med konstruktive innvendinger samtidig som vedkommende hele veien signaliserte en stor tro på dette romanprosjektet. Jeg ble tett fulgt opp, og den tette oppfølginga syntes jeg var det beste med å gi ut på et lite forlag.

Hva kunne du tenke deg å si til potensielle lesere av din nylig utgitte roman?

Først og fremst at dette er en roman som tar det moderne Nord-Norge på pulsen. Hovedpersonen i romanen er leder av en sjøsamisk festival i Vest-Finnmark og gjennom arbeidet hennes med festivalen får vi et innblikk i samfunnsutviklinga i nord. Samtidig ligger det historiske baktepper i stoffet. Blant annet er italieneren Pietro Querinis kjente forlis utenfor Røst med i boka, og fornorskningspolitikken gjenspeiler seg både på stedet hovedpersonen bor på og i språket på stedet. Ellers er dette også en roman om mennesker som dels er outsidere og forsøker som best de kan å overleve tidligere «havari» og traumer. Hovedpersonen Yrja har et forhold til en gift mann på stedet, og i tillegg til at hennes tidligere forhold til menn har gått dukken, preges hun også mentalt av den sterke tiltrekninga og den friksjonen som ligger i dette forholdet som hun skjønner må ta slutt en gang.

NYTT OM FORFATTERSTUDIET I TROMSØ

·

Foto Jorunn G. Solli

3.november 2017 vedtok styret ved Det kunstfaglige fakultet ved UiT Norges arktiske universitet, en revisjon av forfatterstudiet. Høsten 2018 ble det satt i gang en prøveordning som innebar at forfatterstudiet ble utvidet fra to til tre årsstudier. Forfatterstudium 3 ble for første gang gjennomført med 8 studenter studieåret 2020-2021. Det er nå bestemt at kunstakademiet på UiT Norges arktiske universitet også studieåret 2022-2023 vil tilby forfatterstudium 1 og 3 parallelt. Antallet studenter på forfatterstudium 3 øker fra 8 til 10. Søknadsfrist for begge studiene er 1. mars 2022.

Forfatterstudiet ved UiT skiller seg fra andre forfatterstudier i Norge ved at det er samlingsbasert. Det er også et fulltidsstudium. Modellen med tre årsstudier er laget for å gi god tid til utforskning og arbeid med ulike litterære sjangere det første året, mens det andre og tredje året tilbyr fordypning og veiledning i eget kunstnerisk arbeid, samt muligheter for refleksjon rundt egen lese- og skrivepraksis. De tre årene bygger på hverandre, men er innrettet sånn at studenten skal kunne få utbytte enten hun/han går ett, to eller tre år.

Sentralt i undervisningen på forfatterstudiet står ulike former for tekstverksted, individuell veiledning (år 2 og 3) og tilrettelegging for refleksjon rundt eget arbeid (år 3). For studentene handler det om å lese og skrive: Det første året i alle skjønnlitterære sjangere, i de to neste årene i en selvvalgt skjønnlitterær sjanger. Hvert enkelt studieår gir 60 studiepoeng. De som ønsker det, kan søke om at forfatterstudiene skal inngå i en fritt sammensatte bachelor etter at studiene er gjennomført. Det er imidlertid ikke et krav om å ha fullført forfatterstudium 1 og 2 ved UiT for å søke på forfatterstudium 3.  Opptakskrav og beskrivelser av Forfatterstudium 1, 2 og 3 finnes på UiTs nettsider eller her på bloggen. Klikk på STUDIET i menyen for å få opp Forfatterstudium 1, Forfatterstudium 2 og Forfatterstudium 3.

Velkommen til å søke i mars!

Morten Wintervold og Anne Oterholm  (De faste lærerne ved studiet)

 

Antologilansering x 2

·

Studieåret 2020/21 har vært et historisk år for Forfatterstudiet i Tromsø. Nei, det handler ikke om viruset. Det handler om at Kunstakademiet ved UiT – Norges arktiske universitetet for første gang noensinne har tilbudt et Forfatterstudium 3!

Viruset har riktignok lagt noen begrensninger på omfanget av lanseringsfesten, men begivenheten er like stor: De åtte tredjeårsstudentene har nylig lansert antologien Superposisjon. Den fins som innbundet bok, og den kan leses som e-bok her på hjemmesida.

Forfatterstudium 1 har gått parallellt med tredjeårskullet. De 15 førsteårsstudentene har lansert antologien Ungen føder også seg sjøl.  Denne kan lese som e-bok her på hjemmesida. Disse to publikasjonene dokumenterer prosessene frem mot morgendagens litteratur. God lesing!

 

Cecilie Almberg Størkson, forfatterstudent i Tromsø, debuterer med diktsamling i mai!

·

6. mai ligger Cecilie Almberg Størksons første diktsamling, Ein alvorleg sjukdom, i bokhandelen.  Hele dette siste året har Cecilie gått på forfatterstudiet i Tromsø, og vi har fått intervjue henne om skriveprosessen, og om å gå på forfatterstudiet. Boklanseringen finner trolig sted i Bergen en gang i juni, men før lanseringen snakker hun om boka og om å debutere som forfatter på debutanttripp 20. mai, på Litteraturhuset i Bergen: https://www.litthusbergen.no/arrangement/debutanttripp-603f601e5c537 .

Du debuterer med din første diktsamling nå i vår! Dette er en diktsamling du allerede var godt i gang med før du begynte på studiet i Tromsø, kan du si litt om arbeidet med den, når begynte det, og hvordan har samarbeidet med forlaget vært?  

Jeg begynte arbeidet med Ein alvorleg sjukdom høsten 2019, og 1. desember samme år sendte jeg inn en tidlig versjon av første del av manuset til Signaler 2020. Teksten min var ganske fersk på det tidspunktet, men jeg hadde fått den lest av skrivegruppen min og det var en trygghet i det. Jeg lot det i alle fall stå til og sendte inn. Og det er jeg veldig glad for at jeg gjorde, for et stykke ut i desember fikk jeg en mail fra Marte Finess Tretvoll, en av redaktørene fra Cappelen som leste gjennom bunken med Signaler-innsendelser, hvor hun var tydelig begeistret og spurte om jeg hadde mer tekst. Jeg leste den mailen på telefonen en morgen mens jeg fremdeles lå i senga, og da jeg så hva som sto der kastet jeg fra meg mobilen på dyna i rein overraskelse, jeg måtte liksom klype meg i armen og sjekke om jeg faktisk var våken før jeg plukket den opp igjen og leste på nytt.

På dette tidspunktet hadde jeg jo i noen år jobbet mot å etablere skjønnlitterær skrivepraksis, men plutselig akselererte denne prosessen noe voldsomt.

Og jeg hadde mer materiale, som jeg skrev videre på over jul, og i januar 2020 sendte jeg Marte et utkast, samtidig som jeg forklarte henne hvor jeg var i skriveprosessen. Vi holdt kontakten utover våren, mest over mail men vi hadde også noen fysiske møter i Oslo. I april 2020 skrev jeg kontrakt med Cappelen. På det tidspunktet var diktsamlingen godt på vei, men på ingen måte ferdig.

Før jeg skrev under på kontrakten sa jeg i fra om at jeg ikke visste hvor lang tid det kom til å ta å fullføre. Men også i løpet av våren og sommeren 2020 skrev jeg masse, og fikk jobbet opp et ganske stort materiale. Fra høsten av gikk arbeidet saktere, ikke bare fordi jeg begynte på Forfatterstudiet og fikk mer å gjøre, men fordi jeg gikk inn i en ny fase av arbeidet med fokus på redigering og omskriving og helhet. Dette arbeidet pågikk frem til starten av mars 2021, da sendte vi manuset til produksjon. I november 2020 byttet jeg dessuten redaktør, for da gikk Marte ut i mammaperm – siden det har jeg jobbet med Ida Amalie Svensson. Jeg har vært veldig heldig med begge redaktørene mine. De er begge dyktige, grundige og lyttende, og vi har snakket godt sammen fra begynnelsen.

Nå i ettertid kan jeg tenke at det er vilt at det gikk så fort fra jeg begynte å skrive til prosjektet ble antatt, men Ein alvorleg sjukdom var et veldig tydelig prosjekt for meg helt fra begynnelsen av. Det var dessuten utrolig mye energi i skriveprosessen. Jeg har hatt tid til å skrive, og brennende lyst til det, og et stort materialtilfang å ta av. Jeg forventer ærlig talt ikke at det kommer til å være helt på denne måten igjen, i arbeidet med fremtidige utgivelser, jeg er forberedt på mer motstand – men det var fantastisk å oppleve denne typen intensitet i kreativt arbeid, og det tar jeg med meg. Sist jeg kjente noe lignende var da jeg var 17 år og akkurat hadde oppdaget foto og Photoshop, da var jeg på vei inn på det visuelle kunstfeltet. I den perioden satte jeg meg ved dataen så fort jeg kom hjem fra skolen, og der ble jeg sittende, hadde knapt tid til å tisse eller spise.

Forfatterstudium 1 i Tromsø er et studium hvor man i stor grad prøver ut skriving i ulike sjangere: dramatikk, kortere prosa, lengre prosa, poesi, essyistikk etc. Hvordan har du kombinert ferdigsstillelsen av diktsamlingen med dette studiet? 

Jeg har stort sett jobbet helt separat med Ein alvorleg sjukdom og Forfatterstudiet. Det som fungerte best for meg var å blokke ut perioder til å jobbe med først det ene, så det andre. I en ideell verden skulle jeg gjerne ha skrevet ferdig boken før jeg startet på studiet, for det er klart at manusarbeidet har stjålet tid fra studiene. Men sånn ble det ikke, i og med at Forfatterstudiet kun har opptak annethvert år. Samtidig har det kanskje vært bra å i perioder skrive på helt andre tekster enn diktsamlingen, at det har frisket opp blikket mellom slagene?

Og selv om jeg prøvde å holde de to arbeidsforholdene separate, er det klart at ting blør over i hverandre. Og det er ikke nødvendigvis negativt. Forfatterstudiet har hjulpet meg å få et bevisst forhold til og artikulere hva jeg holder på med i diktsamlingen, som jeg har jobbet ganske intuitivt med mens jeg har skrevet, særlig i starten. Det har vært viktig for meg å skjønne mer om hvilket litterært landskap jeg beveger meg inn i med boken. Gjennom Forfatterstudiet har jeg begynt å bygge opp et vokabular for å snakke om tekst, og de ulike sjangersamlingene har tatt meg inn i undersøkelser av mitt eget repertoar som skrivende. Dette året har nok også gjort meg litt bedre rustet til å møte det skjønnlitterære fagfeltet når jeg nå debuterer – det er jo tross alt det visuelle kunstfeltet jeg har min bakgrunn i og kjenner best.

Forfatterstudiet hadde jeg tenkt på en stund, men jeg tok valget om å gå i gang med det etter at jeg visste at det kom til å bli bok, blant annet med tanke på å bygge opp materiale og muskler til potensielle nye prosjekter, ja i det hele tatt som et grep for å gjøre skrivingen til noe mer solid, noe varig, noe jeg kan fortsette med etter denne første boken.

Hvordan ser du for deg tida framover, fortsetter du å skrive? 

Det er mye som er vanskelig å forutse når det gjelder tida framover, men å fortsette å skrive vil jeg mer enn noe annet. Skriveåret 2021/2022 setter jeg av til å prøve ut og jobbe videre nye idéer.

På en av samlingene våre i Tromsø (eller på Zoom, da, hvis man skal være nøye på det) snakket Ingrid Storholmen om det å skrive i ly av et større prosjekt. Å skrive i ly av noe har jeg troa på, enten det vil si å skrive i ly av et større manus eller i ly av annen jobb som engasjerer, og jeg har erfart i løpet av det foregående året at begge deler funker ganske bra for meg. Heldigvis, siden jeg også kommer til å jobbe med mye annet i tillegg til skriving det kommende året.

 

Forfatterstudiet i Tromsø gratulerer med debuten og ønsker lykke til med videre skriving!

Tidligere student ved forfatterstudiet, Bruno Jovanović, på kortlista til Tarjei Vesaas debutantpris

·

 

Foto: Anna-Julia Granberg, Blunderbuss

Den norske Forfatterforenings litterære råd har fra fjorårets debutanter nominert fire kandidater til Tarjei Vesaas’ Debutantpris: Karoline Brændjord, Bruno Jovanović,  Simen K. Nielsen, Sarah Smith Ogunbona, Malin C. M. Rønning. Forfatterstudiet gratulerer dem alle, men en spesiell gratulasjon til Bruno Jovanović! Som har gått på Forfatterstudiet i Tromsø tidligere.

I forbindelse med nominasjonen skriver Det litterære råd følgende:

Hovedpersonen Dajman i Bruno Jovanovic (f.1990) debutroman, Etter hvert vil øynene venne seg til mørket, er homofil og tilhører en etnisk minoritet. Ingen av delene synes å plage ham nevneverdig, de syntes heller å være en selvfølgelig del av hans identitet. Det som derimot plager ham, er moren. Hun er alvorlig psykisk syk og ute av stand til å ta vare på seg selv, noe han skammer seg over i en slik grad at han til slutt sperrer henne inne. Problemet er at ingen, heller ikke kjæresten, må få vite om det. Romanen gir et overbevisende portrett av en mann med stort indre trykk, men utforsker samtidig den ikke alltid klare grensen mellom omsorg og maktovergrep, kjærlighet og hat.

Gratulerer, Bruno!

Fra første februar er det mulig å søke på forfatterstudiet i Tromsø. Søknadsfrist første mars 2021!

·

Hvem kan søke på forfatterstudiet i Tromsø:

Forfatterstudiet ved UiT Norges arktiske universitet ligger på Kunstakademiet midt i Tromsø sentrum, og er det første forfatterstudiet i Norge som har utviklet et studieprogram i skrivekunst ved et kunstakademi. Forfatterstudiet er samlingsbasert, noe som gjør at helt forskjellige folk, både når det gjelder alder, bosted og erfaring søker seg til det. Studieåret 2021-2021 er det forfatterstudium 2 som tilbys i Tromsø.

Forfatterstudium 2 retter seg mot personer som tidligere har fulgt et forfatterstudium, og ønsker å videreutvikle den skjønnlitterære skrivingen sin. Studentene skal gjennom året arbeide med et eget skriveprosjekt i valgfri skjønnlitterær sjanger. Undervisningen gis i form av tekstverksted, forelesinger, seminarer, individuell veiledning og verksgjennomganger. Studiet har syv samlinger i løpet av studieåret.

For å søke på studiet gå til https://uit.no/utdanning/program/325453/forfatterstudium_2_-_arsstudium her klikker du på lokalt opptak, velger institusjon (UiT Norges arktiske universitet), logger deg inn, registrerer deg med navn og adresse. Når du kommer til velg opptak, må du gå til : halvårs og årsstudier før du finner forfatterstudium 2.

(Hvis du vil lese mer om studiet finner du ganske mye informasjon på denne bloggen)

Hjertelig velkommen til Forfatterstudium 2 og Tromsø!

 

 

 

Forfatterstudentene leser under Ordkalotten

·

Lørdag 7. november skulle studentene ved Forfatterstudiet i Tromsø ha lest utdrag av prosjektene sine på Tromsø bibliotek

2020 er imidlertid et annerledes år. Festivalen skulle ha kjørt en nedskalert festival 6.-7. november, med begrenset publikumskapasitet på grunn av covid-19. Nå har dessverre festivalen måttet avlyse helt, og det blir ingenting av den tradisjonsrike programposten Forfatterstudentene leser.

Som en liten erstatning publiserer vi smakebiter fra studenttekster her på bloggen vår. Det blir dikt, romanåpninger eller andre utdrag fra romaner eller noveller.

Forfatterstudentene leser er naturligvis tilbake med opplesninger under Ordkalotten 2021! I mellomtiden: God lesning!

 

Sju studenter, sju tekster:

 

Romanåpning – Ane Sivertsen Landfald

Tidsbilde

Det er på denne tiden: Sør i Frankrike driver elva ned fjellsiden i voldsom fart og styrke, det fosser og dundrer og spruter under solen, ingenting uvanlig med dét, ingenting uvanlig i at vårflommen og høstflommen følger våronna og innhøstinga, ingenting uvanlig med elva som beveger seg; elva er på vei ned og på veien graver elva seg under husene og under grunnen og grunnen revner og husene kollapser, elva er på vei mot havet og på veien stryker vannet forbi en kirkegård, elva drar med seg kister og omstendelig nedplantede betuliaer og georginer, batteridrevne lyslykter og plastroser (duppende), igjen står skjeve gravstøtter og markerer gresstjafs rundt gapende tomme jordsår.

Lenger sør titter flere øyne fram fra en beige pyramide utenfor Kairo, sarkofager legges på rekke og rad under sollyset, et tredvetalls hinsides vårsprett ut fra trekantfjellet, det hviler tross alt noe knoppete (sprengfullt) over disse avrundede sarkofagene, en konstant påminnelse om at døden når som helst kan tyte ut, eller kanskje dukker de opp på akkurat denne tiden, denne dagen, for å minne om, at øyne ganske enkelt også kan være bare dette: maling på treverk. Hvitt mandelformet øyeeple i hvit matt maling under sort rund pupille i sort matt maling, enkle former som tomt og øyeaktig stirrer ut i lufta etter tre tusen års plutselig avbrutt mørke.

Lenger ned, på dypet av Østersjøen leter dykkere etter et ravrom inni et nedsunket naziskip. Åtti år tidligere seiler skipet ut fra ei bukt og vekk fra det dukkehus-lyseblå Katarinapalasset i St.Petersburg. Skipet seiler og på denne tiden befinner det seg et rom av rav under dekk. Rav dekker alle overflater i rommet, det er nedfelt som mosaikk i gulvet, rav utgjør taket, det er utskårede ravmonogrammer og ravkroner på dørene, en profillist i rav løper langs veggene i brysthøyde, snirkler seg rundt i rektangler der det er anbefalt å henge portretter av adelige familiemedlemmer eller hundene deres. Fra taket henger lysekroner, pyntet med utskårne ravelementer: perleformer og diamantformer, flyvende svaler og millimetertjukke eikeløv, dersom lysene kunne tennes, ville alle de ulike ravbitene i rommet spille sammen og funkle i ravets gylne fargespekter, men skipet er på vei ned, det synker ned i Østersjøen og på vei ned i dypet slipper lyset mindre og mindre til, nede i mørket har de gulbrune ravsjatteringene forstummet helt, i et slags tilrettelagt museum for nesten blinde småfisker, kortlivede fiskehjerter og fiskekropper som i flere tiår har pumpet og svømt uberørt forbi i sitt daglige fiskekjas og -mas, uvitende om eksistensen av russiske tsarer, andre verdenskrig, menneskeføtter mot asfalt eller store lyse fjerne ting som sola.

 

 

Stille // drukning

(et pågående kapittel)

Morten Gilje

Ingen mennesker er en øy, før det kommer fram til den, men heller ikke et hav selv om de blir borte i det.

Nå, ja. Da, nei. På papiret er det visst ikke så farlig lenger med hva som er nå og hva som er da, derfor flytter jeg tilbake i tid for å uttrykke meg i presens. Mind the gap: jeg er ikke et uttrykk for fortida vi lever i.

Det er lettere å se ting klart på trygg avstand. På sporet av de fortaptes tid følger vi fotavtrykkene av 26 000 føtter som kom fra, men ikke kommer til, som kravlet i land på en blind flekk og forsvant. Eller som vi sier på fastlandet: Herregud, så skjønt å slippe å lukke øyan for det vi ikke ser.

Jeg står midt i det og er ingen steder, en skog uten trær, en andedam uten ender, jeg er blindveien, sannheten og livet, jeg er larger than life, men alt dette er bare noe jeg skriver, for det som skrives ned har skjedd, så der kan du se, historien skrives ikke bare av vinnerne likevel, men drit i det og merk deg dette: vi er alle kvoteflyktninger i et nullsumspill.

Hvis saken er biff, serveres den blodig, en gang levende, en gang del av et større hele, en kropp, en flokk bak et strømførende gjerde, en entrecote blant andre entrecoter, en flyktning uten fluktmuligheter.

Ingen mennesker er en øy, men det er lov å prøve seg, synke sakte, men sikkert, som Solomon og Marshall og Tuvalu, men har du hørt: det brenner på den andre sida av havet og den neste biennalen holdes visst under vann. Det blir ingen kunst, bare se hva de har fått til på Lindesnes, men det er litt synd at Lesvos er lagt ned, det var jo der Aristoteles oppdaga selve livet.

 

 

Desember

Cecilie Almberg Størkson

Takk for den første snøen
for stilla på kjøkenet
berre kjøleskapet durar.
Fnugga smeltar på jarnbalkongen
eg kviler på pinnestolen til du kjem heim
det knirkar når eg snur hovudet
for å følge med på ei due
som vaktar over eit tomt reir
det blir mørkt.
Bordlampene skin i stova som gravlykter
det er snart jul.
Eg vaks opp like ved ein kyrkjegard
varme sumarkveldar gøymde eg meg bak vatnstasjonane
for å røyke sigarettar.

Takk for ponzosausen som kitlar i munnen
eg sug på fisken.
Me snakkar om kva du skal i morgon
ikkje lenger fram enn det.
Det hender eg går tur mens du er på jobb
gjennom den islagde parken
som også var ein kyrkjegard ein gong.
Millimetersteg over glatta
vinterkledde hundar pissar hól i snøen
hovudskallar dukkar opp i gravearbeid.
Kjevane lausnar med åra, eg har sett det hjå far min
tidlegare hende det berre når han sovna i stolen
mor mi og eg står framfor den same hylla på apoteket
kjenner kremane att frå mormor
si nattbordskuff.
Mormor sin nattkjole på sjukehuset
var lik den eg fekk med
inn i skifterommet.
Eg arvar alt, også dette
kremar kjolar.
Huda stivnar kollagenet samlar seg
som fluger i glaslegemet
hoftestrekkerane turkar som gummistrikk.
Eg låg med ein mann ein gong
mens eg var jente
då eg klaup han i armen blei huda ståande.

Takk for vinternettene.
Me søv tett og uvitande
om at eg skal komme til å legge meg
med ryggen til deg
at eg skal komme til å skjule brysta
når eg reiser meg frå senga.
Sumaren som kjem skal bli den siste
me leiter i marka saman
etter sitteplassar.
Me skal finne eit tre som liknar knehasen
til ein gamal mann
det markerer ein stigning i terrenget
derfrå går stien til utsiktsstaden.
Det skal komme til å flyge ein tømmermann
mot den falne stamma me balanserer på
dei lange horna kjem til å sveipe gjennom soldisen
med eit naudsyn.

 

 

Tekst av Julie Mehlum

Morgen

Vi må øve på morgningen

Morgen og sørge

På engelsk den samme lyden

Tegne opp en begynnelse

Våkne fremmed

Øve på morgningen

En dag kan vi den utenat

 

——————

 

Du blir borte

Igjen og igjen

I denne teksten

Hver gang den blir til lyd blir den også stillhet

Du er, og så var du

Slik lyder det

 

Du blir borte

 

Igjen og igjen

Mellom disse ordene

Hver gang de blir til lyd blir de også stillhet

Du er, og så var du

Slik lyder det

 

Du blir borte

 

Igjen og igjen

Hver strofe er for sein

Det blir lyd, det blir stillhet

Du er, og så var du

Slik lyder det

 

 

Husker du  (utdrag)

av Jasmina Bosnjak

Jeg går ned trappen, sakte. Jeg vil se det som er igjen av Tolmatsjovo lufthavn, og herfra har jeg god oversikt over avgangshallen. Det har kommet flere fra byen, noen med den røde t-banelinjen, andre med Aeroekspressen. Bakken er fortsatt hard her, og togene går.

Idet jeg nærmer meg folkemengden ser jeg henne. Blikkene våre møtes. Hun er i femtiårene nå, tynnere, sliten, men det er henne, det er jeg helt sikker på. Hun tar en vannflaske ut av en skinnhåndveske, men drikker ikke av den. Ingen sjekker innholdet i håndbagasje lenger. Ingen bryr seg om det går til helvete i luften.  Ingen bryr seg om å sprenge et fly lenger. Ingen husker at vi engang holdt på med sånt, og jeg har ingen planer om å fortelle.

Hun triller en liten koffert med et fargerikt englebilde klistret på den. Er hun blitt en av de troende, eller har hun plukket kofferten i en bruktbutikk et eller annet sted i øst? Jeg stiller meg nærmest mulig bak henne i køen. Hun husker ikke, eller later som om hun ikke kjenner meg igjen. Når jeg går inn på flyet, har hun allerede fått en plass, og jeg setter meg på det tomme setet ved siden av henne, uten å spørre om det er ledig. Hun hoster. Hendene hennes skjelver. Hun er ikke solbrun, bortsett fra hendene, som har en svartaktig preg. Fingrene er skitne, med mørkerød neglelakk som flasser av. Jeg kjenner igjen de tre gullringene på den høyre hånden hennes. Hun tar fram mobiltelefon fra jakkelommen og taster en melding.

«Går det bra med deg, er du redd for å fly?» spør jeg og tar lett i armen hennes, sånn som Ivan har lært meg.

«Nei, jeg har reist mye med fly, mange ganger, jeg skal hjem, gleder meg til å komme hjem,» hun snakker fort uten å se på meg.

Hun puster tungt, lukter svette. Ja, hun vet hvem jeg er. Hun stirrer på setet foran seg en kort stund, mister telefonen i gulvet, så lener hun hodet mot skulderen min og sovner. Jeg plukker mobilen hennes opp, legger den raskt i jakkelommen min.

Når vi lander på den gamle Sjeremetjevo flyplass våkner hun ikke. Flyverten sier mannskapet tar seg av henne, og ønsker oss god tur videre. Folk dør hele tiden, av ukjente årsaker.

Det er mørkt og kaldt her. Og tomt. Tomt for mennesker, lyder, lukter. Ikke mange som kommer hit lenger. Mens jeg venter på transport til Belorusskij togstasjon, leser jeg meldingen hun begynte å skrive. Jeg memorerer nummeret, sletter meldingen, og legger telefonen under en sittebenk i ventehallen.

Jeg har alltid ønsket å se Lenins mumifiserte kropp. Det er nok det som er igjen av menneskene i Moskva. Men jeg må videre. Jeg skal vestover. Det går et tog til Murmansk i kveld som jeg skal rekke.

 

 

Novelleutdrag

Frida Fliflet

Verda er blitt gul igjen.

Haustvinden er ein fæl ein, pleidde bestemor å seia, men eg synest ikkje det. Haustvinden er kald, men mild, nesten snill. Berre sjå korleis den kler av trea, gjer heile jobben for dei. Blad for blad for blad, som legg seg lydig på bakken og blir til ny jord.

Og når alle lauva er nede på bakken, når det berre er svarte stammar igjen, når oktober er ferdig, då blir huda mi novemberfarga. Kvit, nesten gråleg, med skyer av raudt i kinna når det bles opp.

I dag jobbar vinden hardt, lauva fyk mot oss og klistrar seg til regnjakkene. Eg merker at eg smiler, kva er det, seier Idun.

– Eg kjenner meg heime i hausten, seier eg.

– Når hausten kjem, kjenner eg meg heime overalt.

Kvifor, lurer ho.

Eg må tenkje litt. Drar på det.

– Eg trur … at det er større rom for å vera trist på hausten. På sommaren må ein vera så jævla glad heile tida.

Høyrer sjølv kor kynisk eg høyrest ut.

Idun ler og klappar meg på skuldra.

– Herregud, seier ho.

Me går innom butikken, Idun vil ha bolle. Det vil strengt tatt eg òg, sjølv om eg ikkje seier noko. Eg ser at han står der bak kassa fortsatt, han som liknar litt på ein frosk. Der har han stått trufast i tretti år. Minst. Med tida er han blitt meir segen, tyngdekrafta liksom dreg huda mot bakken. Når meg går ut smiler han og seier ha det, då, Idun blir mjuk i blikket og eg tenker på ei snill, gammal padde.

Me går ut. Eg tippar hovudet bakover og ser opp i trekrunene over meg, tvingar augo ut av fokus, ser berre ein gulbrun masse. Slik må verda har sett ut for Monet dei siste leveåra hans. Så uklart omriss, så klart innhald. Fargane. Nesten blind på hausten.

Eg seier til Idun at eg aldri kunne ha budd i eit land med berre ei årstid. Så keisamt.

– Ikkje viss du elskar sommaren, seier ho.

Nei, det har ho rett i.

Ikkje viss du elskar sommaren.

 

 

Rollebyttet (utdrag fra romanprosjekt)

Tora Ask Fossen

Fredrik hjalp meg med alpelua i stad da vi møttes. Han trakk den blå lua opp over ørene mine. «Sånn der skal en alpelue sitte», sa han. Der og da kjentes det som om det var et helt vanlig møte, et som skrev seg inn i rekka. Skrittene mine var varsomme mens vi gikk, alpelua satt løst over ørene og jeg rettet forsiktig på den, ville ikke ødelegge det han hadde fått til med lua. Så var det at han plutselig deiset i bakken, hadde trått på et parti med is. «Faen i helvete», utbrøt han. Han så et øyeblikk liten og ynkelig ut der han halvveis lå og halvveis satt på bakken, det sto så klart for meg med ett at jeg ikke er forelsket. Jeg lot tanken være, motsa den ikke slik jeg pleier, men smakte på den, før jeg skjøv den fra meg igjen. Det er en slags tvang over den tanken, hva vil det egentlig si å være forelsket, uansett? Det er jo som det er. Jeg rakte hånda ut, han løftet sin egen avvergende mot meg, så skjøv han seg opp i en eneste kraftfull bevegelse.

Det var han som foreslo at vi skulle gå inn på BI, jeg har ikke vært inne der før. Nå går vi inn gjennom automatdøra, han peker inn mot kantina, det er visst ikke så folksomt her på denne tiden av døgnet. «Vil du ha noe?» spør han. Jeg rister på hodet. Selv går han og henter seg en kopp med kaffe, først når han kommer tilbake og setter seg, løfter jeg hånda til hodet og tar av meg alpelua. Jeg blir sittende med den i hendene og se på de raske bevegelsene hans når han henger fra seg frakken over stolryggen og røsker skjerfet av seg. Hendene hans dirrer svakt, jeg hviler blikket mot plastikkoppen med kaffe som står helt stille og venter på ham ytterst på bordkanten. Så trekker han pusten, også det forhastet, for det surkler i halsen, han begynner å hoste. Jeg fryser, det er kaldt i kantina og gjennomtrekk fra hallen utenfor. «Beklager for den meldinga i går, beklager for at det skulle bli sånn her.» Overgangen fra at han hostet til at han snakker, kommer brått på. «Jeg», begynner han, «eller vi», han legger hendene rundt koppen og ser vekselvis ned i den og opp på meg. Kaffe, tenker jeg, å lage seg en kopp med kaffe. «Vi skulle ikke ha latt det gå så langt», sier han. Han skyver koppen fra seg nå. Jeg ser opp på ham. «Angrer du?» sier jeg med en beklemt stemme. Noe farer over øynene hans, en skygge, et glimt. «Nei», sier han, naturlig, av seg selv, han sier det synkront med det som farer over øynene, og av en eller annen grunn gjør det alt mye verre. Han angrer ikke, men han slipper likevel taket i meg.

*

Det har mørknet ute, jeg går gjennom rommene med telefonen i hånda, går fram og tilbake de to–tre meterne mellom kjøkkenet og gangen, vurderer om jeg skal ringe noen, måtte i så fall være Helena. Jeg ser at det lyser rødt i lyskrysset to hundre meter bortenfor, det går fra rødt til grønt og det rykket som følger setter hele kvartalet i bevegelse, uten at jeg kan se bilene der de kommer kjørende bak trærne, merker det bare på den lille nyansen i lyset mellom greinene, i musklene som spenner seg i kroppen, før jeg lar bevegelsen utenfra hente meg inn og jeg avspenner musklene. Jeg ser ikke gjenskinnet av meg selv i vinduet, det er for mørkt inne. Det er fint, det, da kan jeg se ut i stedet, se ut på verden. Men hva er det å se ut på, da? Ingenting.

Jeg har opplevd dette før, når absolutt ingenting ved verden ligger åpent, jeg kan ikke engang se meg selv krysse plassen der nede for mitt indre øye uten at det er en mening som omhyller synet, en tung og innhyllet mening som jeg må finne fram til før jeg kan la meg selv gå videre. Hvordan ble det sånn? Hvordan kom jeg hit, til at jeg ikke kan håndtere konseptet minner, det faktum at tiden går, at et øyeblikk avløser det neste og ingenting varer evig. Så klart er det trist å bli slått opp med, men det verste er minnet om Fredriks øyne da jeg dro fra ham sist helg, jeg kan se dem helt klart for meg der han sto i døra, i oppgangen. De manglet forbindelse til det som skulle skje senere, i dag, øynene gikk opp i situasjonen. Og jeg var intetanende, tom i hodet. Hvis jeg bare kunne få det til å gå opp, den manglende forbindelsen … Men det har jo ingenting med meg å gjøre at tiden går, det er en naturlov, for helvete, tenker jeg plutselig og får tårer i øynene, lysene i mørket der ute svømmer foran meg.

Da vi så den svenske filmen Ondskan på ungdomsskolen, hadde jeg det også sånn, at verden på en måte lukket seg. Jeg var fjorten år og ante fred og ingen fare en fredag ettermiddag, det var høst og skarp luft ute, husker jeg, og farger i trærne, verden lå åpen, men så den filmen. Om Erik Ponti som vokser opp i et overklassehjem på 50-tallet, der stefaren pisker ham mens moren spiller piano for å overdøve skrikene. På internatskolen Stjärnsberg, der han havner etter å ha blitt kastet ut av ordinærskolen, blir han lynsjet og mishandlet av medelever på groveste vis. Lærerne aksepterer stilltiende et system der de eldre elevene såkalt innvier de yngre gjennom vold. Det var en grad av grovhet i den volden, en umediert bestialitet jeg ennå ikke hadde begrep for, har det slått meg i etterkant, likevel snakket vi ikke om filmen på skolen med et eneste ord, ingen refleksjoner i etterkant. Erik Ponti får seg etter hvert en kjæreste, Marja, som jobber på kjøkkenet på skolen, og hun blir et spinkelt lys for ham, men ikke for meg. Jeg kunne bare ikke slutte å tenke på at hvis jeg var henne, ville jeg ikke ha maktet å elske. Ikke Erik Ponti, ikke noen som ham. Jeg ville ikke ha klart å skille det fra hverandre, piskeslagene mot ryggen hans, medelevenes knyttneveslag mot ansiktet hans, den sprukne huden, og det å avspenne min egen kropp. Man må kunne avspenne seg selv for å elske en annen. Hvorfor måtte de vise oss den filmen den gangen? Noen ganger tenker jeg på hva som hadde skjedd hvis de ikke hadde gjort det. Hadde verden sett mer åpen ut?

 

 

 

 

 

 

 

Anna Albrigtsen debuterer som romanforfatter med boken: Solen treffer andre ting enn oss

·

Anna Albrigtsen, tidligere forfatterstudent i Tromsø, debuterer med romanen, Solen treffer andre ting enn oss. Boken forventes å være i salg 27. august. Lanseringen finner trolig sted 9. september i Oslo, men følg med for ytterligere detaljer i sosiale medier! Og her kommer Forfatterstudiets intervju med Anna!

Hvordan har arbeidet med debutboka vært? (fra starten av?)

Jeg begynte med romanen på Forfatterstudiet, vinteren 2017, da vi skulle jobbe med et lengre prosjekt. Jeg tok utgangspunkt i noen korttekster jeg hadde skrevet tidligere, men fikk en ganske negativ tilbakemelding fra gjesteforfatteren som var invitert til samlingen for å lese. Etter dette dro jeg hjem og bestemte meg for å endre premissene for teksten. Blant annet endret jeg perspektivet, gjorde henne yngre, strøk det meste jeg allerede hadde skrevet, begynte å skrive lengre, sammenhengende prosa,  prøvde å jobbe mer intuitivt med teksten og tenkte at jeg ikke måtte ha noen tydelig idé. Det var veldig frigjørende.

En drivkraft for meg gjennom studiet, var at jeg ikke helt visste hva teksten handlet om, hvorfor jeg skrev som jeg gjorde, hvorfor det var viktig å skrive akkurat dette. Hele tiden var jeg nysgjerrig på min egen tekst og kviet meg for å reflektere for mye rundt den.

Ofte kunne gjesteforfatterne komme med en tematikk de mente teksten handlet om, de sa alltid helt ulike ting og jeg ble både klok og forvirret. Det er selvsagt fint at en tekst kan ha flere tematikker, men etter hvert skjønte jeg at jeg trengte en tydeligere retning i teksten og at tiden var inne for å tenke.

Hvordan har utgivelsesprosessen foregått? (kontakt med forlaget, redaksjonelt og ellers)

Jeg ble kontaktet av Marte Finess Tretvoll i Cappelen som hadde lest bidraget mitt i antologien. Vi tok en kaffe og et par måneder senere sendte jeg henne et førsteutkast. Jeg fikk en veldig positiv tilbakemelding om at det var mye bra ved teksten, men også mye som måtte jobbes mer med. Jeg jobbet videre med manuset og sendte henne det igjen samme høst, men fikk senere en følelse av at jeg sto litt fast. Kanskje fordi jeg visste at det var flere ting ved teksten som ikke fungerte og skjønte ikke helt hvordan jeg skulle jobbe videre.

I desember spurte jeg Anne veldig pent om hun kunne lese manuset og gi meg en tilbakemelding. I begynnelsen av januar hadde hun lest og mente problemet lå i etableringen, de første sidene, at det var derfor jeg sto fast. Jeg begynte å skrive om begynnelsen av manuset, men så dro jeg på utveksling til Berlin og lot manuset ligge og modne litt, mens jeg så tysk teater og gikk på forelesninger der jeg latet som at jeg forsto hva folk sa.

Iblant tikket det inn en mail fra Marte, der hun lurte på hvordan det gikk med skrivingen. Hun har fulgt meg opp på en veldig behagelig måte, gitt meg følelsen av å ha god tid, samtidig som hun har motivert meg for at boka skal bli ferdig.

Da jeg var ferdig med eksamen, i midten av juli, begynte jeg å jobbe mer aktivt med manuset igjen og endte med å skrive om de første 20 sidene, i tillegg til å skrive inn ganske mye nytt i teksten. Jeg ville ha mer handling, ville at mer skulle stå på spill for karakterene. Jeg jobbet videre utover høsten og sendte manuset til Marte igjen i oktober. Da hun hadde lest, møttes vi og ble enige om at jeg skulle levere til henne en gang i måneden og at vi skulle satse på utgivelse høsten 2020.

Hvilke erfaringer fra Forfatterstudiet tar du med deg når du skal fortsette å  være forfatter?

På den første samlingen med andreåret, på Hamarøy, husker jeg Staffan Söderblom snakket om viktigheten av å endre sin poetikk. Det er noe jeg har tenkt mye på i etterkant. Jeg er ikke sikker på hva han mener, men tolker det som at man som forfatter må strebe etter å være uforutsigbar. Og det betyr ikke nødvendigvis at man hele tiden må fornye seg, men man bør gå dit man føler man møter litt motstand.

Og jeg har lært at alle synes det er vanskelig å skrive, alle tror de har fått skrivesperre, alle bøker modnes ulikt. Iblant kan det ta to år å skrive bok, noen ganger fem år, av og til åtte år, eller mer. Det er fint å tenke på når jeg går i gang med å skrive noe nytt.

Og Forfatterstudiet gratulerer med bok! Og ønsker lykke til med skrivingen av en til!

 

 

Bruno Jovanović, tidligere forfatterstudent i Tromsø debuterer med roman i august!

·

Bruno Jovanović, tidligere forfatterstudent i Tromsø, debuterer med romanen Etter hvert vil øynene venne seg til mørket. Boken forventes å være i salg 24. august. Lanseringen vil finne sted 3. september i Oslo, men det er ennå ikke helt klar akkurat hvor, så følg med i sosiale medier! Som vanlig når tidligere forfatterstudenter kommer med sin første skjønnlitterære bok har forfatterstudiet fått lov til å stille noen spørsmål i forbindelse med utgivelsen. Alle skriveprosesser er ulike, dermed er det spennende å få høre litt om de forskjellige. Det eneste de har felles er kanskje at mange av dem tar noen år.  

Hvordan har arbeidet med debutboka vært? (fra starten av?)

Det hele startet med en korttekst om to menn i et destruktivt forhold, det var her stemmen til jeg-fortelleren i debutboken oppstod. Teksten skulle være med i en antologi i regi av studiet jeg gikk på da, og måtte  fremføres på en scene foran et publikum. Etter at teksten var fremført, klarte jeg ikke å legge fra meg den stemmen. Jeg tok den med til Paris, det var første og siste gang jeg dro på ferie alene. Jeg satt på små kaféer i Le Marais og skrev replikker og fragmenter fra forholdet til de to mennene. Jeg fant hele tiden noe nytt å skrive om, så jeg visste at jeg ikke kunne slutte å skrive om dem.

Skriveprosessen har vært langsom. Jeg fant ut at prosessen min er å skrive ut hele utkast, for så å skrive på nytt og på nytt. Utvikle språket og utvide tekstene. Formen forandret seg en god del opp gjennom årene. Boka skulle opprinnelig bestå av to deler, der hver av delene skulle vise de ulike perspektivene på bruddet til de to mennene. Det tok meg fem år før jeg skjønte at dette ikke fungerte, at jeg måtte velge en av stemmene og fokusere på den. Da jeg kuttet cirka 200 sider av prosjektet, fant jeg formen til det som nå er blitt debutboken. Det var først da jeg klarte å skrive boken, jeg hadde forsøkt å skrive siden 2013.

Det er verdt å nevne at jeg sendte et veldig tidlig utkast av manuskriptet  til forlag allerede i 2015, og da fikk jeg rekordraskt avslag fra et forlag, jeg fikk blant annet avslag fra det som i dag har blitt forlaget mitt, og et par avslag til. Jeg fikk noen positive tilbakemeldinger og oppfordringer også, men ingenting konkret. I dag er jeg veldig glad for de avslagene jeg fikk, de viste meg at jeg ikke ble demotivert til å fortsette å skrive på boken min. Hadde jeg tatt avslagene som et nederlag i 2015, ville jeg ikke endt opp med å skrive boken jeg debuterer med i 2020.

Hvordan har utgivelsesprosessen foregått? (kontakt med forlaget, redaksjonelt og ellers)

Jeg møtte det som etter hvert kom til å bli redaktøren min på lanseringen av antologien til Forfatterstudiet, da vi hadde lanseringsfest i Oslo. Kort tid etterpå fikk jeg mail av henne, der hun skrev at hun likte opplesningen min og utdraget i antologien, og spurte om vi ikke kunne ta en kaffe og en prat. Sommeren 2018, rett etter Forfatterstudiet, sendte jeg halve romanen til henne, og var bombesikker på at den kom til å bli antatt. Jeg endte med å få en hel haug med strykningsforslag, samt en konsulentuttalelse. Hun skrev at manuset ikke var ferdig nok og ønsket meg lykke til videre med arbeidet.

Et år senere fikk jeg mail av henne igjen, der hun lurte på om jeg fremdeles jobbet med det samme prosjektet eller om jeg hadde begynt på noe nytt. Jeg hadde brukt det siste året på å bearbeide den halvdelen av manuskriptet som jeg endte opp med å kutte, så jeg hadde ikke en eneste ny setning å vise til som hun ikke hadde lest tidligere. Jeg forklarte situasjonen i en altfor lang mail, og skrev at jeg sikkert kom til å bruke et nytt år på bearbeide det hun allerede hadde lest. Men så falt alt på plass. Jeg fortsatte å kutte og snevret inn historien, og skrev et helt nytt utkast på to måneder, som jeg sendte til henne før jul i fjor. Hun likte alle de nye endringene og kuttene jeg hadde gjort, og ville at jeg skulle sende et nytt utkast til henne, basert på tilbakemeldingene og den nye konsulentuttalelsen. Og på vårt andre manusmøte, på selveste Valentinesdagen, fikk jeg forlagskontrakt.

Utgivelsesprosessen har gått veldig fort. Dette skyldes Coronaviruset og mye gratis skrivetid som følge, og det lille faktumet at jeg endelig hadde klart å finne formen på romanen. Redaktøren min satt korte innleveringsfrister, og jeg sendte nye utkast til henne cirka annenhver måned. På grunn av situasjonen med Corona, så har det meste av det redaksjonelle arbeidet foregått over mail.

Hvilke erfaringer fra Forfatterstudiet tar du med deg når du skal fortsette å være forfatter?

Jeg ble mindre alene i skrivingen av å gå på Forfatterstudiet. Jeg tar med meg et skrivemiljø som jeg fremdeles holder kontakt med. Et nettverk av skrivende mennesker som jeg kan diskutere litteratur og skriving, og som forstår hva det går i når vi nå skal prøve å leve av skrivingen vår. Jeg er takknemlig for at jeg kom inn på Forfatterstudiet samtidig som de andre klassekameratene mine. Jeg ble en bedre leser av å lese deres tekster, av å diskutere deres skriving rundt det runde bordet.

Og Forfatterstudiet gratulerer!!

 

 

 

 

Karantenekatalog

·

To studenter ved forfatterstudiet har invitert medstudenter på kunstakademiet i Tromsø til å bidra til karantenekatalog. Redaksjonen sier følgende om prosjektet:

 

“Fra vår trygge plassering i sosial isolasjon, her kommer et prosjekt vi er sammen om! Karantenekatalog er et studentinitiert prosjekt, og viser arbeid fra studentene ved Kunstakademiet i Tromsø, både ved forfatterstudiet og billedkunst.”

Katalogen foreligger kun digitalt! Forfatterstudiets blogg presenterer den i to ulike versjoner (Det kan være en liten forsinkelse før katalogen kommer opp med bla-i- funksjon)

 

 

Bla i katalogen:

 

 

Gå til PDF-versjonen av katalogen:

Download (PDF, 39.39MB)

 

God lesning!