Forfatterstudentene leser under Ordkalotten

·

Lørdag 7. november skulle studentene ved Forfatterstudiet i Tromsø ha lest utdrag av prosjektene sine på Tromsø bibliotek

2020 er imidlertid et annerledes år. Festivalen skulle ha kjørt en nedskalert festival 6.-7. november, med begrenset publikumskapasitet på grunn av covid-19. Nå har dessverre festivalen måttet avlyse helt, og det blir ingenting av den tradisjonsrike programposten Forfatterstudentene leser.

Som en liten erstatning publiserer vi smakebiter fra studenttekster her på bloggen vår. Det blir dikt, romanåpninger eller andre utdrag fra romaner eller noveller.

Forfatterstudentene leser er naturligvis tilbake med opplesninger under Ordkalotten 2021! I mellomtiden: God lesning!

 

Sju studenter, sju tekster:

 

Romanåpning – Ane Sivertsen Landfald

Tidsbilde

Det er på denne tiden: Sør i Frankrike driver elva ned fjellsiden i voldsom fart og styrke, det fosser og dundrer og spruter under solen, ingenting uvanlig med dét, ingenting uvanlig i at vårflommen og høstflommen følger våronna og innhøstinga, ingenting uvanlig med elva som beveger seg; elva er på vei ned og på veien graver elva seg under husene og under grunnen og grunnen revner og husene kollapser, elva er på vei mot havet og på veien stryker vannet forbi en kirkegård, elva drar med seg kister og omstendelig nedplantede betuliaer og georginer, batteridrevne lyslykter og plastroser (duppende), igjen står skjeve gravstøtter og markerer gresstjafs rundt gapende tomme jordsår.

Lenger sør titter flere øyne fram fra en beige pyramide utenfor Kairo, sarkofager legges på rekke og rad under sollyset, et tredvetalls hinsides vårsprett ut fra trekantfjellet, det hviler tross alt noe knoppete (sprengfullt) over disse avrundede sarkofagene, en konstant påminnelse om at døden når som helst kan tyte ut, eller kanskje dukker de opp på akkurat denne tiden, denne dagen, for å minne om, at øyne ganske enkelt også kan være bare dette: maling på treverk. Hvitt mandelformet øyeeple i hvit matt maling under sort rund pupille i sort matt maling, enkle former som tomt og øyeaktig stirrer ut i lufta etter tre tusen års plutselig avbrutt mørke.

Lenger ned, på dypet av Østersjøen leter dykkere etter et ravrom inni et nedsunket naziskip. Åtti år tidligere seiler skipet ut fra ei bukt og vekk fra det dukkehus-lyseblå Katarinapalasset i St.Petersburg. Skipet seiler og på denne tiden befinner det seg et rom av rav under dekk. Rav dekker alle overflater i rommet, det er nedfelt som mosaikk i gulvet, rav utgjør taket, det er utskårede ravmonogrammer og ravkroner på dørene, en profillist i rav løper langs veggene i brysthøyde, snirkler seg rundt i rektangler der det er anbefalt å henge portretter av adelige familiemedlemmer eller hundene deres. Fra taket henger lysekroner, pyntet med utskårne ravelementer: perleformer og diamantformer, flyvende svaler og millimetertjukke eikeløv, dersom lysene kunne tennes, ville alle de ulike ravbitene i rommet spille sammen og funkle i ravets gylne fargespekter, men skipet er på vei ned, det synker ned i Østersjøen og på vei ned i dypet slipper lyset mindre og mindre til, nede i mørket har de gulbrune ravsjatteringene forstummet helt, i et slags tilrettelagt museum for nesten blinde småfisker, kortlivede fiskehjerter og fiskekropper som i flere tiår har pumpet og svømt uberørt forbi i sitt daglige fiskekjas og -mas, uvitende om eksistensen av russiske tsarer, andre verdenskrig, menneskeføtter mot asfalt eller store lyse fjerne ting som sola.

 

 

Stille // drukning

(et pågående kapittel)

Morten Gilje

Ingen mennesker er en øy, før det kommer fram til den, men heller ikke et hav selv om de blir borte i det.

Nå, ja. Da, nei. På papiret er det visst ikke så farlig lenger med hva som er nå og hva som er da, derfor flytter jeg tilbake i tid for å uttrykke meg i presens. Mind the gap: jeg er ikke et uttrykk for fortida vi lever i.

Det er lettere å se ting klart på trygg avstand. På sporet av de fortaptes tid følger vi fotavtrykkene av 26 000 føtter som kom fra, men ikke kommer til, som kravlet i land på en blind flekk og forsvant. Eller som vi sier på fastlandet: Herregud, så skjønt å slippe å lukke øyan for det vi ikke ser.

Jeg står midt i det og er ingen steder, en skog uten trær, en andedam uten ender, jeg er blindveien, sannheten og livet, jeg er larger than life, men alt dette er bare noe jeg skriver, for det som skrives ned har skjedd, så der kan du se, historien skrives ikke bare av vinnerne likevel, men drit i det og merk deg dette: vi er alle kvoteflyktninger i et nullsumspill.

Hvis saken er biff, serveres den blodig, en gang levende, en gang del av et større hele, en kropp, en flokk bak et strømførende gjerde, en entrecote blant andre entrecoter, en flyktning uten fluktmuligheter.

Ingen mennesker er en øy, men det er lov å prøve seg, synke sakte, men sikkert, som Solomon og Marshall og Tuvalu, men har du hørt: det brenner på den andre sida av havet og den neste biennalen holdes visst under vann. Det blir ingen kunst, bare se hva de har fått til på Lindesnes, men det er litt synd at Lesvos er lagt ned, det var jo der Aristoteles oppdaga selve livet.

 

 

Desember

Cecilie Almberg Størkson

Takk for den første snøen
for stilla på kjøkenet
berre kjøleskapet durar.
Fnugga smeltar på jarnbalkongen
eg kviler på pinnestolen til du kjem heim
det knirkar når eg snur hovudet
for å følge med på ei due
som vaktar over eit tomt reir
det blir mørkt.
Bordlampene skin i stova som gravlykter
det er snart jul.
Eg vaks opp like ved ein kyrkjegard
varme sumarkveldar gøymde eg meg bak vatnstasjonane
for å røyke sigarettar.

Takk for ponzosausen som kitlar i munnen
eg sug på fisken.
Me snakkar om kva du skal i morgon
ikkje lenger fram enn det.
Det hender eg går tur mens du er på jobb
gjennom den islagde parken
som også var ein kyrkjegard ein gong.
Millimetersteg over glatta
vinterkledde hundar pissar hól i snøen
hovudskallar dukkar opp i gravearbeid.
Kjevane lausnar med åra, eg har sett det hjå far min
tidlegare hende det berre når han sovna i stolen
mor mi og eg står framfor den same hylla på apoteket
kjenner kremane att frå mormor
si nattbordskuff.
Mormor sin nattkjole på sjukehuset
var lik den eg fekk med
inn i skifterommet.
Eg arvar alt, også dette
kremar kjolar.
Huda stivnar kollagenet samlar seg
som fluger i glaslegemet
hoftestrekkerane turkar som gummistrikk.
Eg låg med ein mann ein gong
mens eg var jente
då eg klaup han i armen blei huda ståande.

Takk for vinternettene.
Me søv tett og uvitande
om at eg skal komme til å legge meg
med ryggen til deg
at eg skal komme til å skjule brysta
når eg reiser meg frå senga.
Sumaren som kjem skal bli den siste
me leiter i marka saman
etter sitteplassar.
Me skal finne eit tre som liknar knehasen
til ein gamal mann
det markerer ein stigning i terrenget
derfrå går stien til utsiktsstaden.
Det skal komme til å flyge ein tømmermann
mot den falne stamma me balanserer på
dei lange horna kjem til å sveipe gjennom soldisen
med eit naudsyn.

 

 

Tekst av Julie Mehlum

Morgen

Vi må øve på morgningen

Morgen og sørge

På engelsk den samme lyden

Tegne opp en begynnelse

Våkne fremmed

Øve på morgningen

En dag kan vi den utenat

 

——————

 

Du blir borte

Igjen og igjen

I denne teksten

Hver gang den blir til lyd blir den også stillhet

Du er, og så var du

Slik lyder det

 

Du blir borte

 

Igjen og igjen

Mellom disse ordene

Hver gang de blir til lyd blir de også stillhet

Du er, og så var du

Slik lyder det

 

Du blir borte

 

Igjen og igjen

Hver strofe er for sein

Det blir lyd, det blir stillhet

Du er, og så var du

Slik lyder det

 

 

Husker du  (utdrag)

av Jasmina Bosnjak

Jeg går ned trappen, sakte. Jeg vil se det som er igjen av Tolmatsjovo lufthavn, og herfra har jeg god oversikt over avgangshallen. Det har kommet flere fra byen, noen med den røde t-banelinjen, andre med Aeroekspressen. Bakken er fortsatt hard her, og togene går.

Idet jeg nærmer meg folkemengden ser jeg henne. Blikkene våre møtes. Hun er i femtiårene nå, tynnere, sliten, men det er henne, det er jeg helt sikker på. Hun tar en vannflaske ut av en skinnhåndveske, men drikker ikke av den. Ingen sjekker innholdet i håndbagasje lenger. Ingen bryr seg om det går til helvete i luften.  Ingen bryr seg om å sprenge et fly lenger. Ingen husker at vi engang holdt på med sånt, og jeg har ingen planer om å fortelle.

Hun triller en liten koffert med et fargerikt englebilde klistret på den. Er hun blitt en av de troende, eller har hun plukket kofferten i en bruktbutikk et eller annet sted i øst? Jeg stiller meg nærmest mulig bak henne i køen. Hun husker ikke, eller later som om hun ikke kjenner meg igjen. Når jeg går inn på flyet, har hun allerede fått en plass, og jeg setter meg på det tomme setet ved siden av henne, uten å spørre om det er ledig. Hun hoster. Hendene hennes skjelver. Hun er ikke solbrun, bortsett fra hendene, som har en svartaktig preg. Fingrene er skitne, med mørkerød neglelakk som flasser av. Jeg kjenner igjen de tre gullringene på den høyre hånden hennes. Hun tar fram mobiltelefon fra jakkelommen og taster en melding.

«Går det bra med deg, er du redd for å fly?» spør jeg og tar lett i armen hennes, sånn som Ivan har lært meg.

«Nei, jeg har reist mye med fly, mange ganger, jeg skal hjem, gleder meg til å komme hjem,» hun snakker fort uten å se på meg.

Hun puster tungt, lukter svette. Ja, hun vet hvem jeg er. Hun stirrer på setet foran seg en kort stund, mister telefonen i gulvet, så lener hun hodet mot skulderen min og sovner. Jeg plukker mobilen hennes opp, legger den raskt i jakkelommen min.

Når vi lander på den gamle Sjeremetjevo flyplass våkner hun ikke. Flyverten sier mannskapet tar seg av henne, og ønsker oss god tur videre. Folk dør hele tiden, av ukjente årsaker.

Det er mørkt og kaldt her. Og tomt. Tomt for mennesker, lyder, lukter. Ikke mange som kommer hit lenger. Mens jeg venter på transport til Belorusskij togstasjon, leser jeg meldingen hun begynte å skrive. Jeg memorerer nummeret, sletter meldingen, og legger telefonen under en sittebenk i ventehallen.

Jeg har alltid ønsket å se Lenins mumifiserte kropp. Det er nok det som er igjen av menneskene i Moskva. Men jeg må videre. Jeg skal vestover. Det går et tog til Murmansk i kveld som jeg skal rekke.

 

 

Novelleutdrag

Frida Fliflet

Verda er blitt gul igjen.

Haustvinden er ein fæl ein, pleidde bestemor å seia, men eg synest ikkje det. Haustvinden er kald, men mild, nesten snill. Berre sjå korleis den kler av trea, gjer heile jobben for dei. Blad for blad for blad, som legg seg lydig på bakken og blir til ny jord.

Og når alle lauva er nede på bakken, når det berre er svarte stammar igjen, når oktober er ferdig, då blir huda mi novemberfarga. Kvit, nesten gråleg, med skyer av raudt i kinna når det bles opp.

I dag jobbar vinden hardt, lauva fyk mot oss og klistrar seg til regnjakkene. Eg merker at eg smiler, kva er det, seier Idun.

– Eg kjenner meg heime i hausten, seier eg.

– Når hausten kjem, kjenner eg meg heime overalt.

Kvifor, lurer ho.

Eg må tenkje litt. Drar på det.

– Eg trur … at det er større rom for å vera trist på hausten. På sommaren må ein vera så jævla glad heile tida.

Høyrer sjølv kor kynisk eg høyrest ut.

Idun ler og klappar meg på skuldra.

– Herregud, seier ho.

Me går innom butikken, Idun vil ha bolle. Det vil strengt tatt eg òg, sjølv om eg ikkje seier noko. Eg ser at han står der bak kassa fortsatt, han som liknar litt på ein frosk. Der har han stått trufast i tretti år. Minst. Med tida er han blitt meir segen, tyngdekrafta liksom dreg huda mot bakken. Når meg går ut smiler han og seier ha det, då, Idun blir mjuk i blikket og eg tenker på ei snill, gammal padde.

Me går ut. Eg tippar hovudet bakover og ser opp i trekrunene over meg, tvingar augo ut av fokus, ser berre ein gulbrun masse. Slik må verda har sett ut for Monet dei siste leveåra hans. Så uklart omriss, så klart innhald. Fargane. Nesten blind på hausten.

Eg seier til Idun at eg aldri kunne ha budd i eit land med berre ei årstid. Så keisamt.

– Ikkje viss du elskar sommaren, seier ho.

Nei, det har ho rett i.

Ikkje viss du elskar sommaren.

 

 

Rollebyttet (utdrag fra romanprosjekt)

Tora Ask Fossen

Fredrik hjalp meg med alpelua i stad da vi møttes. Han trakk den blå lua opp over ørene mine. «Sånn der skal en alpelue sitte», sa han. Der og da kjentes det som om det var et helt vanlig møte, et som skrev seg inn i rekka. Skrittene mine var varsomme mens vi gikk, alpelua satt løst over ørene og jeg rettet forsiktig på den, ville ikke ødelegge det han hadde fått til med lua. Så var det at han plutselig deiset i bakken, hadde trått på et parti med is. «Faen i helvete», utbrøt han. Han så et øyeblikk liten og ynkelig ut der han halvveis lå og halvveis satt på bakken, det sto så klart for meg med ett at jeg ikke er forelsket. Jeg lot tanken være, motsa den ikke slik jeg pleier, men smakte på den, før jeg skjøv den fra meg igjen. Det er en slags tvang over den tanken, hva vil det egentlig si å være forelsket, uansett? Det er jo som det er. Jeg rakte hånda ut, han løftet sin egen avvergende mot meg, så skjøv han seg opp i en eneste kraftfull bevegelse.

Det var han som foreslo at vi skulle gå inn på BI, jeg har ikke vært inne der før. Nå går vi inn gjennom automatdøra, han peker inn mot kantina, det er visst ikke så folksomt her på denne tiden av døgnet. «Vil du ha noe?» spør han. Jeg rister på hodet. Selv går han og henter seg en kopp med kaffe, først når han kommer tilbake og setter seg, løfter jeg hånda til hodet og tar av meg alpelua. Jeg blir sittende med den i hendene og se på de raske bevegelsene hans når han henger fra seg frakken over stolryggen og røsker skjerfet av seg. Hendene hans dirrer svakt, jeg hviler blikket mot plastikkoppen med kaffe som står helt stille og venter på ham ytterst på bordkanten. Så trekker han pusten, også det forhastet, for det surkler i halsen, han begynner å hoste. Jeg fryser, det er kaldt i kantina og gjennomtrekk fra hallen utenfor. «Beklager for den meldinga i går, beklager for at det skulle bli sånn her.» Overgangen fra at han hostet til at han snakker, kommer brått på. «Jeg», begynner han, «eller vi», han legger hendene rundt koppen og ser vekselvis ned i den og opp på meg. Kaffe, tenker jeg, å lage seg en kopp med kaffe. «Vi skulle ikke ha latt det gå så langt», sier han. Han skyver koppen fra seg nå. Jeg ser opp på ham. «Angrer du?» sier jeg med en beklemt stemme. Noe farer over øynene hans, en skygge, et glimt. «Nei», sier han, naturlig, av seg selv, han sier det synkront med det som farer over øynene, og av en eller annen grunn gjør det alt mye verre. Han angrer ikke, men han slipper likevel taket i meg.

*

Det har mørknet ute, jeg går gjennom rommene med telefonen i hånda, går fram og tilbake de to–tre meterne mellom kjøkkenet og gangen, vurderer om jeg skal ringe noen, måtte i så fall være Helena. Jeg ser at det lyser rødt i lyskrysset to hundre meter bortenfor, det går fra rødt til grønt og det rykket som følger setter hele kvartalet i bevegelse, uten at jeg kan se bilene der de kommer kjørende bak trærne, merker det bare på den lille nyansen i lyset mellom greinene, i musklene som spenner seg i kroppen, før jeg lar bevegelsen utenfra hente meg inn og jeg avspenner musklene. Jeg ser ikke gjenskinnet av meg selv i vinduet, det er for mørkt inne. Det er fint, det, da kan jeg se ut i stedet, se ut på verden. Men hva er det å se ut på, da? Ingenting.

Jeg har opplevd dette før, når absolutt ingenting ved verden ligger åpent, jeg kan ikke engang se meg selv krysse plassen der nede for mitt indre øye uten at det er en mening som omhyller synet, en tung og innhyllet mening som jeg må finne fram til før jeg kan la meg selv gå videre. Hvordan ble det sånn? Hvordan kom jeg hit, til at jeg ikke kan håndtere konseptet minner, det faktum at tiden går, at et øyeblikk avløser det neste og ingenting varer evig. Så klart er det trist å bli slått opp med, men det verste er minnet om Fredriks øyne da jeg dro fra ham sist helg, jeg kan se dem helt klart for meg der han sto i døra, i oppgangen. De manglet forbindelse til det som skulle skje senere, i dag, øynene gikk opp i situasjonen. Og jeg var intetanende, tom i hodet. Hvis jeg bare kunne få det til å gå opp, den manglende forbindelsen … Men det har jo ingenting med meg å gjøre at tiden går, det er en naturlov, for helvete, tenker jeg plutselig og får tårer i øynene, lysene i mørket der ute svømmer foran meg.

Da vi så den svenske filmen Ondskan på ungdomsskolen, hadde jeg det også sånn, at verden på en måte lukket seg. Jeg var fjorten år og ante fred og ingen fare en fredag ettermiddag, det var høst og skarp luft ute, husker jeg, og farger i trærne, verden lå åpen, men så den filmen. Om Erik Ponti som vokser opp i et overklassehjem på 50-tallet, der stefaren pisker ham mens moren spiller piano for å overdøve skrikene. På internatskolen Stjärnsberg, der han havner etter å ha blitt kastet ut av ordinærskolen, blir han lynsjet og mishandlet av medelever på groveste vis. Lærerne aksepterer stilltiende et system der de eldre elevene såkalt innvier de yngre gjennom vold. Det var en grad av grovhet i den volden, en umediert bestialitet jeg ennå ikke hadde begrep for, har det slått meg i etterkant, likevel snakket vi ikke om filmen på skolen med et eneste ord, ingen refleksjoner i etterkant. Erik Ponti får seg etter hvert en kjæreste, Marja, som jobber på kjøkkenet på skolen, og hun blir et spinkelt lys for ham, men ikke for meg. Jeg kunne bare ikke slutte å tenke på at hvis jeg var henne, ville jeg ikke ha maktet å elske. Ikke Erik Ponti, ikke noen som ham. Jeg ville ikke ha klart å skille det fra hverandre, piskeslagene mot ryggen hans, medelevenes knyttneveslag mot ansiktet hans, den sprukne huden, og det å avspenne min egen kropp. Man må kunne avspenne seg selv for å elske en annen. Hvorfor måtte de vise oss den filmen den gangen? Noen ganger tenker jeg på hva som hadde skjedd hvis de ikke hadde gjort det. Hadde verden sett mer åpen ut?

 

 

 

 

 

 

 

Anna Albrigtsen debuterer som romanforfatter med boken: Solen treffer andre ting enn oss

·

Anna Albrigtsen, tidligere forfatterstudent i Tromsø, debuterer med romanen, Solen treffer andre ting enn oss. Boken forventes å være i salg 27. august. Lanseringen finner trolig sted 9. september i Oslo, men følg med for ytterligere detaljer i sosiale medier! Og her kommer Forfatterstudiets intervju med Anna!

Hvordan har arbeidet med debutboka vært? (fra starten av?)

Jeg begynte med romanen på Forfatterstudiet, vinteren 2017, da vi skulle jobbe med et lengre prosjekt. Jeg tok utgangspunkt i noen korttekster jeg hadde skrevet tidligere, men fikk en ganske negativ tilbakemelding fra gjesteforfatteren som var invitert til samlingen for å lese. Etter dette dro jeg hjem og bestemte meg for å endre premissene for teksten. Blant annet endret jeg perspektivet, gjorde henne yngre, strøk det meste jeg allerede hadde skrevet, begynte å skrive lengre, sammenhengende prosa,  prøvde å jobbe mer intuitivt med teksten og tenkte at jeg ikke måtte ha noen tydelig idé. Det var veldig frigjørende.

En drivkraft for meg gjennom studiet, var at jeg ikke helt visste hva teksten handlet om, hvorfor jeg skrev som jeg gjorde, hvorfor det var viktig å skrive akkurat dette. Hele tiden var jeg nysgjerrig på min egen tekst og kviet meg for å reflektere for mye rundt den.

Ofte kunne gjesteforfatterne komme med en tematikk de mente teksten handlet om, de sa alltid helt ulike ting og jeg ble både klok og forvirret. Det er selvsagt fint at en tekst kan ha flere tematikker, men etter hvert skjønte jeg at jeg trengte en tydeligere retning i teksten og at tiden var inne for å tenke.

Hvordan har utgivelsesprosessen foregått? (kontakt med forlaget, redaksjonelt og ellers)

Jeg ble kontaktet av Marte Finess Tretvoll i Cappelen som hadde lest bidraget mitt i antologien. Vi tok en kaffe og et par måneder senere sendte jeg henne et førsteutkast. Jeg fikk en veldig positiv tilbakemelding om at det var mye bra ved teksten, men også mye som måtte jobbes mer med. Jeg jobbet videre med manuset og sendte henne det igjen samme høst, men fikk senere en følelse av at jeg sto litt fast. Kanskje fordi jeg visste at det var flere ting ved teksten som ikke fungerte og skjønte ikke helt hvordan jeg skulle jobbe videre.

I desember spurte jeg Anne veldig pent om hun kunne lese manuset og gi meg en tilbakemelding. I begynnelsen av januar hadde hun lest og mente problemet lå i etableringen, de første sidene, at det var derfor jeg sto fast. Jeg begynte å skrive om begynnelsen av manuset, men så dro jeg på utveksling til Berlin og lot manuset ligge og modne litt, mens jeg så tysk teater og gikk på forelesninger der jeg latet som at jeg forsto hva folk sa.

Iblant tikket det inn en mail fra Marte, der hun lurte på hvordan det gikk med skrivingen. Hun har fulgt meg opp på en veldig behagelig måte, gitt meg følelsen av å ha god tid, samtidig som hun har motivert meg for at boka skal bli ferdig.

Da jeg var ferdig med eksamen, i midten av juli, begynte jeg å jobbe mer aktivt med manuset igjen og endte med å skrive om de første 20 sidene, i tillegg til å skrive inn ganske mye nytt i teksten. Jeg ville ha mer handling, ville at mer skulle stå på spill for karakterene. Jeg jobbet videre utover høsten og sendte manuset til Marte igjen i oktober. Da hun hadde lest, møttes vi og ble enige om at jeg skulle levere til henne en gang i måneden og at vi skulle satse på utgivelse høsten 2020.

Hvilke erfaringer fra Forfatterstudiet tar du med deg når du skal fortsette å  være forfatter?

På den første samlingen med andreåret, på Hamarøy, husker jeg Staffan Söderblom snakket om viktigheten av å endre sin poetikk. Det er noe jeg har tenkt mye på i etterkant. Jeg er ikke sikker på hva han mener, men tolker det som at man som forfatter må strebe etter å være uforutsigbar. Og det betyr ikke nødvendigvis at man hele tiden må fornye seg, men man bør gå dit man føler man møter litt motstand.

Og jeg har lært at alle synes det er vanskelig å skrive, alle tror de har fått skrivesperre, alle bøker modnes ulikt. Iblant kan det ta to år å skrive bok, noen ganger fem år, av og til åtte år, eller mer. Det er fint å tenke på når jeg går i gang med å skrive noe nytt.

Og Forfatterstudiet gratulerer med bok! Og ønsker lykke til med skrivingen av en til!

 

 

Bruno Jovanović, tidligere forfatterstudent i Tromsø debuterer med roman i august!

·

Bruno Jovanović, tidligere forfatterstudent i Tromsø, debuterer med romanen Etter hvert vil øynene venne seg til mørket. Boken forventes å være i salg 24. august. Lanseringen vil finne sted 3. september i Oslo, men det er ennå ikke helt klar akkurat hvor, så følg med i sosiale medier! Som vanlig når tidligere forfatterstudenter kommer med sin første skjønnlitterære bok har forfatterstudiet fått lov til å stille noen spørsmål i forbindelse med utgivelsen. Alle skriveprosesser er ulike, dermed er det spennende å få høre litt om de forskjellige. Det eneste de har felles er kanskje at mange av dem tar noen år.  

Hvordan har arbeidet med debutboka vært? (fra starten av?)

Det hele startet med en korttekst om to menn i et destruktivt forhold, det var her stemmen til jeg-fortelleren i debutboken oppstod. Teksten skulle være med i en antologi i regi av studiet jeg gikk på da, og måtte  fremføres på en scene foran et publikum. Etter at teksten var fremført, klarte jeg ikke å legge fra meg den stemmen. Jeg tok den med til Paris, det var første og siste gang jeg dro på ferie alene. Jeg satt på små kaféer i Le Marais og skrev replikker og fragmenter fra forholdet til de to mennene. Jeg fant hele tiden noe nytt å skrive om, så jeg visste at jeg ikke kunne slutte å skrive om dem.

Skriveprosessen har vært langsom. Jeg fant ut at prosessen min er å skrive ut hele utkast, for så å skrive på nytt og på nytt. Utvikle språket og utvide tekstene. Formen forandret seg en god del opp gjennom årene. Boka skulle opprinnelig bestå av to deler, der hver av delene skulle vise de ulike perspektivene på bruddet til de to mennene. Det tok meg fem år før jeg skjønte at dette ikke fungerte, at jeg måtte velge en av stemmene og fokusere på den. Da jeg kuttet cirka 200 sider av prosjektet, fant jeg formen til det som nå er blitt debutboken. Det var først da jeg klarte å skrive boken, jeg hadde forsøkt å skrive siden 2013.

Det er verdt å nevne at jeg sendte et veldig tidlig utkast av manuskriptet  til forlag allerede i 2015, og da fikk jeg rekordraskt avslag fra et forlag, jeg fikk blant annet avslag fra det som i dag har blitt forlaget mitt, og et par avslag til. Jeg fikk noen positive tilbakemeldinger og oppfordringer også, men ingenting konkret. I dag er jeg veldig glad for de avslagene jeg fikk, de viste meg at jeg ikke ble demotivert til å fortsette å skrive på boken min. Hadde jeg tatt avslagene som et nederlag i 2015, ville jeg ikke endt opp med å skrive boken jeg debuterer med i 2020.

Hvordan har utgivelsesprosessen foregått? (kontakt med forlaget, redaksjonelt og ellers)

Jeg møtte det som etter hvert kom til å bli redaktøren min på lanseringen av antologien til Forfatterstudiet, da vi hadde lanseringsfest i Oslo. Kort tid etterpå fikk jeg mail av henne, der hun skrev at hun likte opplesningen min og utdraget i antologien, og spurte om vi ikke kunne ta en kaffe og en prat. Sommeren 2018, rett etter Forfatterstudiet, sendte jeg halve romanen til henne, og var bombesikker på at den kom til å bli antatt. Jeg endte med å få en hel haug med strykningsforslag, samt en konsulentuttalelse. Hun skrev at manuset ikke var ferdig nok og ønsket meg lykke til videre med arbeidet.

Et år senere fikk jeg mail av henne igjen, der hun lurte på om jeg fremdeles jobbet med det samme prosjektet eller om jeg hadde begynt på noe nytt. Jeg hadde brukt det siste året på å bearbeide den halvdelen av manuskriptet som jeg endte opp med å kutte, så jeg hadde ikke en eneste ny setning å vise til som hun ikke hadde lest tidligere. Jeg forklarte situasjonen i en altfor lang mail, og skrev at jeg sikkert kom til å bruke et nytt år på bearbeide det hun allerede hadde lest. Men så falt alt på plass. Jeg fortsatte å kutte og snevret inn historien, og skrev et helt nytt utkast på to måneder, som jeg sendte til henne før jul i fjor. Hun likte alle de nye endringene og kuttene jeg hadde gjort, og ville at jeg skulle sende et nytt utkast til henne, basert på tilbakemeldingene og den nye konsulentuttalelsen. Og på vårt andre manusmøte, på selveste Valentinesdagen, fikk jeg forlagskontrakt.

Utgivelsesprosessen har gått veldig fort. Dette skyldes Coronaviruset og mye gratis skrivetid som følge, og det lille faktumet at jeg endelig hadde klart å finne formen på romanen. Redaktøren min satt korte innleveringsfrister, og jeg sendte nye utkast til henne cirka annenhver måned. På grunn av situasjonen med Corona, så har det meste av det redaksjonelle arbeidet foregått over mail.

Hvilke erfaringer fra Forfatterstudiet tar du med deg når du skal fortsette å være forfatter?

Jeg ble mindre alene i skrivingen av å gå på Forfatterstudiet. Jeg tar med meg et skrivemiljø som jeg fremdeles holder kontakt med. Et nettverk av skrivende mennesker som jeg kan diskutere litteratur og skriving, og som forstår hva det går i når vi nå skal prøve å leve av skrivingen vår. Jeg er takknemlig for at jeg kom inn på Forfatterstudiet samtidig som de andre klassekameratene mine. Jeg ble en bedre leser av å lese deres tekster, av å diskutere deres skriving rundt det runde bordet.

Og Forfatterstudiet gratulerer!!

 

 

 

 

Karantenekatalog

·

To studenter ved forfatterstudiet har invitert medstudenter på kunstakademiet i Tromsø til å bidra til karantenekatalog. Redaksjonen sier følgende om prosjektet:

 

“Fra vår trygge plassering i sosial isolasjon, her kommer et prosjekt vi er sammen om! Karantenekatalog er et studentinitiert prosjekt, og viser arbeid fra studentene ved Kunstakademiet i Tromsø, både ved forfatterstudiet og billedkunst.”

Katalogen foreligger kun digitalt! Forfatterstudiets blogg presenterer den i to ulike versjoner (Det kan være en liten forsinkelse før katalogen kommer opp med bla-i- funksjon)

 

 

Bla i katalogen:

 

 

Gå til PDF-versjonen av katalogen:

Download (PDF, 39.39MB)

 

God lesning!

 

 

 

Michael Rindahl, tidligere forfatterstudent i Tromsø, nominert til Tarjei Vesaas’ Debutantpris!

·

Den norske Forfatterforenings litterære råd har fra fjorårets debutanter nominert fire kandidater til Tarjei Vesaas’ Debutantpris: Kjersti Halvorsen, Michael Rindahl, Erlend Skjetne og Hanna Stoltenberg. Forfatterstudiet gratulerer dem alle, men naturligvis en spesiell gratulasjon til Michael Rindahl! Som har gått både på Forfatterstudium 1 og 2 i Tromsø tidligere.

I forbindelse med nominasjonen skriver Det litterære Råd følgende:

Michael Rindahl fra Vesterålen er født 1991.

Han debuterer med romanen Gammelgresset, en fortelling om 62 år gamle Edvin Strand som har levd hele sitt liv som postbestyrer i et lite og isolert øysamfunn i Steigen i Nordland. Nå er postkontoret nedlagt og kommunen har betalt ham for å flytte inn til fastlandet. For Edvin betyr det en omveltning som han har store problemer med å takle. Alt det som har vært rotfast og trygt, glipper. Han har knapt venner, drømmer om å flytte sammen med en motvillig søster og lever et liv som mest består av minner og nattlige ekspedisjoner for å stjele poteter fra naboene. Gammelgresset er en stilsikker og melankolsk debutroman om et Norge som er i ferd med å forsvinne og om en mann som ikke lenger finner seg til rette i verden.

 

 

Hva skjer på Forfatterstudiet i Tromsø?

·
Foto: Jorunn G. Solli

Forfatterstudiet i Tromsø består i øyeblikket av 3 årsenheter. Høsten 2018 fikk forfatterstudium 1 ny studieplan med fokus på uttesting av ulike sjangere, samt muligheten for å eksperimentere med såkalt sjangeroverskridende skriving. Studieåret 2019/2020 fulgte så det reviderte Forfatterstudium 2 med valg av et eget skjønnlitterært skriveprosjekt, og høsten 2020/2021 starter for første gang Forfatterstudium 3 opp med fordypning og veiledning i eget kunstnerisk arbeid, samt muligheter for refleksjon rundt egen lese- og skrivepraksis.

Det betyr at UiT i 2020-2021 for første gang tilbyr både forfatterstudium 1 og forfatterstudium 3.

Søknadsfristen for både forfatterstudium 1 og 3 er 1. mars, og søknadsweben åpner 1. februar. Vi legger opp til at studentene på på forfatterstudium 1. og 3. skal kunne treffes og dra nytte av hverandre, både i enkelte felles tekstgjennomganger og i arbeid med verksgjennomganger og i poetikkseminarer. Forfatterstudium 1 tar opp 15 studenter, forfatterstudium 3 tar opp 8, og begge er samlingsbaserte.

De som er interesserte kan lese mer om studiet her på bloggen vår. Det finnes intervjuer med tidligere studenter, oversikter over tidligere gjestelærer, oversikter over opptakskriterier, studenttekster og mer fakta om studiet. Det finnes også lenker til søknadsweb, og kontaktinformasjon for dem som har spørsmål.

Velkommen til å søke!

Morten Wintervold og Anne Oterholm

Novelle av Bendik Vasstein Carlsen, student ved forfatterstudiet i Tromsø

·

Så deilig fuglane kvitrar, det vert vel snart lyst, og det klør over øyret under hua. Smule forsvinn inn i brøket; Marta ser blada i brøket brasle, ho ser greinene i brøket dirre. Brennenetne stikk opp av brøket, dei skin grønt imot henne, Smule må jammen passe seg no, tenker Marta; det klør under hua over øyret. Marta høyrer det bråke frå inni brøket, ho høyrer bråkinga stoppe og ho høyrer fuglane kvitre og ho høyrer elva dønje. Marta høyrer bråkinga byrje igjen; ho ser blada i brøket brasle, ho ser greinene i brøket dirre; Marta høyrer at det bråkar frå inni brøket, ho høyrer at bråkinga stopper. Marta tenker Smule Smule Smule. Marta stend aldeles stille; ho høyrer etter. Ikkje ein lyd, tenker Marta. Ho kjenner det klø under hua under håret over øyret, Men kan ikkje klø no, tenker ho. Kan ikkje klø og Smule, tenker Marta. Smule, seier Marta. Marta ser på brøket; ho ser at det stikk brenneneter opp frå brøket, Smule må passe seg no, tenker ho, Det kan gå riktig ille, dette, tenker Marta. Marta høyrer elva dønje. Fuglane kvitrar, det vert vel snart lyst. Smule har kanskje funne eit bytte. Ein liten sporv, ei skjor, ei rotte, igjen. Fysj og fysj, seier ho. Smule, då, seier ho. Ho ser på brøket. Rotter har du vel nok av heime, Smule, seier Marta. Og ver no forsiktig, seier ho. Marta ser mot brøket; ho ser at brøket stend som limt fast i lufta. Marta tenker Det er nok best han kjem ut att no. Hei, Smule, seier ho. Ho plystrer på Smule. Blada i brøket heng aldeles roleg. Greinene i brøket stend aldeles stille. Brennenetne skin; Brenneneter er noko fole noko, tenker Marta. Hei, Smule, seier Marta; ho tenker Det tyder ikkje godt, dette. Nei, det går mot slutten no, tenker Marta. Smule kjem til å avminnast og så kjem eg til å avminnast, tenker Marta. Eg er så boken, tenker Marta. Det vert me vel alle saman, det, til slutt, tenker Marta. Marta kjenner at det kitlar i hovudbotnen over øyret under hua. Marta dreg av seg hua, ho set neglene mot hovudbotnen, ho kjenner at spissane grev inn i huda; tsjk tsjk tsjk, seier det. Det er som om noko varmt stikk inn i porane, poplar ut av henne. Marta tar ned att handa. Marta ser det kvite støvet under naglene. Marta luktar på fingrane sine, det luktar som Smule; Smule må komme ut att no, tenker Marta. Uff, tenker Marta. Han må komme ut att no, tenker ho. Det må ikkje gå som med Tramp, tenker Marta. Plutseleg var Tramp berre daud og så græt Randi i mange år. Kven hadde trudd han skulle avminnast slik, tenker Marta. Ingen veit vel kvifor han vart avminna. Alltid skal dei no avminnast. Alle ihop, tenker Marta. Ein dag ligg Smule der, det kan hende det er i dag, tenker Marta. Smule, seier ho. Brøket stend bom stille. Komme ut att no, Smule, seier ho. Ho ser bortover vegen, Marta ser at alle husa ligg fredeleg og stille langs vegen; Marta tenker I alle desse husa bur det folk som skal avminnast. Marta ser at huset hannar Eikåsen ligg der, Marta ser at det framleis er kvitt og at hagen er stelt. Marta ser ned på hua som ho har i handa og ho tenker Det er hua hannar Eikåsen, det. Aldri bekom eg å gi han att. Men Eikåsen er på ein kvestra astra no, tenker Marta. Han haldt no ut så lenge, tenker Marta, Venta og venta på å få fere avgardes, tenker Marta. I 93 år, tenker Marta. Marta ser at ved sidan av huset hannar Eikåsen er huset hennar Berit. Som alle andre skal Berit avminnast ein dag, ho òg, tenker Marta. Deisen som ho er, ho fêr nok tidleg, tenker Marta. Så kjem barna hennar nok til å komme heim att. Dei kjem no ikkje før det er for seint, det gjer dei aldri, tenker Marta. Så kjem dei, når dei gamle er daude, og før dei veit ordet av det er dei sjølve gamle og sit og ventar på at barna skal komme heim att, tenker Marta. Og så skal dei avminnast, tenker Marta. I alle husa skal dei avminnast, kvar dag skal nokon avminnast, igjen og igjen, og dei skal få born som skal avminnast, og borna skal få kjeledyr som skal avminnast. Dette tenker Marta. Og Marta ser bortover vegen, ho ser at bakom huset hennar Berit, der ligg huset hennar Randi, aldeles i enden av vegen, før stien byrjar. Marta ser at hagen hennar Randi er frodigare eldå han plar. Marta ser at hagen bugnar. Smule, seier Marta. Smule, no går eg, no går Martamor, seier Marta. Så får du følgje med om du vil heimatte, seier Marta. Marta går mot huset hennar Randi. Under føtene seier singelen Tsjk tsjk tsjk. Marta høyrer at ein hund gøyr frå hagen hennar Randi; Marta kjenner på røysta at det er Tramp. Marta ser at Tramp kjem ut i hagen hennar Randi i enden av vegen og Marta ser at Tramp lograr med halen; Nei, men, Tramp, lille ven, seier Marta. Marta ser Tramp logre med halen. Marta høyrer at Tramp gøyr. Marta snur seg mot brøket. Ho ser at det stend aldeles stille. Smule, kviskrer Marta, Sjå kven som er kommen att, Smule, kviskrer ho, Det er Tramp, jo. Marta ser på brøket og ho ser at brøket stend bom fast. Marta snur seg tilbake mot huset hennar Randi og Marta ser at hagen er vaksen frodig og flott. Men kvar er no Tramp blitt av, tenker Marta. Han var der jo nettopp, tenker Marta. Marta ser mot hagen hennar Randi. Marta ser ingen Tramp. Marta tenker Nei, uff, no er det skjedd igjen. Marta tar eit skritt mot huset hennar Randi i enden av hagen. Tramp, seier Marta, Komme til tante Marta, seier Marta. Marta plystrer på Tramp. Flinke bisken, seier Marta. Marta ser mot hagen, og midt i hagen, ser Marta, på bana mellom blomane, ligg Tramp. Marta ser at tunga hannar Tramp heng ut av munnen hannar Tramp og Marta ser at augo hannar Tramp er opne og tomme og Marta ser at droplane i pelsen hannar Tramp breier seg ut og gjer kroppen hannar Tramp heilt brun. Kroppen hannar Tramp smuldrar opp og blir til dumbe. Marta ser at dumbekroppen hannar Tramp synk ned mellom grasstråa og Marta ser at eit tre veks opp frå der Tramp forsvann. Marta ser at treet strekk seg opp mot den blå himmelen og Marta tenker Beire meg. Marta ser at treet strekk greinene sine utover mot dei andre trea i hagen. Beire meg, tenker Marta. Marta ser at det spring blad ut frå greinene på treet og Marta ser at blada skin borkete trass i otta. Nei, dette, beire meg, tenker Marta. Dette er noko besøndeleg noko, tenker Marta. Men slikt kan vel skje den beste, tenker Marta. Det er vel slik me alle skal ende, tenker Marta og Marta ser opp i det nye treet og ho ser at to skjorer har sette seg på greinene. Marta tenker Det er vakkert. Marta kjenner at hua hannar Eikåsen varmar om nevane. Marta ser at eit ekkorn kravlar nedover langs trestamma. Det dønjer frå elva. Fuglane kvitrar. Det klør over øyret. Og gud som det klør då, tenker Marta. Marta løfter handa og ho klør seg over øyret og ho kjenner at neglene rissar henne i hovudbotnen og det er som når ho skrapar med ein gaffel. Marta tar handa ned att; ho luktar på fingrane; ho tenker at det luktar Smule. Marta snur seg mot brøket og ho ser at det stend bom stille, limt fast i lufta. Komme ut at no, Smule, seier Marta. Rotter har me nok av heime, seier Marta. Marta ser ned på brøket. Marta ser at blada i brøket heng aldeles stille. Marta plystrer på Smule. Framleis er det stille i brøket. Nei, seier Marta. Ho rister på hovudet. Marta ser at brøket stend bom fast. Det vert vel snart lyst, no, seier Marta. Ho løfter handa og klør seg bakom øyret. Marta sukker. Men, Smule, ho er nok ikkje meir, ho, seier Marta. Marta ser på brøket. Nei, ho er forsvunnen verten, daud er ho verten, eten opp av brøket, seier Marta. Nei, eg får ta og gå opp til Eikåsen aleine og levere hua, seier Marta. Og Marta høyrer at det båker inne i brøket, ho ser at blada i brøket braslar, ho ser at greinene i brøket dirrer og ho ser at Smule kjem ut frå brøket. Smule har lauv og bos i pelsen. Der var du jo, seier Marta. No blei eg glad, kan skjøne, seier Marta. Komme då, flinke bisken, seier Marta. Marta set seg ned på huk og knea er ikkje unge meir men Smule kjem til henne. Ja, ja, ja, seier Marta. Så kom du ut att til Martamor, seier Marta. Eg var redd du var vekke for godt, seier Marta. Marta strekk ut armen, den blaute snuta hennar Smule kitlar mot fingrane, tunga hennar Smule sleiker over handflata. Fann du så mykje spanande, du då, seier Marta. Marta ser inn i augene hennar Smule og ho ser at augene hennar Smule er gamle og svarte. Smule strekk snuta mot hua hennar Marta hannar Eikåsen og Nei, nei, ikkje det, seier Marta. Marta dreg hua tilsides. Det er hua hannar Eikåsen, det, seier Marta. Me skal gi henne att til Eikåsen, veit du, seier ho. Han har nok sakna henne, kan skjøne, seier Marta. Det klør over øyret og Marta set neglene mot hovudbotnen og klør; det kjennes som ho gjer det med ein gaffel. Smule sleiker henne der det klør. Smule luktar Smule. Klørne hennar Smule stikk mot låret. Pelsen hennar Smule mot handa, mjuk og god pels. Det er meg og deg, Smule, seier Marta, Me er gode bussar. Marta stoppar å klø. Knea er ikkje unge meir. Og så skal me opp og gi Eikåsen hua att, ja, seier Marta. Marta reiser seg opp. Det dunker i tinningane. Vegen og fjella og Smule og brøket og huset hannar Eikåsen og huset hennar Berit og huset hennar Randi pakkast inn i eit grått slør. Neimen, tenker Marta. Skjer det alt no, tenker Marta. Marta ser på henda sine og ho ser at dei blir brune og at dei smuldrar opp. Ikkje enno, seier Marta. Ho kjenner seg lett og knea er yngre eldå dei er. Det venstre øyret blir døvt og så det høgre og det venstre auget blir svart og knea er yngre eldå dei er og Marta kjenner seg lett og så kjenner ho at det klør over øyret, ho kjenner at det svir. Eg lyt klø, tenker Marta og ho kjenner at neglene hennar skrapar mot huda og ho kjenner at øyret finnast og hovudet finnast og fjeset finnast; hovudet sit på toppen av kroppen og ho kjenner at nakken finnast under hovudet og at skuldrane støtter opp nakken; Marta kjenner at armane heng ut frå skuldrane og bulen ligg mellom armane, ho kjenner at beina strekk seg ned mot bakken og at knea er akkurat så gamle som dei skal vere; Eg, tenker Marta, og ho opnar augene og ho ser at vegen ligg framfor henne og at langs vegen, der ligg huset hannar Eikåsen og huset hennar Berit og i enden av vegen, der stien byrjar, der ligg huset hennar Randi, og Marta ser at hagen hennar Randi bugnar som han aldri før har gjort; I mellom alt dette er eg, tenker Marta, og Marta ser at framfor henne, mellom henne sjølv og huset hennar Randi, der stend Smule midt på vegen. Vente, Smule, seier Marta. Smule snur seg mot henne, og Marta ser at Smule smiler til henne. Smule har gamle, svarte auger. Kjem du, høyrer ho Smule seie. Alltid skal du drunte sånn, seier Smule. Ja, ja, eg kjem, seier Marta. Marta byrjer gå. Knea er yngre enn dei ein gong var. Jau, det lid mot dag no, høyrer Marta Smule seie. Ikkje mas, sånn, Smule, seier ho. Eg er der snart.

Kristin Hauge, på forfatterstudium 2, utgir sin andre bok, men første roman: Ritualer.

·

Kristin Hauge debuterte med novellesamlingen Tiggerne i 2018, allerede ett år etter kommer bok nummer 2, romanen Ritualer som lanseres 22. august klokka 1730 på Lorry i Oslo! Parallelt med skrivingen av Ritualer har Kristin imidlertid gått på Forfatterstudium 1 i Tromsø (2018-2019) og fortsetter nå på Forfatterstudium 2 i 2019-2020. Forfatterstudiet vil gjerne få gratulere med ny bok! Og har fått lov til å stille noen spørsmål i forbindelse med utgivelsen. 

1) Debutboka var en novellesamling, nå kommer en roman. Kan du si noe om forskjellene på å skrive noveller og roman, og noe om forskjellene mellom å skrive på sin første bok og sin andre bok?

Både novellesamlingen og romanen handler om relasjoner mellom mennesker. Novellesamlingen og romanen bygger delvis videre på tekster som jeg begynte på for mange år siden, i tillegg til at det også er mye nyskrevet og omskrevet materiale.

Ritualer er en videreutvikling av et manus (som het Ritualer allerede da) og som jeg fikk konsulentuttalelse på allerede i 2006 etter at jeg hadde gått på Aschehougs forfatterskole, så det har tatt sin tid å komme i mål. Da hadde manuset kun en enkelt fortellerstemme (faren Viktor), senere har jeg utvidet med to kvinnestemmer (datteren Ally og moren Harriet), slik at romanen nå er mer en «kollektiv»-fortelling om en slags familie og relasjonene mellom dem og hvordan de fortsatt påvirker og påvirkes av hverandres valg.

Noveller er for meg en mer troløs sjanger, jeg kan hoppe ut og inn av tekstene, slik en leser også kan være mer troløs, man kan velge seg noen noveller og la de andre være eller lese dem senere. Det er en frihet i det. Samtidig er det veldig krevende å skrive noveller, fordi de skal være så fortettet. En roman gir mer plass til å utvikle karakterer og historie, men det gir igjen andre utfordringer. Et romanformat kan føles litt klaustrofobisk.

Romanen Ritualer er delt inn i tre fortellerstemmer, i tredje person, og handler om en kvinne i trettiårene og hennes fraskilte foreldre på seksti pluss. Historien beveger seg over noen få dager, fra datteren Ally som kommer hjem fra en turbulent utenrikstjeneste i Afghanistan, til de for lengst skilte foreldrene som hver på sin kant famler rundt i sine adskilte og uensartede liv. Og så kommer da altså den frustrerte datteren hjem midt i foreldrenes uavklarte surr.

Ved å dele inn romanen med ulike stemmer, over et kort tidsrom, skapte jeg en struktur, et skjelett jeg kunne hekte historien fast i, som gjorde at romanformatet ble mer håndterbart for meg. Jeg hadde ikke lyst til å skrive en jeg-personsroman, fordi jeg ville veksle mellom de tre personene og de «arketypene» de tre personene representerer og deres blikk på de andre. Og så liker jeg å skrive ut fra begge kjønn. Det gjorde jeg også i Tiggerne.

2) Ser du noen likhetspunkter/åpenbare forskjeller mellom de to bøkene? Enten det er stilmessig, tematisk, eller på andre måter.

Jeg tror bøkene har en viss likhet med hverandre. Dette med det relasjonelle, og avstanden mellom mennesker, utfordringene knyttet til å skulle forholde seg til andre personer, og å ikke vite hva man vil og ikke ha kontroll.

Vi lever i en tid preget av oppbrudd på ulike nivåer. Personene i romanen – og i mange av novellene ser jeg i ettertid – er i ulike former for sårbare og uklare overgangssituasjoner. I livets ulike faser er vi alle nybegynnere.

Jeg liker å krydre tekstene mine med historier inne i historiene, og blande dokumentarisk stoff og fiksjon. Det gjorde jeg også i novellene. Jeg tror vi mennesker suger til oss kunnskap på mange ulike vis, og slik påvirkes mine fiktive karakterer også. De lever ikke i et vakuum.

Hoveddelen i begge bøkene er lokalisert til en vestlig virkelighet, i Norge,  selv om jeg også trekker på erfaringer fra utlandet.

3) Hva gjør at du fortsetter å skrive?

Jeg la skrivingen på hylla i ti år og reiste ut og jobbet i utlandet, Brussel, Afghanistan, Sudan, og forsøkte å finne ut om jeg kunne legge vekk skrivingen helt. Og det kunne jeg ikke. Det gikk simpelthen ikke, men presset seg på som en eksistensiell nødvendighet da det skjedde alvorlige ting i livet mitt.

4) Forfatterstudium 1 i Tromsø er et studium hvor man i stor grad prøver ut skriving i ulike sjangere: dramatikk, kortere prosa, lengre prosa, poesi, essyistikk etc. Hvordan har du kombinert skrivingen av en roman med dette studiet?

Jeg jobber med ulike tekster samtidig, det inspirerer og utfordrer meg.

Syns det var veldig nyttig å lære og teste ut ulike sjangere, og ikke minst alle de spennende forelesninger fra gjesteforeleserne, og også lese litteratur fra ulike sjangre. Dette med å lese essays har jeg fått veldig sans for, det gir en fin oversikt over litterære utviklingstrekk og enkeltforfattere som igjen er nyttig for skrivingen.

5) Hva håper du Forfatterstudium 2 kan bidra med i den videre skrivingen din?

Jeg trives med å være i et skrivende – og lærende – miljø, hvor vi kan diskutere og lese hverandres tekster. Noen har spurt meg hvorfor jeg går der når jeg nå snart har utgitt to bøker. Men jeg syns det er veldig stimulerende for egen skriving, og jeg lærer noe nytt hele tiden. Livslang læring er det noe som heter, jeg tror det er viktig med en porsjon ydmykhet når det gjelder sin egen skriving, og også det å lære en ny bransje.

Det er kanskje en klisje at man blir en bedre forfatter av å bli en bedre leser, men jeg tror ikke det er noen vei utenom. Jeg har alltid lest ekstremt mye, men jeg har en tendens til å lese altfor fort og slurvete, så jeg må tvinge meg til å lese saktere. Gjennom å måtte forholde seg til andres uferdige tekster på en velvillig måte, så oppøves også evnen til å se teksters potensial, som er nyttig når jeg skal forholde meg til min egen skriving.

Og til slutt, ikke minst det å få besøk av de ulike gjesteforeleserne som gir oss tilbakemelding på tekstene våre, eller holder sine sjanger – eller poetikkforelesninger er jo alltid fantastisk inspirerende og givende.

Mari Andreassen, tidligere forfatterstudent i Tromsø, debuterer i høst med novellesamlingen: hvor lenge varer vi

·

Mari Andreassen, tidligere forfatterstudent i Tromsø, debuterer med novellesamlingen, hvor lenge varer vi! Boken forventes å være i salg 19. august. Lanseringsarrangement i Tromsø 30. august, så følg med! Og som vanlig har forfatterstudiet fått lov til å stille noen spørsmål i forbindelse med utgivelsen av debutboka: 

Hvordan har arbeidet med debutboka vært?

Da jeg søkte meg til forfatterstudiet, jobbet jeg med scenetekst, og en av grunnene til at jeg søkte var at jeg i større grad ønsket å lære å skrive ut karakterenes indre liv, og ikke bare hva de sa og gjorde. Planen var å jobbe med et romanprosjekt, men studiet (spesielt sjangerdelen) igangsatte en slags hyperaktiv skriveglede hos meg. Det var så mye jeg ville prøve ut. Jeg hadde altfor mange ideer og karakterer inni meg til at jeg klarte fokusere på bare ett romanprosjekt. I tillegg ble jeg nokså samtidig mamma for første gang, så tiden forsvant og hodet ble torpedert, og summa summarum var det et bra tidspunkt for å begynne å utforske kortere tekster.

Til første samling på 2.året leverte jeg de første novellene jeg noen gang har skrevet. Tilbakemeldingene var forholdsvis lunkne, jeg hadde nok i for stor grad forholdt meg til skolelærdommen om hva en novelle er, og hvordan den er bygget opp. Så et ledd i arbeidet med debutboka (uten at jeg på det tidspunktet viste at det skulle bli bok) var å lese noveller. Jeg leste kanskje hundre, prøvde å bli kjent med sjangeren på nytt, og opplevde at de novellene som traff meg, var de som liknet på dramatiske tekster, eller dem som nærmest fikk det til å spilles av en kortfilm i hodet mitt mens jeg leste. Og da var det noe som løsnet. Da fikk jeg noen kjente rammer å jobbe innenfor, og slik har jeg for det meste bygd opp novellene i samlingen, som små kammerspill: avgrenset flate, to personer, et kjøkkenbord, en telttur, mye dialog, få tilbakeblikk, motstridende ønsker, forskyvninger i karakterenes status, det som skjer det skjer i samspillet mellom karakterene og ikke på grunn av ytre hendelser.

Jeg har på sett og vis villet at novellene skulle ha en play-knapp. Når man trykker på den spilles situasjonen av for leseren, uten stopp og hakk. Det var dette jeg eksperimenterte mest med, hvordan skape en størst mulig tilstedeværelse i situasjonene, og hvordan fortelle noe – uten å fortelle det, men vise hva det dreier seg om gjennom dialog og handling.

Så etter to år på forfatterstudiet skrev jeg fortsatt bare hva karakterene sa og gjorde, men da med en mye større selvtillit om at det var nok. Stoffet mitt trengte ikke de store sjelevandringene.

Prosessen med debuten har i tillegg inneholdt en del research fordi jeg har gitt karakterene interessefelt og jobber jeg ikke kan så mye om. Jeg har avviklet intervjuer og fått hjelp av fagpersoner til å lese novellene og gi en konsultasjon på teksten. Det har vært en givende del av det hele, og liksom komme seg vekk fra eget hode og oppsøke helt andre miljøer. Det gjør jo også noe med entusiasmen rundt eget prosjekt når man møter og snakker med folk som synes det er pussig, og morsomt, å bli kontaktet, og mer enn gjerne vil bidra.

 

Hvordan har utgivelsesprosessen foregått?

Utgivelsesprosessen har egentlig gått fort. Underveis på studiet sendte jeg en novelle til Signaler 2018, og fikk den på trykk. Slik kom jeg i kontakt med Cappelen Damm. Allerede før Signaler var ferdigstilt ville forlaget at jeg skulle sende mer stoff. Jeg sendte det jeg hadde på det tidspunktet, fem uferdige noveller, og fikk ganske umiddelbart en uttalelse fra Marte Finess Tretvoll, som ble min redaktør. Uttalelsen pekte på noen styrker i stoffet og gav god veiledning om hvordan jeg kunne gå videre med skissene. Jeg sparte på tilbakemeldingene, til jeg hadde fått respons på akkurat samme stoffet fra sensor og medstudenter på eksamen. Etter at studiet var ferdig, sammenfattet jeg alle tilbakemeldingene og dro ut det jeg syntes det var mest motiverende og hensiktsmessig å gå videre med, og ca tre måneder etter at jeg gikk ut av studiet, sendte jeg fullt manus på 7 noveller til Marte. Jeg fikk en fyldig skriftlig tilbakemelding fra både henne og en ekstern konsulent, men ingen hint eller lovnad om utgivelse eller kontrakt. Den eksterne konsulenten forslo i bunn og grunn å kutte 15 % av teksten, stramme inn. Så det var det jeg begynte med, men det ene tok det andre, så i tillegg til å stramme inn, gikk jeg inn i de ulike novellene og skiftet fra presens til preteritum tilbake til presens. Jeg skrev inn ei ekskone for så å ta ut samme ekskona, for å så skrive henne inn igjen, skiftet kjønn på et par karakterer, skrev en ny slutt, ombestemte meg, skrev enda en ny slutt, prøvde ut en annen fortellerstemmene, kuttet halvparten av en tekst og lagde et nytt konsept, bytta og flytta og sletta, jobba veldig intuitivt, prøvde alle mulige konstellasjoner før novellene liksom ble seg selv på skjermen framfor meg, og i desember sendte jeg inn manuset på nytt. Marte sa det ville ta noen uker før hun fikk anledning til å lese det, om jeg ville ha det tilbake i mellomtiden? Nei, det er ikke lurt, sa jeg. Da var jeg ganske lei.

En liten uke inn i det nye året stod jeg utenfor barnehagen for å hente datteren min, da jeg så at jeg hadde fått mail av Marte. Jeg vegret meg fra å åpne den, tenkte det var en ny liste med tilbakemeldinger jeg måtte forholde meg til. «Altså, novellesamlingen din er antatt» sto det. Jeg gikk inn i barnehagen, de voksne informerte sikkert om dagens soving og spising og sosialisering som vanlig, husker ikke, bare trilla hjem i stillhet.

Jeg bor i Tromsø, men Marte og jeg fikk til noen møter i Oslo, og sendte ellers manuset i ping-pong på mail gjennom våren, før boka gikk til produksjon i begynnelsen av juni.

Når boka kommer, har det nokså akkurat gått to år siden jeg pludret med mine første noveller til samling på studiet.

Kontakten med redaktør har vært helt avgjørende for troen på prosjektet, vi har hatt veldig god kjemi, og jeg sitter med en følelse av at både jeg, og språket mitt, har blitt godt ivaretatt gjennom prosessen.

 

Hvilke erfaringer fra Forfatterstudiet tar du med deg når du skal fortsette å være forfatter?

Det viktigste jeg tar med meg fra forfatterstudiet er viktigheten av det kollektive arbeidet, at litterært arbeid kan være kollektivt, og at det funker for meg at det er det. Jeg får masse igjen for og involverer andre som skriver i arbeidet mitt. Jeg har hatt veldig godt av å tørre å sende fra meg uferdige ting, ikke sitte å pusse på setningsnivå når det er de store strukturelle tingene med teksten som ikke funker.

Etter forfatterstudiet startet jeg en skrivegruppe i Tromsø som har samme form som skriveverkstedene. Totalt er jeg med i to skrivegrupper, en stor gruppe hvor vi sender tekster på fem sider, og en mindre gruppe med mer etablerte forfattere, som leverer lengre tekster og setter av en halv arbeidsdag til tilbakemelding. De utfyller hverandre. Den ene gruppa er et perfekt pitsjeforum, den andre er fin når teksten er kommet et skritt lenger.

Jeg finner vel en trygghet i å jobbe på denne måten nå, det er ikke sikkert jeg arbeider på samme måte om ti år. Å sette seg selv i en posisjon der man får mange tilbakemeldinger betyr jo ikke at man må være lydig overfor de tilbakemeldingene man får. Sånn sett var Forfatterstudiet også en viktig øvelse i å navigere i tilbakemeldinger, kjenne på hva man vil lytte til, og hva man skal se bort fra.