All Posts Tagged “Christine Nitter”

Tidligere forfatterstudent, Christine Nitter, kommer med sin første roman i mai 2022: Våkenetter.

·

Forfatterstudiet får igjen lov til å gjøre et intervju med en tidligere student som utgir sin første roman etter studiet. Intervjuet tar for seg arbeidet med boka på forfatterstudiet og siden i dialog med forlaget. Christine Nitters roman har utgivelsesdato 6. mai, og lansering og fest går av stabelen i Tromsø 20, mai, parallelt med at forfatterstudiet har samling. Forfatterstudiet gratulerer og gleder seg!

 

Hvordan har arbeidet med debutboka vært?

Da jeg begynte på forfatterstudiet i 2018, trodde jeg at jeg allerede hadde skrevet en roman. Men det viste seg å være feil. Det var mer en skisse jeg hadde laget. En samling tekster, utkast til en rekke dikt, noveller og romaner. Første året på forfatterstudiet tok jeg manuset fra hverandre og prøvde det ut i ulike sjangre. Det var spennende å se hva som skjedde med dialogene under dramatikksamlingen og med de scenene jeg valgte å skrive poesi av, jobbe meg inn til kjernen av. Jeg hadde noen erfaringer som på mange måter hadde gjort meg ordløs, og som jeg lengtet etter å finne et språk for. Det viste seg å være en møysommelig prosess. For hvordan si noe om det umulige. Det utenkelige. I starten lette jeg mye etter de riktige ordene, adjektivene ( bortkastet tid, viste det seg). Jeg kunne holde på med et avsnitt eller en setning i lang tid, vri og vende på den til jeg syntes jeg hadde funnet den mest presise formuleringen som var dekkende for akkurat det jeg ønsket å formidle. Gjennom tilbakemeldingene på studiet forstod jeg at det for meg egentlig dreide seg mer om å bare være. Forsøke å være i det umulige, uten å forklare for mye eller poetisere. Holde meg i detaljene, uten å reflektere for mye over det i teksten. Men samtidig var det viktig ikke å miste tempoet. Ikke fortape meg i detaljene, ikke springe for langt ut i assosiasjonene. Finne ut hva teksten ville si. Hvilken historie jeg ønsket å fortelle. Da teksten etter hvert fikk en form, da det ble klart at det var en roman, eller kanskje en gang kunne bli en roman, løsnet det for alvor. Tekst flommet i strie strømmer og det ble mye å ta imot og sortere, en sterk glede over å skape en historie, dikte, finne på. Men jeg lengtet samtidig etter det hvite på arket. Etter ro, orden. Presise dikt. Kortprosatekster, klare setninger. Skjelte mot andre studenter som fikk det til. Konstaterte at sånn var det ikke for meg. Ikke da. Det rant over. Farger, bilder, rytmiske tekstfragmenter, dialoger, scener som utviklet seg i mange retninger. Og akkurat tekstmengden skulle vise seg å bli en utfordring: å bestemme hva som skulle med. I denne romanen. Det var (minst) tre romaner i én og jeg måtte velge hvilken vei det skulle ta. Heldigvis fikk jeg etter hvert hjelp av et forlag til det.

 

Hvordan har utgivelsesprosessen foregått?

Høsten etter de to årene på forfatterstudiet bestemte jeg meg for å sette av noen måneder til å samle trådene, skrive ut manus og få det til å ligne på noe jeg kunne sende fra meg: en roman. Jeg fant en mentor som jeg innimellom sendte 10–15 manussider til. For å holde motet oppe, og for å ha noen utenforstående å diskutere noen av smertepunktene i manus med. Etter tre måneder med intensiv skriving sendte jeg et utdrag av romanen til Signaler, og samtidig manuset i sin helhet til en konsulent jeg fikk utdelt gjennom Forfattersentrum. På det tidspunktet hadde ingen lest hele teksten, så det var veldig spennende. Da konsulenten mente jeg hadde det som skulle til, fikk jeg mot til å sende videre til forlag, og så begynte ting å skje. Først kom jeg med i Signaler ( 2021), og telefoner fra både Oktober og Cappelen Damm som begge var interesserte i å inngå et samarbeid. I et par måneder hadde jeg kontakt med begge forlag (noe de var klar over), før jeg bestemte meg for å satse på Oktober. Redaktøren der både utfordret og oppmuntret meg på en måte som ga mye energi inn i skrivingen, liksom åpnet flere rom på én gang. Var varm, samtidig litt streng og tydelig. Ga meg motstand, pirket borti vanskelig ting. Det redaksjonelle arbeidet har vært utrolig lærerikt og givende. Til tider krevende. En slik relasjon har jeg aldri hatt med noe annet menneske. Redaktør(er) som har tatt både meg og teksten på alvor og hjulpet meg å utvikle mitt litterære uttrykk.

 

Hvilke erfaringer fra forfatterstudiet tar du med deg når du skal fortsette å være forfatter?

Det har vært veldig verdifullt å få lese andres tekster under arbeid.  Og det å lytte til tilbakemeldingen på andres tekster og føle at det like mye  angår min egen. Å kjenne et fellesskap rundt skrivingen, og sammen i gruppe undersøke hvordan en tekst skal eller kan skrives, og å bli bevisst på valgene som tas for teksten, og hvilke konsekvenser det kan få for den som skal lese. Nærlesningene var veldig fine. Diskusjonene rundt sannsynliggjøring i litteratur. Troverdighet. At ikke hva som helst kan hende i en litterær sammenheng. Og det å oppleve at språket på en måte ble mer elastisk etter hvert. Medgjørlig. Ved å forsøke å holde sinnet åpent for andres blikk og tilbakemeldinger opplevde jeg at jeg etter hvert kunne leke mer, kna ting til. Det viktigste var å holde på, prøve og feile, skrive om og skrive om. Skrive det på nynorsk, se hva som skjer; skrive på tysk, på engelsk, lete opp ord, sammenligne. Lese det inn på bånd, høre på det i svarte skogen; se og høre manus fra ulike perspektiver. Jeg har lært at det nytter å jobbe. Og å ta pauser, ikke minst, for å seile, gå i fjellet, da skjer det mye.

Sat nam. Hvis du finner ut hvor det brenner, gå dit!

·

I begynnelsen av november hadde Forfatterstudiet sin dramatikksamling. Etter denne samlingen ble denne teksten skrevet av en av årets studenter, Christine Nitter:

 

Det er søndag ettermiddag. Dramatikken rundt det runde bordet er over. Hus har brent ned. Bare skorstein og grunnmur står igjen hos de fleste. Noen er spart, men vinduer er knust av det høye trykket. Røyken stiger opp fra ruinene. En svart tykk eim. Alt det som fins og ikke fins stiger opp, blander seg med de andre oksygen- og nitrogenmolekylene. De gjør plass, som når en stor stein kastes i en stri elv og forsvinner ned i mørket.

Hvor skal jeg bo nå, tenker jeg. Hva kan gro ut av denne asken? Samtidig kjenner jeg en lettelse. Som når et komplisert kjærlighetsforhold er over og det går opp for meg at jeg ikke blir nødt til å dele hverdagen med dramatikken. At jeg kan få være i fred for Aristoteles´ tragedier og slippe å finne ut om det skal gå et godt menneske dårlig eller et dårlig menneske godt. At kroppen og sinnet igjen kan komme tilbake til sin hviletilstand. For i dramatikken er det så høye krav. Vi må følge tekstens spor og passe på at de ikke svekker hverandre. Og det er ikke godt å vite om noe har skjedd eller ikke, for har det ikke konsekvenser for den andre så har det ikke skjedd. Er det som skjer nok til at man kan si at det faktisk har skjedd? Og nok til at man kan skifte takt? Og hvordan klare å skrive skarpt nok til at det usagte blir sagt uten å bli sagt. Takke meg til. Jeg velger meg heller en slags hiberneringstilstand, dvale, hvilemodus. Et hvilepotensiale er nok for meg.

Jeg plukker opp restene av meg selv og de få eiendelene jeg har klart å redde ut av det utbrente huset. Det er novembermørkt og gatene skinner svart, det går nedover mot havet. Etter å ha parkert i et gjørmehav og kommet meg nesten tørrskodd opp en mørk steintrapp med glasslykter på hvert trappetrinn stiger jeg inn i et lyst rom. Foran i rommet henger de, de hellige gongene. Store skinnende metallfat. Redskap for lydmassasje og evakuering av spenninger. Jeg får utdelt en yogamatte, puter og ullteppe og legger meg på gulvet, tett i tett med tyve andre kropper for å ta i mot badet.

«Velkommen til en reise med lyd i et tidløst rom.» Alle samler hendene foran hjertet i hilsen: «Sat nam. Jeg er sann. Sannhet er min identitet.» «Rens sinnet for egostyrte tanker, tanker som hindrer deg i å oppleve klarhet, fred og glede», sier stemmen.

Jeg har parkert utenfor den gamle tangmelfabrikken som ble oppført i 1918. Men den har aldri huset så mye som ett gram tangmel. Sat nam. Aktieselskapet Tromsø Tangmelfabrikk gikk konkurs etter oppføring av bygningen, uten noensinne å ha kommet i produksjon.

I dette sannhetens tempel ligger vi badet i vibrasjoner fra verdens eldste instrument som skal løse opp fysiske og emosjonelle spenninger og hele kropp og sinn.

Jeg lukker øynene og forestiller meg revefarmen som en gang holdt til her; lydene, luktene. Men som ble stengt og erstattet med et hønseri med 350 høns noen år etter. Sat nam. Og hvordan det så ut når det tyske slagskipet Tirpitz ble slept inn til kai her og hugget opp. Hvordan de tykke teakplankene ble til vinduskarmer som nå lyses opp av titalls stearinlys bak blafrende gardiner.

Sat nam; mantraet som skal forandre mine mentale mønstre og hjernens kjemi. Stimulere reflekspunkter i ganen som aktiverer hypothalamus. Sat nam.

Jeg legger merke til bildene som strømmer gjennom sinnet. Isbjørnjegeren som kjøpte tangmelhuset fordi han ville bo på landet. Han syntes Tromsø var altfor urban.

Tangmelfabrikken som aldri ble tangmelfabrikk ble til surstoffabrikk, billager, bilverksted, konfesjonsfabrikk, toalettpapirfabrikk og hjem for Hjemmets Nytt.

«Legg merke til pusten. Denne øvelsen er veldig bra for immunforvaret», sier stemmen. Jeg legger merke til min ikke- dømmende holdning. Ta det som det er. Hvem vet hva som er sant. Sat nam. Kan vel ikke skade. Jeg puster inn så godt jeg kan. Det er umulig og trangt. Sannheten føles stram og knapp. Det er ikke plass til luft der. Takke meg til sannhet.

La meg heller dykke inn i Hemmelighetstilstanden til Inger Christensen. Kanskje finner jeg trøst der, kanskje ikke. Hun skriver: «Hvorfor prøve å oppnå noe gjennom skrivingen som i virkeligheten er umulig å oppnå, hvorfor gå inn i et spill hvor det på tross av enestående sjanser kun eksisterer ett eneste utfall, nemlig at man blir utvist? Hvorfor fortsette å lengte etter å være i en slags bevissthetsrus, å være utenfor verden, å utslette oss selv?»

Er det ikke håp? Finnes det ingen vei utenom? Å se på at huset brenner ned, la det kjølne helt, før jeg våger meg inn på branntomta for så å gyve på igjen. Sat nam.

I dette huset som bærer navnet tangmelfabrikk men som aldri har vært tangmelfabrikk ligger jeg og tar i mot universets vibrasjoner. Vibrasjoner som setter alt vannet i kroppen i bevegelse og som kan sitte i i opp til en uke etterpå.  «Noen ganger kan det komme uventede reaksjoner», sier stemmen. «Ikke nøl med å ta kontakt om det er noe du ikke forstår.» Jo takk.

Kanskje er det håp for mitt hus også. Kanskje dukker det opp nye materialer. Om jeg bare leter og lytter til det verden har å si. Sat nam.