All Posts in “forfatterdebutanter”

Ane Sivertsen Landfald, tidligere forfatterstudent i Tromsø, nominert til Tarjei Vesaas debutantpris 2025!

·

Forfatterstudiet gratulerer alle som er nominert til Tarjei Vesaas’ debutantpris, April Alexandersdottir, Anne-Lise Frøland, Simen Holm, Nikolai Torgersen og Ane Sivertsen Landfald, det er en stor begivenhet! Helt spesielt gratulerer vi likevel Ane som er tidligere forfatterstudent i Tromsø! Juryen skriver om Anes bok:

Ane Sivertsen Landfalds (f.1988) bok, Jordoppgang, skiller seg ut blant debutantene ved å være verken dikt eller fortelling av noe slag. Tekstene i boka kan beskrives som saklig-poetisk og detaljrik kortprosa, med et objektivt og deskriptivt blikk mot verden. Boka kan forstås som en kartlegging over noen utvalgte menneskeskapte byggverk og oppfinnelser, samt naturbeskrivelser og -fenomener på mikronivå – som i større og mindre grad danner forbindelser. I de første tekstene blir vi introdusert for ravkammeret i Katarina-palasset i St. Petersburg som ble plyndret av tyskerne og seinere tapt i et sunket skip. Videre dras vi gjennom både en natur – og en kulturhistorisk reise; fra pyramider og romskip, til sanselige beskrivelser av sevje, sol og lys, og øyets evne til å se. Bak korttekstene, og måten de er satt sammen på, aner vi en økokritisk, kulturhistorisk og språkbevisst forfatter som våger å behandle konsepter og ideer i en form som er sjelden å se i norsk skjønnlitteratur i dag.

Det er ingen tvil om at dette er en helt nydelig bok, å se på og å lese! Det er bare å løpe å kjøpe!

Da boken kom i fjor, intervjuet vi Ane her på siden. For alle som ikke fikk med seg intervjuet den gangen: Her finner dere det: https://forfatterstudietitromso.no/ane-sivertsen-landfald-tidligere-forfatterstudent-kommer-na-med-sin-forste-skjonnlitteraere-bok-jordoppgang/

Forfatterstudiet gratulerer så mye!!

 

 

Lars Lillehagen, student ved forfatterstudiet i Tromsø debuterer med diktsamlingen: På klare netter ser vi opp

·

På nettsiden til forfatterstudiet pleier vi å lage intervjuer når tidligere forfatterstudenter kommer med sin første bok (som typisk skjer etter forfatterstudiet) Nå kommer Lars Lillehagen med bok mens han går på forfatterstudium 2, en bok han ikke har jobbet med mens han har gått på forfatterstudiet. Forfatterstudiet syns likevel det er  veldig hyggelig at Lars har takket ja til et lite intervju med nettsiden vår i anledning utgivelsen av denne boka. Det betyr naturligvis at det vil komme en forespørsel om et nytt intervju når den andre boka (den første boka etter forfatterstudiet) en gang kommer. Lars Lillehagen sin bok skal være i bokhandelen fra 1. okotober, det er boklansering i Oslo torsdag 30. oktober på Bortenfor (Brenneriveien 7)

Vil du si litt om debutboken din og arbeidet med den?

Jeg hadde kreft og lot meg ryste. Boken er en bearbeidelse, og en hyllest til de som har slått armene om meg.

Først var skrivingen et forsøk på å forstå situasjonen. Da majonestuben var tom, lagde jeg et system og fulgte dette– da ble det et prosjekt jeg turte å sende inn. Med forlegger i ryggen ble det bok.

Hvordan har samarbeidet med forlaget vært?

Tiden tok meg umiddelbart inn i varmen. Redaktøren min, Thea Sundstedt Baugstø, er utrolig god til å lese fra et annet sted, samtidig som jeg synes vi er ganske sympatico. Dette har gjort samarbeidet utrolig stimulerende. Jeg har blitt holdt i hånden gjennom alle viktige valg og, dessuten, lyttet til.

Hva tenker du om å gå på et forfatterstudium (et slags påbygg) etter at du har debutert skjønnlitterært?

Siden skriving for meg er ganske hemmelig, har det vært utfordrende å oppsøke skrivefellesskap. Man tenker jo ofte at man er ræva når man får avslag her og der. Det er lett å miste motet.

Man kan godt være ræva på skriveskole og, men der er man omgitt av folk som elsker litteratur, som velvillig, og med voldsom interesse, dykker ned i hverandres uferdige tekster med åpne øyne. Diskusjonen rundt en enkeltsetning, troen på tekstens magiske egenskaper; det får man ikke overalt.

Og er det noe annet du har lyst til å si, så sier du det!

Jeg vil bare si takk til Tiden for at de vil gi ut denne boken, og til forfatterstudiet for at dere ville ha meg med på laget.

Forfatterstudiet gratulerer så mye med bok!

 

Ane Sivertsen Landfald, tidligere forfatterstudent, kommer nå med sin første skjønnlitterære bok: Jordoppgang!

·
Design Marte Meling Enoksen

Ane Sivertsen Landfalds første bok Jordoppgang, utgis i disse dager! Lanseringen og feiringen av boken foregå i bokhandelen Rosa Bøker i Oslo (Scheveigårdasgate 51) 29. oktober klokka 19. Alle er naturligvis hjertelig velkomne! Og forfatterstudiet er veldig glade for å ha fått sitt intervju, som altså kommer her: 

Hvordan har arbeidet med debutboka vært (fra starten av)?

Langsomt? Og, jeg holdt på å si koselig, for jeg har kosa meg skikkelig i store perioder. Noen ting føltes ikke ut som jobb i det hele tatt, materialet, hva jeg skulle skrive om, kom nærmest av seg sjøl. Arbeidet, det langsomme, virkelige arbeidet, kan det være fristende å tenke at har handla om to ting: en poetisk organisering av stoffet og en poetisk tilnærming til prosaen. 

Det er en kortprosa-bok som til slutt endte med 49 enkelt-tekster, og det har vært mye jobb med hvordan tekstene skulle spilles opp mot hverandre, hvordan skulle de samles med tanke på helhet og hvordan skulle de spres med tanke på romlighet og dynamikk? Hva er for mye og hva er for lite avstand mellom to tekster som kretser rundt lignende eller kontrasterende motiv, hvordan ser siste setning i en tekst ut opp mot første setning i påfølgende tekst osv. Til slutt ble tekstene delt inn i 5 hoveddeler, og jeg er fornøyd med at hver del har sin interne logikk, sin egne måte å si at disse tekstene har noe til felles på. Organiseringa har vært en slags tredimensjonal tenkning heller enn en kronologisk rekkefølge. I tillegg hopper jo tekstene i tid og rom hele tida. Det eneste arbeidet jeg har lagt ned for å få til en lineær bevegelse, er at året og sesongene trekker gjennom boka; det er vår i første del, og vinter i den femte og siste delen. Det er nok ikke en veldig iøynefallende strukturering, det er mer en gradering som ligger der som en understrøm eller gjennomstrømming. Og sånn er det jo på en måte i virkeligheten også. 

Den andre komponenten i arbeidet, og min store interesse, vil jeg si har vært et språkarbeid, og her har jeg kanskje følt meg like mye beslekta med en poet som en prosaist i arbeidet med musikalitet og kling og klang, hva bærer ord med seg via etymologien, hva slags ord finnes overhodet. Jeg har jobba mye på setningsnivå, å få et ord til å lade det ved sida av seg, eller lade et ord et helt annet sted i manuset. Formlikheter og speilinger går igjen rent tematisk, men også inni språket: jeg har jobba med tvilling-adjektiver, eller speilende adjektiver eller verb, det er stort sett ikke tilfeldig hvilke ting som beskrives på samme måte. Ulike fenomener og gjenstander som er gjort beslekta i boka gjennom ordvalg. Det er for eksempel to ting, to tider eller to størrelser, som beskrives med adjektivet «snau», og det er livssyklusen til ei flue i starten av boka, og en soloppgang sett fra en romstasjon mot slutten. Det er klart at sånne ting ikke er så synlige ved en gjennomlesning. En ting er at organiseringa av rekkefølgen på tekstene konstruerer en helhet, men den boklige helheten, den som, hva skal man si, lever og ikke bare fungerer, er blitt gjort i dette arbeidet, langt inne i detaljene i tekstveven.

Hvordan har utgivelsesprosessen foregått? (kontakt med forlaget, redaksjonelt og ellers)?

Langsomt? Litt mindre koselig med refusjoner, det er det jo. I Tromsø var det så lite snakk om hva slags bøker vi skreiv. Tekst var tekst, det var et fokus uten noen forstyrrelser: det som ikke handla om teksten vi hadde foran oss, var oss uvedkommende. Så, når boka skulle ut fra klasserommet, skjønte jeg at jeg hadde skrevet det man ville kalle en smal bok. Jeg tenkte at jeg helst ville unngå å gi ut en smal bok på smalt forlag, og forsøkte meg først på de større forlagene. At det ble H//O//F til slutt, er jeg nå innmari glad for. Når det er snakk om de mindre forlagene blir det alltid trukket fram at det de mangler, er markedsføringsmusklene, og at det er det mest åpenbare minuset for den som utgir. Med stadig flere historier om hvordan den kommersielle virkeligheten og tankegangen spiser seg inn på de store forlagene, og hvilke utfall det kan gi for den som gir ut og hva som gis ut, tenker jeg at denne innvendingen også kan snus på: Det har aldri vært noen tvil om at det er litteraturen som står i sentrum i min kontakt med H//O//F. Det er det som driver det hele, sånn er det nødt til å være på forlag av mindre format. Og det er det både en frihet og trygghet i. Apropos å være i miljøer uten forstyrrelser. Det er godt å gi ut en bok på og fra et sånt sted. Og så har jeg hatt to forfattere som redaktører, og det har vært gøy å bli lest av andre som skriver. De har vært årvåkne og presise i lesninga si, men i tillegg opplevde jeg at de ofte så etter åpninger i teksten, slik en som skriver gjør, det var veldig skrive–bejaende! Og så har jeg fått en bok som ser ut slik jeg ville at den skulle se ut, et lite preg på det blå omslaget, varm brun for- og baksats, og et gult vevd bånd for å legge mellom sidene. Uten visuelle forstyrrelser! 

Hvilke erfaringer fra forfatterstudiet har hatt betydning for deg i videre arbeid, de har hatt det?

 Man blir utvilsomt en mye bedre leser av å lese og formulere noe om det man leser, og det så ofte. Skolen har gjort oss til svært kvalifiserte lesere, det er «plutselig» noe jeg kan, og som jeg vil fortsette å gjøre i en eller annen form. Det var også en god erfaring å få mine egne tekster pepra av så mange ulike blikk. Jeg fikk en del motstridende lesninger, og verdien av å få motstridende, men like kvalifiserte lesninger, eller kvalifiserte uenigheter, er ganske stor. Det hjalp meg å posisjonere meg i egen skriving, se tydeligere hva det faktisk er og ikke er, og bli sikrere på hva og hvordan jeg skriver. Kvaliteten og konsentrasjonen rundt tekst i Tromsø har gjort at jeg kan plassere når jeg har fått en slapp lesning, eller en lesning styrt av andre preferanser enn det som er tekstens premisser. Og så møtte jeg jo noen av mine beste venner i de tre årene!

Og om du har lyst til å skrive noe om selve boka, er det selvfølgelig helt utmerket, men du ser eventuelt på hvor mye tid du syns du kan bruke på dette og om det er noe du har lyst til å si. Og du kan skrive så langt (eller kort) du bare vil.

Jordoppgang er en samling kortprosatekster. Tekstene har ikke et fortellende subjekt, men et fortellende blikk, som sveiper over store avstander og tidsrom, gjør nedslag her og der, og beskriver det som foregår akkurat da, på det stedet. Blikket har en interesse for hvordan naturen fungerer og beveger seg, for hva tida og helt gjengse naturkrefter som vind og vann gjør med omgivelsene de virker i – det være seg landskap eller gjenstander og konstruksjoner som mennesker har laga eller forsøker å bevare. Og så er blikket veldig opptatt av sola og lys og blomster, av øyne og av det som er ekte og såkalte kopier, og av mennesker som stimler sammen for å betrakte et eller annet som foregår.

Forfatterstudiet gratulerer på det varmeste!

Frida Fliflet kommer med sin første bok etter å ha gått på forfatterstudiet i Tromsø. Det dreier seg om novellesamlingen: Kan eg sjå på

·

Frida Fliflet kommer i høst med novellesamlingen Kan eg sjå på! Boken vil være å finne i bokhandelen allerede fra 22. august, og det blir  lanseringsfest 3. september klokka 1900 på Kafé Hærverk i Oslo, og alle er hjertelig velkomne! Ikke minst har forfatterstudiet fått lov til å gjøre et lite intervju med Frida i anledning boka, så nå kan alle som ønsker det lese om bokens tilblivelse og glede seg til den kommer!

Hvordan har arbeidet med debutboka vært (fra starten av)?

Eg har alltid elska å lesa og skriva korte historier, og kjent meg heime i det tekstformatet. Eg er veldig utålmodig, så tanken på å skulle skriva ein episk mursteinsroman har aldri frista. Ironisk nok har eg likevel sysla med eit romanprosjekt dei siste tre-fire åra, men stadig datt det ned andre presserande idear, tankar og scener i hovudet som eg trengte å skriva ned og skriva meg gjennom for å utforska. Mange av desse har blitt til novellene som no utgjer boka. Mange har ikkje blitt med. Kanskje dei får bein å gå på i framtida.

Å skriva ved sidan av fulltidsjobb i ei avis har vore tidvis umogleg, for eg får liksom aldri nok rom i hjernen til å tenka. Eg har brukt mange helger, netter og feriedagar, før eg tok ein lang permisjon i fjor haust.

Den eldste novella, tittelnovella ’Kan eg sjå på’, var i utgangspunktet ein scenetekst frå dramatikksamlinga me hadde i Tromsø. Det var kanskje den samlinga eg frykta mest, men teksten rann ut av meg rett før deadline, eg trur eg skreiv han på eit par timar. Eg har ikkje klart å sleppa han etterpå, så det var veldig kjekt å få gi han nytt liv i novelleformatet.

Fleire av dei andre novellene har blitt fødde gjennom låtlytting, for eksempel opningsnovella ’Verdas minste fugl’, eller den nest siste, ’Over kanten’. Eg har fletta inn ein del songfragment i boka, for dei som tar referansane. Å unngå å ha med noko musikk ville krevd mykje disiplin. Eg laga like godt ei speleliste med låtane, ho finst her: https://open.spotify.com/playlist/1JY4jXYaWt4XCBxzWZVUI3?si=d47c7435572941a8

Hvordan har utgivelsesprosessen foregått? (kontakt med forlaget, redaksjonelt og ellers)?

Eg var heldig nok til at forlaget mitt, Samlaget, tok kontakt etter å ha lese antologien me laga på slutten av studieåret i Tromsø, altså sommaren 2021. Det var veldig stas, for mange av forfattarane eg har vokse opp med og er mest glad i, er på Samlaget. Sidan då har det vore fleire redaktørbytte, mykje venting og ein del krøll, og eg var på nippe til å bytta forlag. Men til slutt blei det eit prinsipp: ’Har eg allereie venta så lenge, skal eg faen meg halda ut heile vegen’. Så då gjorde eg det. Med ’Kan eg sjå på’ har eg heldigvis hatt same redaktør, som har hatt stor tru på novellene mine. Det er vel ofte eg som er mest skeptisk til eigne tekstar. Samtidig kjenner eg jo igjen når noko er bra, når eg er inne på noko.

Å laga omslaget har også vore kjempekjekt. Eg er mildt obsessed med bokomslag, og får eksem av stygge bøker – så det var veldig viktig at det blei bra. Eg hadde masse idéar og tankar om ting eg ville prøva, blant anna collage: Det passa perfekt til ei novellesamling, som jo er ein collage av historier. Den eminente Julie Asplund takka ja til å gjera designjobben, og ho har vore tolmodig med all mi pirking. Sluttresultatet blei heilt nydeleg, synest eg. Det ligg liksom eit lite heteflimmer over illustrasjonene, for det er ein god del svetting og svimling og skjelving i denne boka – det er eit så fint nikk. Alle elementa på framsida og baksida er henta frå historiene. Det blir som ein liten gjetteleik for lesaren.

Viss eg skulle gitt råd til andre kommande debutantar, ville det vore: Spør dei på forlaget om det du lurar på. Dei gløymer gjerne at du er ny og ikkje veit korleis maskineriet og lingoen fungerer. Og ikkje ver så utruleg audmjuk.

Hvilke erfaringer fra forfatterstudie(t/r) (Tromsø og/eller andre) har hatt betydning for deg i videre arbeid, om det/de har hatt det.

Forfatterstudiet i Tromsø har vore heilt essensielt for den skjønnlitterære skrivinga mi. Berre det at eg kom inn på studiet gjorde at eg tenkte: Ok, no gir eg dette ein sjanse. Sjølv om det var samlingsbasert, flytta eg til Tromsø, og blei så glad i byen og fjella at eg nok hadde blitt der mykje lengre viss eg ikkje fått draumejobben i Oslo.

På studiet fekk eg eit heilt nytt språk. Eg lærte å snakka om tekst og tid og rom, lærte å snakka presist om abstrakte ting. Eg lærte å formulere korfor noko ikkje funka i ein tekst, ikkje berre kva som ikkje funka. Det kjentest litt som å læra å lesa på nytt. I ettertid har det ført til at eg har blitt mykje meir kresen på alt eg les – det er vel litt som å studera musikkteori og aldri kunne høyra songar på same, frie måte igjen. Men det er det verdt.

Sjølv om eg av og til kjente meg litt barnsleg og ubelest, og ikkje skjønte referansane, trur eg den følelsen også har vore nyttig. Det kan vera veldig effektivt å kjenna seg litt dum iblant.

Skriving er jo ein einsam aktivitet, og stort sett er det totalt nødvendig å ikkje snakka om kva eg skriv mens eg skriv – då forflatar eg alt, liksom myrdar det. Likevel var det ei lette å få bli del av eit skrivande fellesskap. Dei andre sitt blikk tilførte alltid noko til teksten, og gav skrivelysta mi stor drivkraft. Alle i klassen blei tatt på alvor – av kvarandre, av lærarar og gjestelærarar. Då tok eg meg sjølv på alvor også.

Forfatterstudiet i Tromsø gratulerer på det varmeste, vi gleder oss til å lese!

 

Nina Bjordal, tidligere forfatterstudent i Tromsø, kommer med sin første roman: Om dagen hviler vi, om natten jobber vi

·

 

Nina Bjordal debuterer med romanen Om dagen hviler vi, om natten jobber vi. Det blir lanseringsfest på Den Gamle Skobutikken, torsdag 24.april kl 18:30 (program starter 19:00). Facebook-arrangement:  https://www.facebook.com/events/705705331961815  Og Forfatterstudiet er veldig fornøyde med at Nina har sagt ja til å svare på spørsmålene fra oss i anledning boken!

  1. Hvordan har arbeidet med debutboka vært (fra starten av)?

Jeg har jobbet med dette prosjektet i snart tre år. Det har vært altoppslukende, utmattende og fantastisk gøy! Hele spekteret av følelser har meldt seg underveis. Å skrive roman har vært en bratt læringskurve. Sommeren 2022 startet jeg å skrive frem små scener om en datter som hadde mistet moren sin. Hun bearbeidet sorgen med et herbarium, der hun kunne føle at hun kontrollerte liv og død. Ettersom jeg skrev henne frem, ble det tydelig at denne stemmen ikke var helt til å stole på. Hun hadde en hemmelighet, undertrykte følelser som putret under overflaten og som gjorde henne taus i møte med verden. Det tok noen måneder før jeg innså hva slags eksperiment Iris og moren hennes hadde begitt seg ut på. Da ble jeg hektet og ville bare skrive videre.

Jeg brukte 8 måneder på å tenke, lese og å skrive frem et råstoff på 70 sider som skulle bli den røde tråden i prosjektet. Tredve av disse ble til opptaksprøven min til Tromsø år 2 (jeg hadde tidligere gått ett år i Bø). Da hadde jeg kommet til et punkt i skrivingen hvor jeg trengte innspill og retning for å komme meg videre, jeg ante jo ikke hvordan jeg skulle strukturere opp et større prosjekt. I Tromsø fikk jeg dykke ned i en verden av ulike stemmer og blikk. Vi skrev nytt, ubearbeidet stoff til hver samling og ga hverandre tilbakemeldinger på styrker og svakheter. Hele året var en skikkelig øvelse i å produsere, prøve og feile – man ble raskt kjent med sine egne “typiske feller”, men også hva medstudenter likte ekstra godt ved prosjektet. Det ga en god pekepinn på retningen videre. Vi diskuterte alt fra etablering, fortellerposisjon og sannsynliggjøring i tekst, og fikk masse relevante lesetips underveis.

Kapitlene er for det meste skrevet på innfall og inspirasjon, uten en klar planlagt struktur. Det har krevd mye opprydning i etterkant, men jeg tror ikke jeg kunne gjort det på noen annen måte. Det var sånn det måtte bli til. Kulissemessig har bokprosjektet vært tett knyttet opp mot mitt eget liv – landskapet, drivhuset, plantene, ting jeg har rundt meg. Karakterene og handlingen har jeg derimot brukt mye tid på å finne ut av og å utvikle. Jeg har brukt tid på å lære dem å kjenne – å få innsikt.

  1. Hvordan har utgivelsesprosessen foregått? (kontakt med forlaget, redaksjonelt og ellers)?

På slutten av året i Tromsø utga vi en studentantologi som ble sendt til forlagene i slutten av mai. Etter noen dager kontaktet Bonnier meg og lurte på om jeg hadde mer. På dette tidspunktet hadde jeg ca. 140 sider. Jeg hadde akkurat jobbet meg gjennom all feedback fra samlingen i mai og sendt manuset videre til to nye lesere: min dyktige manusveileder fra studiet (jeg hadde fortsatt min siste veiledning til gode), og en nær skrivevenn jeg stoler på. Disse lesningene var utrolig nyttige – begge pekte de på samme ting i manus, og i en uke jobbet jeg intenst med å få på plass et nåtidsplan som kunne utgjøre en enda tydeligere ramme i prosjektet. I en uke skrev og redigerte jeg daglig i 16-17 timer i strekk – skrev nytt, omrokkerte og strøk, før jeg sendte 110 sider til Bonnier.

Manus var fortsatt noe utstrukturert og uten en slutt, men jeg følte jeg fikk vist frem hva jeg ønsket med prosjektet mitt. Jeg ble invitert til et møte to uker senere. Der fikk jeg grundig feedback – og ble tilbudt normalkontrakt. Det var veldig uventet! Jeg hadde vel forberedt meg på å måtte forsvare alle svakhetene i manuset, men de hadde troa på prosjektet og ville gi ut allerede til våren. Likevel gjensto mye arbeid. Jeg hadde frem til jul på å få historien og strukturen til å sitte, og jeg måtte bare bestemme meg der og da for at dette skulle jeg klare. To redaktører leste manus underveis i prosessen. Jeg ble bedt om å jobbe frem et større trykk i teksten, mer konflikt i relasjonene og å skape mer balanse mellom nåtid og fortid. I disse månedene prioriterte jeg hardt for å komme i mål. Jeg skrev masse utenom jobb og var lite sosial. Jeg tok november og desember fri fra jobb for kun å skrive. Manus utviklet seg mye på kort tid, takket være hyppige deadlines og feedback.

På nyåret fikk jeg en siste stor lesning og hadde én måned på å lande det som manglet – bygge ut relasjonsbuene enda mer, skrive nye scener og stryke. Mars gikk til finpuss, språkvask og korrektur – og 1.april gikk manus i trykken. Det var en underlig følelse! Jeg tror ikke jeg noensinne kunne ha følt meg helt ferdig, men det var godt å gi slipp.

  1. Hvilke erfaringer fra forfatterstudie(t/r) (Tromsø og/eller Bø) tar du med deg når du skal fortsette å være forfatter?

Den mest verdifulle erfaringen jeg tar med fra Tromsø har vært å teste nye, uventede retninger i prosjektet. Med 17 stemmer samlet i ett rom får man mange forslag og ideer til videre utvikling. Jeg testet ut flere av disse ideene. Noen ble til nye rom i teksten, mens andre ble forkastet. Likevel har de alle vært med på å åpne teksten på en måte jeg vanskelig kunne klart alene. Året i Tromsø har lært meg å ikke være redd for å skrive dårlig, og å kunne gi slipp på noe man har brukt mye tid på.

Ofte reiste jeg hjem fra studiesamlingene helt overveldet av feedback, jeg ante liksom ikke hvor jeg skulle starte. Jeg måtte ofte legge vekk teksten i en-to uker før jeg tok den frem. Da var det som om støvet fra eksplosjonen hadde lagt seg, og veien videre ble tydeligere. Det vil jo alltid være mange motstridende stemmer i et skriverom, som gjør at du må ta noen tydelige valg for deg selv og hva som er best for teksten. Det kan være lurt å lytte til dem du føler forstår prosjektet best.

Det var også elementer i teksten jeg følte en motstand rundt å besvare, men som stadig ble påpekt i klasserommet. Til slutt var det ingen steder å gjemme seg. Et av de første eksemplene på dette for min del var spørsmålet om hva som hadde skjedd med moren. Jeg tviholdt en stund på at mysteriet var nødvendig for et av romanens sentrale poeng. Til slutt fulgte jeg rådet til studieveileder om å flytte svaret på spørsmålet til aller første setning i romanen. Det åpnet opp hele teksten for meg.

  1. Og om du har lyst til å skrive noe om innholdet i selve boka, er det selvfølgelig helt utmerket, men du ser hvor mye tid du syns du kan bruke på dette og om det er noe du har lyst til å si.

Boken handler kort fortalt om en mor og datteren Iris, fortalt gjennom Iris’ perspektiv. I flere år har moren vært dypt deprimert og lett etter mening i tilværelsen, og gradvis flytter hun ut i drivhuset i hagen. Her omgir hun seg med grønne vekster, litteratur og filosofi. Drivhuset blir et slags laboratorium hvor hun forsker på planter, og hun lager nærmest sin egen evolusjonsteori. Hun søker etter en forklaring på sitt tungsinn og en større mening i tilværelsen. Dette dytter henne stadig lenger inn i en overbevisning om at mennesket som art er på villspor, og at det kun finnes én redning: å smelte inn i planteriket. Og hun trenger datterens hjelp.

I nåtid er Iris etterlatt med et stort ansvar, og ikke minst en stor sorg hun ikke kan snakke om. Om dagen presser hun planter i et herbarium og passer på at rutinene i drivhuset følges. Om nettene jobber hun som vaskehjelp på det lokale slakteriet. På begge disse stedene har Iris fått et stort ansvar, det er ingen rom for slurv. Én feil kan få alvorlige konsekvenser. Når disse to verdenene begynner å konkurrere, samtidig som Iris blir mer og mer ensom, utløser dette et umenneskelig press.

Drivhuset og slakteriet handler på hver sin kant om liv og død: å dyrke liv, og å avslutte liv. Men i begge rom skjer dette ved menneskets hånd. Det er rom hvor mennesket er hersker. I drivhuset lever også naturen på menneskets nåde. Plantene er avhengig av mennesket for å overleve. Og det er nok noe moren etter hvert innser – hvor sårbart det er å legge sin fremtid i datterens hender, når omsorgsrollene snart snus på hodet.

Forfatterstudiet gratulerer med bok!

 

 

 

Elisabeth Norman, tidligere forfatterstudent, debuterer med den skjønnlitterære boken: Uten sammenlikning forøvrig.

·
Uten sammenlikning for øvrig

Elisabeth Norman, som har gått på forfatterstudiet i Tromsø, kommer nå med sin første skjønnlitterære bok. Boka skal være i bokhandelen 20. mai og lanseres i Boksalongen, Litteraturhuset i Bergen, 27. mai (etter all sannsynlighet klokka 20.00). I anledning utgivelsen har Elisabeth latt seg intervjue av Forfatterstudiets nettside, noe forfatterstudiet er veldig glade for! God lesning:

Hvordan har arbeidet med debutboka vært (fra starten av)?

Det har vært kjempegøy! Prosjektet springer ut fra en tekst jeg skrev til essay-samlingen i Tromsø i desember 2022. Fordi jeg jobber med fagskriving til vanlig, var jeg lite motivert til å skrive essay, og valgte å skrive mest mulig eksperimenterende og rart. Jeg fikk gode tilbakemeldinger på teksten, men visste ikke hva jeg skulle gjøre ut av den, og la den derfor vekk. Etter forfatterstudiet brukte jeg all ledig skrivetid på et ganske tradisjonelt, plottdrevet romanmanus. Jeg kom dessverre ikke i mål med dette prosjektet, og redaktøren oppfordret meg til å heller skrive mer intuitivt. Da ble det nærliggende å ta opp igjen teksten fra essaysamlingen og forsøke å skrive flere tekster av denne typen. Etter at jeg tok opp igjen prosjektet i september i fjor, gikk skrivingen veldig raskt. Det var mye enklere å skrive dette enn romanen. Jeg jobbet intensivt med en tekst av gangen, og var fullstendig oppslukt hver gang. Skrivingen kjentes strukturert og kaotisk på samme tid. Jeg hadde til enhver tid tusen tanker i hodet, massevis av lenker og bruddstykker med informasjon på mac’en. Sett utenfra kunne det nok virke som et komplett kaos. Samtidig har jeg for hver historie hatt en veldig klar tanke om hva jeg ønsket å formidle. Hver av de fem fortellingene beskriver en ganske standard hverdagssituasjon som mange strever med. Sjalusi, for eksempel, eller en irriterende svigermor. Hver historie har en egen forteller, og fortelles fra et “jeg”-perspektiv. For hver fortelling fletter jeg også inn en parallell “true crime”-historie om en person som har befunnet seg i en tilsvarende situasjon og løst det på en makaber måte. Derfor har skriveperiodene mine også bestått av research i ekte kriminalsaker. Jeg har tilbrakt masse tid på internett som en hobbydetektiv. Vekslingen mellom skriving og graving har vært enormt gøy.

Hvordan har utgivelsesprosessen foregått? (kontakt med forlaget, redaksjonelt og ellers)?

Jeg opplevde noe så fantastisk som å bli kontaktet av en redaktør i Gyldendal mens jeg gikk på forfatterstudiet. Det var i samarbeid med denne redaktøren at jeg senere jobbet med romanmanuset, og jeg lærte mye verdifullt i denne prosessen. Da redaktøren min sluttet og jeg startet på det som skulle bli “Uten sammenlikning for øvrig”, var det i samarbeid med en ny redaktør. Jeg har sendt henne fortellingene fortløpende, og fått tilbakemelding på en tekst før jeg har tatt fatt på neste. Jeg opplever at redaktøren hele veien har forstått prosjektet mitt, og jeg er takknemlig for at forlaget valgte å satse på prosjektet uten å forsøke å presse det inn i en etablert sjanger. Tilbakemeldingene har vært ut fra tekstens egne premisser, og har etter mitt syn gjort teksten bedre. Blant annet ble jeg anbefalt å la alle fortellingene handle om ulike sider ved samliv/parforhold. Det gjør at prosjektet også for min egen del kjennes mer helhetlig. Akkurat nå sitter jeg med språkvask og korrektur, og det er på samme tid interessant og skummelt. Jeg er livredd for å overse en feil i noe jeg har skrevet, eller for at en nyanse skal gå tapt i en språklig korreksjon. Samtidig kan jeg ikke vente på å se det ferdige produktet og å holde den ferdige boken i hendene.

Hvilke erfaringer fra forfatterstudiet tar du med deg når du skal fortsette å være forfatter?

Forfatterstudiet har betydd veldig mye for skrivingen min. Det var et lykketreff at jeg kom inn – jeg var en av dem som egentlig bare sto på ventelisten, og ble tatt opp ved en feiltakelse. (Kanskje det gjorde meg om mulig enda mer takknemlig og motivert?) Det er spesielt to ting jeg tar med meg. For det første fikk jeg erfare hvor mye rart og uventet som kan oppstå når jeg bare setter meg ned og skriver. Det å måtte skrive 15 sider tekst til hver samling, innenfor en sjanger du ikke selv har valgt, er i utgangspunktet skummelt. Og så ender du opp med tekster du aldri ellers ville ha kommet til å skrive, men som har noen kvaliteter. Det andre jeg tar med meg, er hvor verdifullt det er å dele tekst med hverandre. Tekstgjennomgangene i Tromsø har gjort meg til en bedre leser, også av egne tekster. Og så må jeg bare trekke frem den fantastiske klassen jeg havnet i (“Henningbarna”), og den enestående skrivelæreren som fulgte oss, og gjestelærerne han tok inn. Jeg pleier å si at det å søke Forfatterstudiet i Tromsø er det det beste valget jeg har tatt i voksen alder.

Forfatterstudiet gratulerer!

 

Tidligere forfatterstudent, Jonas Hansen Meyer, kommer med sin første skjønnlitterære bok, Nachspielet til Lippmann etter juleballet på Midtstuen skole, 1998

·

Selv om det iblant tar noen år før en tidligere forfatterstudenter utgir sin første bok, er det alltid en stor glede for oss på studiet når det skjer, og vi får publisere intervjuet med den nye forfatteren her på bloggen. Denne gangen er det altså Jonas Hansen Meyer som kommer med sin første roman: Nachspielet til Lippmann etter juleballet på Midtstuen skole, 1998. Boken foreligger i bokhandelen, men slippfesten finner sted torsdag 10.10 klokken 18.30 på parksalongen på St. Hanshaugen i Oslo. Arrangementet er å finne på Facebook, for dem som er interessert. Vi tror alle er hjertelig velkomne!

Og her kommer intervjuet:

Hvordan har arbeidet med debutboka vært (fra starten av)?
Hvis noen hadde sagt til meg da jeg gikk på forfatterstudiet i Tromsø 2014 – 2016, at jeg ikke kom til å debutere med en bok før oktober 2024, hadde jeg nok blitt skikkelig skuffet. På den tiden, godt inne i den fantastiske forfatterskoleboblen med all den fryden det innebar, var jeg sikker på at jeg i alle fall kom til å rekke det innen 2020.
Men nå, når jeg ser tilbake, føles det som om alt jeg har vært igjennom av utsettelser, andre tekster jeg har skrevet, annet arbeid, dill og dall og alvor, har vært en nødvendig prosess. Det tar den tiden det tar.
Da jeg gikk andreåret i Tromsø arbeidet jeg med et diktmanus, men jeg hadde også et hemmelig romanprosjekt som jeg skrøt av i sene nattetimer, men aldri viste til noen, hverken lærere eller medstudenter. Det manuset hadde et ekstremt selvrefleksivt og selvbevisst meta-perspektiv der første setning var slik: «Dette er den første setningen i mitt forfatterskap.» Den andre setningen var slik: «Dette er den andre setningen i mitt forfatterskap».
På denne tiden var det fortsatt mulig for meg å bli vurdert til Tarjei Vesaas debutant-pris hvis jeg rakk å debutere før fyllte 35 år.  Dette ble jeg nærmest besatt av, jeg var livredd for å ikke bli nominert, og arbeidstittelen på prosjektet ble «Tarjei Vesaas debutantpris.» og full av hybris og arroganse skrev jeg mine tåpelige selvbevisste og egentlig ganske redde setninger.
Manuset ble gradvis helt uutholdelig å være i, jeg kom ingen vei, og det var en stor lettelse å droppe det sommeren 2019. Da hadde jeg nettopp levert en mastergrad i nordisk litteratur om hvordan Søren Kierkegaard forholdt seg til kritikk, og jeg var klar for å ta fatt på det prosjektet som siden ble til «Nachspielet til Lippmann etter juleballet på Midtstuen skole, 1998»
Arbeidet har vært preget av sterk inspirasjon og skriveglød avløst av nitid redigering, nevrotisk stryking og flisespikkeri.
Jeg har ofte lurt på om det ikke fantes en enklere måte å skrive en roman på, det har vært så uoversiktlig og kronglete, og jeg har ofte gått rundt med en svak skamfølelse; det kan jo ikke være sånn man skriver en roman, dette er stusslige greier! Men så sank det etter hvert inn, jo, det er nettopp sånn man gjør det, i alle fall var det nettopp sånn jeg måtte gjøre det.
Håpet er at jeg gjennom dette arbeidet har lært en hel del om å skrive lengre prosa, og at det skal bli enklere neste gang. Men alle forfattere jeg har snakket med forteller meg at det aldri blir enklere, at det er like vanskelig hver gang, ja, at til og med hver bok krever sin egen metode, men jeg nekter å la det synke inn. Jeg tror helt genuint at prosessen kommer til å bli litt enklere på neste bok.
Hvordan har utgivelsesprosessen foregått? (kontakt med forlaget, redaksjonelt og ellers)?
Min antologitekst etter det første året på forfatterstudiet var et åpent brev til forlagsredaktører med en oppfordring til å kontakte meg enten per telefon eller email for et samarbeid. Jeg fikk napp hos et par stykker, og valgte å fortsatte dialogen med Mattis Øybø på Tiden forlag fordi han viste både entusiasme og tålmodighet. Det tok tid før jeg endelig fikk sendt han noe, da jeg hadde denne mastergraden å gjøre ferdig som jeg i ettertid forstår var en del av å forberede meg til å begynne forfatterskapet.
Samtalene med Mattis har vært verdifulle helt siden jeg sendte ham de første 20-30 sidene og hverken han eller jeg visste helt hvilken retning prosjektet kom til å ta. Mattis har hjulpet meg med å se hvilken retning tekstens indre logikk peker mot, men ikke minst har han hjulpet meg med å holde fokus på det som er viktig. Mye har handlet om å skjære igjennom en lei tendens til prokrastinering og å overvinne en lite produktiv perfeksjonisme og bare få skrevet ferdig boken.
Hvilke erfaringer fra forfatterstudiet tar du med deg når du skal fortsette å være forfatter?
Kanskje først og fremst har jeg tatt med meg en god del trygghet og selvtillit fra den helt essensielle boblefølelsen som forfatterstudiet gav meg. Det var et varmt, kreativt og inkluderende rom som jeg opplevde som ekstremt nærende for min skriveutvikling.
Det var uvurderlig å i en periode få så mange blikk på tekstene. Dersom leserne er mange nok (er det magiske tallet 7 eller kanskje 9? eller 12?) blir så mange av aspektene i en tekst belyst, også alt det jeg trodde jeg hadde klart å skjule.
Jeg tar også med meg den innsikten at man aldri kan gjøre alle lesere fornøyde, og dette tror jeg var det aller viktigste jeg lærte: Det handler ikke om å gjøre leserne fornøyde! Det handler om å skrive den teksten bare du kan skrive. Det ligger en egen ro og trygghet i å bestrebe seg på å skrive noe man selv er fornøyd med, noe man kan stå inne for uavhengig av hva alle andre sier.
For det alle andre mener kan ofte være et salig kaos av motstridende tilbakemeldinger. Og hvis alle leserne er enige om en tekst, da er det kanskje egentlig en tekst uten kraft?
En siste ting: Hvis det er noe i en tekst jeg har forsøkt å formidle, men ingen av leserne får øye på det, da ligger problemet sannsynligvis i teksten, og ikke hos leserne.
Og: Hvis du skal si noe om boka, ikke arbeidet, men selve boka, hva vil du si da?
Oi! Jeg merker en sterk trang til å ikke si så mye om selve boken. Det er selvfølgelig mest stas når leserne sier noe om boken til meg, og jeg blir glad hver gang noen uoppfordret forteller meg at de har lest boken og (forhåpentligvis) fått noe ut av det.
Boken er ganske lettlest har jeg forstått etter å ha fått tilbakemeldinger fra diverse lesere som helt uavhengig av hverandre forteller at de har lest boken i ett jafs på én kveld.  De samme leserne forteller gjerne også at de har ledd høyt flere ganger. Jeg tar begge deler som et kompliment. Det betyr ikke at alle bøker skal være lettleste og morsomme, men i dette prosjektet har det vært viktig for meg å skape en kompakt liten sak med så lite fluff som mulig.
Jeg har også forsøkt å skape noe slitesterkt, noe som fortsatt vil lyse ut fra sidene med en viss magnetisme dersom folk åpner boken og begynner å lese, der boken står i en stue, i et bibliotek eller i en eske på et loppemarked om 5,10, 20 , 50 og 100 år. Det er deprimerende og skummelt å tenke på hvor mye av det skrevne ord som mister relevans etter kort tid. Min ideal-leser er derfor en leser langt frem i fremtiden
Samtidig er denne boken bare en begynnelse.
Det er ekstremt øyeåpnende å endelig levere et produkt ut i den litterære offentligheten, å få et par anmeldelser, å stå på nettsidene til Norli og Ark. Jeg begynner å forstå hva det innebærer å ha tilgangen til den retoriske situasjonen det er å gi ut en bok, og jeg tror det har endret meg for alltid. Nå har jeg blikket rettet mot neste utgivelse.
Og vi på forfatterstudiet gratulerer og gleder oss til neste utgivelse, vi også!

Tidligere forfatterstudent, Andreas Tharaldsen, kommer med sin første bok etter studiet: Hvem drepte kelneren?

·

Hvem drepte kelneren? Et fag i forfall.

I serien, tidligere forfatterstudenter gir ut sin første bok, har vi fått intervjue Andreas Tharaldsen som nettopp har kommet med boken: Hvem drepte kelneren? Dato for lanseringsfest er ennå ikke satt, de som er interesserte, må altså følge med i sosiale medier!
Du har gått to år på forfatterstudiet i Tromsø, og kommer nå med din første bok, som er essayistisk sakprosa, og altså ikke skjønnlitteratur (som er det en jobber med i Tromsø). Kan du fortelle litt om denne boken og skrivingen av den?
 

Jeg fikk min første jobb som servitør ganske tilfeldig. Bestefaren min spilte i Kirkenes Hornmusikk sammen med restaurantsjefen på Thon Hotel Kirkenes. Og boken begynner nettopp med mitt første skift som servitør i 2013. Den gangen visste jeg ikke annet om jobben enn at det var dårlig betalt og slitsomt. Men etter hvert skjønte jeg at servitøryrket var et fag med lange tradisjoner, og servitøren en gang var en høytlønnet og respektert hvitsnipp-proletar. Jeg ble selv fagutdannet servitør, men jeg kom på et vis en generasjon for sent inn i yrket. Jon Hustad sa en gang at utenom prestene, er det lærerne som har opplevd det største statusfallet i Norge. Her vil jeg legge til servitøren som en god nummer tre. Før jeg ble forfatterstudent visste jeg at jeg ville skrive en bok om restaurantbransjen med servitøren i hovedrollen, men jeg visste ikke helt hvordan. Da jeg søkte meg inn på Forfatterstudiet i Tromsø i 2022 jobbet jeg fulltid som servitør på Michelin-restauranten Statholdergaarden. Heldigvis gjorde administrasjonen ved Universitet i Tromsø den store feilen å slippe meg inn på studiet, og jeg sa opp jobben på Statholdergaarden for å gi litteraturen en sjanse. Og det to årene i Tromsø ga meg både tiden, avstanden og verktøyene til å fullføre boken Hvem drepte kelneren?

Hvordan har samarbeidet med forlaget vært (var det du eller de som tok initiativ til boken?)

Jeg fikk første gang støtte fra Fritt Ord til dette bokprosjektet i 2020, da jeg var permittert som servitør og egentlig hadde mye tid til å skrive. Da var jeg i samtaler med et annet forlag, men jeg visste vel egentlig ikke da hvordan man skriver bok. Første året på Forfatterstudiet i Tromsø hadde vi en essaysamling med Ida Lødemel Tvedt, og til samlingen leverte jeg et essay om kelnere i litteraturen – “Hemingways kelnere”. Responsen fra samlingen ga meg troen på at dette kunne bli en bok, og kanskje viktigst mente jeg å ha funnet en litterær form på prosjektet. For litt over et år siden sendte jeg derfor en prosjektbeskrivelse og de første sidene til forlaget Res Publica. Marte Stubberød Eielsen som er redaktør i Res Publica var veldig entusiastisk, og jeg sendte forlaget mer og mer tekst – til de bestemte seg for at den skulle på høstlisten. Jeg var heldig å få Anders Vaa som redaktør i arbeidet med boken, og måned for måned siden i fjor har jeg skrevet nye kapitler og bearbeidet kapitler til det ble en bok mellom to permer. Det viktigste som Res Publica og Anders Vaa bidro med, var at de forsto og trodde på prosjektet. Og så har det vært en enorm trygghet i å ha gode, grundige lesere.

Det siste året i Tromsø har du også skrevet på en roman, skriver du fortsatt på denne? Har du lyst til å si noe om den? Og kan du si noe om hvorvidt du opplever en forskjell på å skrive roman og sakprosa?

Det siste året i Tromsø har jeg jobbet med en roman som jeg har kalt Ultima Thule, hvor fortelleren sitter på et fjell og vil forandre verden ved å oversette Karl Marx til samisk – problemet er bare at han ikke kan samisk. Det er vel en slags nordnorsk mytologi, eller karnevalistisk urfolksfuturisme om du vil. Poetikken er den samme om jeg skriver sakprosa eller skjønnlitteratur, og ikke overraskende for de jeg har studert med i Tromsø, er den tungt inspirert av Kjartan Fløgstad. I et intervju med NRK i 1974 får en ung Fløgstad spørsmål om hva poesi er? Her svarer Fløgstad at “poesi er konkret i motsetning til abstrakt, noe håndgripelig, ytre”. Han sier videre at et ord som heisekran er et abstrakt ord, og at det er ord som blir brukt av “folk som ikke står i et materielt forhold til ordet”, mens de poetiske ordene, de konkrete ordene er ord som portalkran, brukran, byggekran, lossekran. Hvis jeg skal overføre dette til Hvem drepte kelneren?, så finner en kanskje poesien der i ord som smuleskraper, bøker (serviettbretten), amerikansk, russisk, engelsk og fransk servering. Og i Ultima Thule er vel poesien i ord som fierpmi (det samiske ordet for fiskegarn), Tromsø-palme, pukkellaks, kongekrabbeeller merverditeori. Både Ultima Thule og Hvem drepte kelneren? vil jeg også hevde at er karnevalistiske bøker – enten det er servitøren Svein Frode eller sprengbasen Birger som får hovedrollen. Den største forskjellen på romanen og sakprosa er nok forholdet til virkeligheten. Det er jo fordi det er lov til å lyge at det er gøy å skrive på en roman. Sånne friheter kan en ikke ta seg når en skriver sakprosa.

Nå når Hvem drepte kelneren? er ute i bokhandelen, bruker jeg alle kreftene mine på Ultima Thule – forhåpentligvis blir det også snart en bok.

Uansett sjanger: Hva er det viktigste du tar med deg i videre fra studiet i Tromsø?

Det viktigste var at litteratur var noe jeg tok mer alvorlig – de to årene jeg gikk i Tromsø var litteratur det viktigste jeg holdt på med. Det at noe jeg hadde skrevet skulle bli lest av andre dyktige forfattere og ambisiøse forfatterstudenter gjorde at jeg ikke kunne tulle, heller ikke når jeg skulle skrive humoristisk. Det første året i Tromsø gjorde også at jeg fikk selvtillit og tro på at jeg kunne skrive, og det at læreren vår Henning Bergsvåg er en mester i å se prosjektene til sine studenter og lar dem dyrke sitt prosjekt var nok avgjørende. Det andre året har jeg kanskje erfart, litt som jeg har gjort med servitøryrket, at skriving er et håndverk. Jeg har lært meg betydningen av fortellerposisjon, sannsynliggjøring, tid og rom i tekst med mer etter studiene, og vil nok alltid ha både en oterholmsk og wintervoldsk stemme i bakhodet når jeg leser gjennom egen tekst. Til slutt vil jeg si at jeg er veldig glad for at jeg har fått blitt kjent med så mange unge og gamle skrivende mennesker, som bryr seg om én ting og at det er å skrive. Jeg kommer nok ofte til å savne gjennomgangene på Kunstakademiet og diskusjonene etter et par øl på fellesmiddagene.

Gratulerer til Andreas med utgivelse!!

Ingvill Kjærstein, tidligere forfatterstudent debuterer med romanen: Austvestpassasjen.

·

Som vanlig publiserer forfatterstudiet intervjuer med tidligere forfatterstudenter når de kommer med sin første skjønnlitterære bok. Denne gangen er det Ingvill Kjærstein som debuterer med romanen Austvestpassasjen. Det blir lanseringsfest på Kafé Hærverk i Oslo 5. mars klokka 19, og alle er hjertelig velkomne!

Våre tre spørsmål:  

Hvordan har arbeidet med debutboka vært (fra starten av)?

Eg byrja å skrive denne romanen i 2018, symptomatisk nok på ei reise austover. Nærmare bestemt på nattbussen mellom Osaka og Tokyo. Eg hugsar det var mørkt i kupeen og at alle dei andre passasjerane sov, så eg skrudde ned lysstyrken på skjermen min og byrja å skrive så stilt som råd. På det tidspunktet hadde eg ikkje skrive skjønnlitterært sidan skriveoppgåver på skulen. Eg var student ved eit japansk universitet, og var ein del av eit internasjonalt miljø. I kvardagen veksla eg mellom å kommunisere på japansk og engelsk, og eg jobba med ei masteroppgåve på japansk. Dei einaste gongane eg brukte norsk var på Skype. Den språklege vekslinga gjorde meg på ein paradoksal måte språkfattig. Skrivinga var som å finne opp språket på nytt. Korleis kunne eg uttrykke noko ekte?

Tidleg i prosessen byrja eg å byggje opp fiksjonsuniverset som no er blitt Austvestpassasjen. Det var det mykje av arbeidet gjekk ut på dei første åra, å avklare rammene som hovudkarakteren skulle bevege seg innanfor. Eg hadde heile vegen nokon nøkkelscener som eg visste måtte vere med, elles har mykje av arbeidet vore assosiasjonsprega. Ofte var det årstidene som leidde meg. Kva skjer i januar, jo, då er det jordbærsesong. Kva skjer i februar, jo, då kastar ein soyabønner i «setsubun»-ritualet. Slike små assosiasjonar sette i gang fantasien og let meg jobbe med stoffet på ein ganske fri og leiken måte.

Hvordan har utgivelsesprosessen foregått? (kontakt med forlaget, redaksjonelt og ellers)?

I 2019 flytta eg tilbake til Noreg med manuset i bagasjen, og året etter deltok eg på Samlagets manusseminar. Då eg opna eposten om at eg fekk plass, trudde eg det var ein feil, for eg hadde aldri vist teksten min til nokon før. Det var dessutan draumen min å bli utgitt på Samlaget. På manusseminaret vart eg oppmoda til å jobbe vidare med prosjektet. Eg innsåg at dersom eg skulle greie å fullføre romanen, måtte eg øve meir på handverket. Deretter følgde to år i Tromsø, med sporadisk kontakt med redaktøren eg møtte på manusseminaret. Då eg var ferdig med studiet, sendte eg henne den nye versjonen av manuset, og vart offisielt antatt hausten i forfjor. Eg er takksam for å ha fått oppmuntring av ein redaktør såpass tidleg i prosessen, og utan særleg skriveerfaring.

Hvilke erfaringer fra forfatterstudiet tar du med deg når du skal fortsette å være forfatter?

Før eg byrja på Forfatterstudiet i Tromsø tok eg ikkje skrivinga på alvor. Kva var det eg hadde å seie som ingen andre hadde sagt betre enn meg før? Samstundes hadde eg dette sterke formidlingsbehovet. Eg ville skrive, og eg ville bli ferdig med Austvestpassasjen. I Tromsø fekk eg eit rom til å utforske. Eg oppdaga ein heilt ny måte å tenke og leve på, eit ekstra lag over verkelegheita. I klasserommet tok alle kvarandre på alvor. Eg lærte å skrive friare og eksperimentere meir, takka vere dei dyktige lærarane og det gode miljøet i klassa. Morten Wintervold var også ein god rettleiar for prosjektet mitt. Eg håpar at eg alltid kjem til å skrive som om sytten personar skal dissekere teksten min i eit lite rom. Det skjerper sansane.

Forfatterstudiet gratulerer varmt!

Julia Martinčič, tidligere forfatterstudent i Tromsø, debuterer med novellesamlingen Hjertet er en alien

·

Forfatterstudiet i Tromsø har som vanlig fått stille noen spørsmål i forbindelse med utgivelsen av en av våre tidligere studenters første bok. Julia Martinčič bok er allerede i salg, men slippfesten er det ennå mulig å nå.  Det er bare å møte opp på  Kafé Hærverk 17. august klokka 19!

Forfatterstudiet i Tromsø gratulerer!

Hvordan har arbeidet med debutboka vært (fra starten av)?

Arbeidet med boka begynte så smått i 2018, med en slags roman som også var innafor science fiction-sjangeren. Denne jobba jeg med gjennom et år på Forfatterstudium 2 i Tromsø, men kom til et punkt hvor jeg trykket meg ut av dokumentet og sverget på å aldri skrive på den historien noensinne igjen. Et punkt man kommer til i alle prosjekter med jevne mellomrom, viser det seg, om man er en noe dramatisk anlagt person.

Da jeg åpnet dokumentet igjen etter noen måneder, så jeg flust av idéer som var blitt presset sammen i et univers hvor de ikke fikk gjøre noe ut av seg. Prosjektet begynte derfor å fragmentere seg: jeg jobbet lenge med å skrive ut idéer, stemmer og steder, og fant ut at om jeg ga dem nok egenpleie skjedde det helt nye og spennende ting. I tre år jobba jeg med det som til slutt ble novellesamlinga Hjertet er en alien.

Hvordan har utgivelsesprosessen foregått? (kontakt med forlaget, redaksjonelt og ellers)?

Det tok fem år fra jeg begynte på Skrivekunstakademiet i 2017, til jeg sendte min første mail til et forlag i fjor. Det var mye som måtte modnes, og det tok lang tid å finne tillit til min egen stemme. Jeg måtte også slutte å se for meg strenge menn med måne og hornbriller som pekte på manuset mitt og sa: æsj.

Så kom dagen likevel, hvor jeg fikk øyekontakt med gjenskinnet mitt i dataskjermen, og jeg og det digitale spøkelset fanga der inne nikket til hverandre.

Redaktøren min, Thea Baugstø fra Tiden forlag, dasket meg ikke på labben. Hun inviterte meg isteden inn på kontorene deres i fjor sommer og ga meg en lesning. Å jobbe med henne har vært en av de mest givende prosessene jeg har vært med på. Hun gir meg selvstendighet og frihet til å utforske og gå meg vill, samtidig som hun utfordrer og åpner opp tekstene. Samtalene vi har hatt, har vært en påminnelse om hvorfor jeg vil bruke store deler av livet på å skrive.

Hvilke erfaringer fra de ulike forfatterstudiene tar du med deg når du skal fortsette å være forfatter?

Forfatterstudiene har vært uvurderlige for å skape grunnlaget for en skrivende praksis. Jeg har møtt mennesker som fortsatt er blant mine viktigste lesere og støttespillere. Jeg har grått på toaletter og hyttet med nevene mot taklamper når tvilen ble for stor. Det viktigste har vært å bli introdusert for en kollektiv form for lesning, og det nærmest magiske som kan skje om man samler folk rundt et bord i et klasserom og lar dem prate sammen. Det ligger et alvor i det å skulle mene noe om andres tekster. Å gå i dybden, lese med skarpsyn og omsorg.

Noe som likevel tok lang tid å forstå: for å klare å skrive må jeg også ha lange perioder hvor ingen får være med. Jeg må låse døra og hive nøkkelen, holde hendene over ørene for ikke å slippe inn en eneste stemme. Og så komme krypende ut noen måneder seinere med en bunke papir og håret i alle kanter og spørre pent om noen vil ta en titt.