I disse dager åpner søknadsweben på UiT sine nettsider for alle som ønsker å søke om opptak til forfatterstudium 2 i Tromsø. Søknadsfristen er 1. mars. Studiet er et fulltids-, men samlingsbasert studium som retter seg mest mot personer som tidligere har fulgt et ettårig forfatterstudium, og ønsker å videreutvikle sine skapende skriveevner. Det er imidlertid også et studium for folk som allerede har gitt ut skjønnlitterære bøker, men ønsker et skrivemiljø og rammer som bidrar til at de kommer videre i utviklingen av eget forfatterskap. Det mest sentrale ved et forfatterstudium er ens egen skriving og tekstverkstedet hvor alle jobber sammen med gjennomganger av tekstene. Til tekstverkstedet vil det komme gjestelærere fra hele Skandinavia. Det foreleses også i poetikk, norsk samtidslitteratur, samisk litteratur og vi diskuterer kvalitetsbegrepene: For hva er egentlig god litteratur? Forfatterstudium 1 legger til rette for utprøving i alle skjønnlitterære sjangere, mens målet med Forfatterstudium 2 er å gi studentene tid til å kunne arbeide med og utvikle dette ene skriveprosjektet. Det blir også gitt individuell veiledning.
Dersom du vil vite mer om studiet finner du mye informasjon på forfatterstudietitromso.no (hvis du leser dette, er det den siden du er inne på nå) Du finner informasjon om opptakskriterier etc. under Studiet, hvor du finner Forfatterstudium 2 i nedtrekksmenyen.
Hilde Charlotte Blomberg som går på forfatterstudiet i Tromsø i år, kommer med sin første diktsamling: Min prikkete søster, og vi har som vanlig, når nåværende eller tidligere studenter kommer med sin første bok, fått lov til å stille et par spørsmål om boken og studiet. Aller først: Det blir lanseringsfest på Halvbroren kafe på Cappelen Damm i Akersgata 47/49 tirsdag 28.februar kl 19! (Dørene åpnes kl 18) Og alle som er i Oslo på det tidspunktet er hjertelig velkomne til å feire boka!
Tre korte spørsmål:
Du har jo arbeidet med denne boka parallelt (kanskje i forkant av) at du har gått på forfatterstudiet. Hvordan har det vært å jobbe med dette manuset samtidig med at du har gått på forfatterstudiet?
Jeg var allerede ferdig med bokmanuset da jeg begynte studiet i august. Det må jeg si har vært deilig. Er redd det hadde blitt krevende å skrive ferdig en bok samtidig. Så i stedet har jeg kunnet konsentrere meg fullt om studiet.
Hvordan har selve utgivelsesprosessen foregått? (kontakt med forlaget, redaksjonelt og ellers)?
Det har gått veldig fint. Jeg ble antatt for snart et år siden, så det har vært god tid.
Hvilke erfaringer fra Forfatterstudiet tar du med deg når du skal fortsette å være forfatter?
Nærlesing! Samtale om tekst! Det var nytt for meg, det å åpne opp tekstene slik vi gjør i tekstverkstedene. Det har vært givende og lærerikt og noe jeg kommer til å ta med meg videre. Jeg har i alle år bare skrevet i vei på egne prosjekter, i min egen lille boble, så det å dele tekster og lese sammen med andre har vært veldig nyttig.
Hilde Charlotte Blomberg, student ved forfatterstudium 1 har intervjuet Henning H. Bergsvåg, lærer ved Forfatterstudiet i Tromsø 2022-23. Han har gitt ut 7 diktsamlinger og driver podkasten Poesidigg.
Hva var din vei inn i poesien?
Jeg leste ingen bøker som helt ung, men på gymnaset ble vi tvunget til å lese «Fuglane» av Tarjei Vesaas, og med det erfarte jeg at det var en mulighet for et alvorlig språk. Dette var et sjokk. Jeg hadde ellers bare forhold til fotballspråk, «Smokey and the bandit» og komedier på film og tv. Jeg holdt bare på med fotball og humor. Så dette nye språket slo ned som en stor greie, kanskje også fordi det var rundt den tiden min far døde. Samtidig gikk Twin Peaks på tv for første gang og der var det mystiske ordgåter som stod sentralt i plottet. Så da jeg kjedet meg, spesielt i tysktimene, begynte jeg å skrive slike rare ting, ting jeg tenkte kunne vært med i Twin Peaks. Ut av dette oppstod merkelige setninger med et alvor. Det var som en slags desperasjon i å ønske å bryte med noe, å bli en annen. Jeg fikk kontakt med noe mørkt, noe alvorlig, i meg selv som jeg ikke hadde vært i kontakt med før. Og dermed begynte jeg å skrive. Jeg begynte ikke å lese i veldig stor grad. Jeg leste kanskje litt, det var mer sånn Beatpoesi, ting som var litt snappy, som hadde et poeng, som var litt humoristisk. Først langt senere gikk jeg inn i den seriøse poesien. Kanskje ti år seinere.
Var dette etter at du hadde begynt på Skrivekunstakademiet i Bergen?
Nei, da jeg begynte på Skrivekunstakademiet hadde jeg bare lest Dylan, Jack Kerouac og litt sånne tøffe-seg ting. Bukowski. Men da jeg kom inn der begynte jeg å lese norske poeter, og jeg husker vi fikk Rune Christiansen på besøk. Han hadde med seg masse franske stemmer. Alt var helt nytt. Jeg visste ingenting om noe som helst. Det var en krasjlanding for meg. Jeg syns det var dritkjedelig, det hadde ingen poeng, følte jeg. Det tok lang tid før jeg så kvaliteten i den type litteratur. Litteratur som undersøkte seg selv og sin egen form. Og som nå er det eneste jeg bryr meg om.
Kunne du ha valgt noe annet enn poesi?
Nei, jeg tror det måtte bli den formen, og det handler om min psykologi og den type ting, rett og slett fordi jeg ikke greier å sitte stille. Jeg har en litt rastløs natur. Enkelt og greit. Pluss at jeg er nesten bare interessert i der det smeller. Jeg er interessert i der det er risiko, der det er intensitet, der det er noe på spill. Så det å sitte i fem år og skrive en roman der alt egentlig handler om den ene scenen, som er klimakset, og alt det andre skal bygge opp til det, det går ikke. Jeg må gå fra høydepunkt til høydepunkt. Ikke nødvendigvis de mest dramatiske høydepunkt, men rett til kjernen.
Hva syns du at sjangeren gir deg?
Det gir en tilstedeværelse når jeg leser. Og det gir meg en forvirring, en utrygghet. Hvis jeg leser god poesi, så forstår jeg ikke alt. Det jeg ikke forstår, det liker jeg nesten alltid. Der jeg må strekke meg litt. Virkelig gode ting får meg festet til et øyeblikk. Og all poesi jeg leser leser jeg som poet. I møte med min egen skrift. Jeg møter poesien som skriver. Det har blitt uadskillelig for meg. Det er noe jeg må leve med. Jeg kan sjelden hengi meg helt som leser, da må det i så fall være noe helt annet enn poesi. For eks en biografi eller en fagbok. Poeten i meg blir ellers med, for jeg undersøker hva teksten kan tilføre meg, hvordan den kan utvikle meg og mitt uttrykk.
Hva er et dikt? Hva vil et dikt?
Et dikt er en umulighet, vil jeg si. Hvis det er godt. Et dikt er et forsøk på å beskrive hvorfor det samme diktet er umulig. Jeg tenker diktet skal prøve å ikke underminere seg selv, men det skal prøve å sette seg selv i en slags form for fare. Og det er det vanskeligste. Det er det bare ytterst sjelden man får til. Jeg syns det er det man må strekke seg etter. Men jeg kan like veldig mange andre uttrykk også. Men nå snakker vi om meg som skriver/leser, da er det dette jeg virkelig tenner på. Men jeg kan lese veldig mange uttrykk som er helt annerledes enn meg selv, og se kvaliteten i det. Se styrken og fascinasjonen i det. Og jeg kan la meg fascinere, men jeg vet at det jeg setter aller høyest er det som står i fare for å bryte sammen.
Bør man bare lese poesi hvis man vil bli en god poet?
Nei, selvfølgelig ikke. Men man må lese poesi. Det kommer man seg ikke unna. Man må finne sine innganger og man må stjele måter å gjøre ting på. Man må hele tiden sette sammen sitt uttrykk. Jeg føler jo for eks at mitt uttrykk kommer fra noen formative år i 98/99/00 der jeg leste visse poeter og da jeg forstod at det gikk an å skrive på den måten de gjør. Det går an å gjøre det sånn. Og sånn. Og sånn. Og så settes dette sammen på en eller annen måte til min stemme. Som da parrer seg med min psykologi og så blir det et helt spesielt uttrykk. Det kommer med en slags 50-50 fordeling av det jeg kommer med selv og det jeg har lest. Så blir det min stemme.
Var dette lenge etter at du gikk på forfatterstudiet?
Det var cirka samme tid. Da formes det en stemme ut av det og det trenger alle poeter in spe: å oppsøke og se muligheter. Noen ting bruker du, noen ting ikke. Når du skal sprenge frem det rommet som stemmen skal opptre i, må du vite hva som er mulig. Originaliteten kommer ikke fra en eller annen guddommelig gnist i ditt eget hode, den kommer fra en kombinasjon av ting som du selv oppsøker. Så derfor er det viktig å oppsøke så mye som mulig. Se hva det er poeten har prøvd på. Og så stille seg spørsmålet; hva kan jeg bruke? Hvordan kan dette påvirke mine ting? Når jeg skriver selv, har jeg tre-fire fagbøker på skrivebordet mitt. Jeg jobber veldig mye med faglitteratur i alle mine bøker. Jeg kan se tilbake og se hvilke bøker og temaer jeg drev med da jeg skrev hver av mine bøker. Jeg skriver i dialog med faglitteratur.
Er det noen muligheter, i så fall hvilke, som poesien har som andre sjangre ikke har?
Nei, den har ikke andre muligheter, men bruker kanskje mulighetene i større grad enn for eks romanen. Selv om romanen per definisjon er en eksperimentell sjanger, er den fryktelig sjelden det. Den har stivnet i en slags form eller idé om seg selv. Men det kan man også kritisere diktet for. Mange vil gjøre det. Men jeg vil også si at det er ganske mange som tar diktet veier som vi ikke har sett før. Og det er bevegelse mot andre sjangre. Jeg har for eks stort utbytte av å bevege diktsjangeren mot prosa. Å være i grenselandet der, og utforske tredjeperson og iscenesettelser for eksempel. Å bruke romanens virkemidler i diktet, det er mitt uttrykk. Elastisiteten er typisk for poesien. Det er en elastisk form. Den kan forandre, den kan skifte, det kan bli helt annerledes rundt neste hjørne. Og det kan egentlig alle de andre sjangrene gjøre også. Men de bruker det langt sjeldnere enn diktet.
Spennende dette du sier med å bevege seg mot prosa. Kan du si hva du tenker om prosadiktet?
I mitt tilfelle prøver jeg å strippe vekk de vanlige poetiske kjennetegnene. Ta ned metaforbruken, være mer direkte, mer rett på. Prøve å skrive helt inn til beinet. Særlig de tre siste bøkene mine er slik. Minst mulig blomstrete og jålete. Det jeg prøver å se er hva det er romanen kan tilby av virkemidler som jeg kan bruke, rett og slett. De tre siste bøkene mine, kanskje fire, er egentlig i prinsippet romaner. Det kunne like gjerne stått roman utenpå.
Så hvor går grensene?
Mine bøker kunne vært eksperimentelle romaner. Det beste fra begge. Men jeg velger det jeg vil fra de to sjangrene. Men det er jo bare hva forlaget setter på det, og hvordan en definerer det selv. Jeg syns jo poesi er en feil betegnelse på mitt uttrykk egentlig. Jeg føler at jeg skriver kunstbøker. Jeg jobber med et kunstuttrykk. Og ser på meg selv som en kunstner. Like mye som en forfatter. En helhet der alt skal spille på alt.
Har du en stor tankevirksomhet bak hver bok?
Ja, enorm. Jeg prøver å arbeide frem tematikker jeg har lyst til å imøtegå og behandle i mine verk. Og så får det et litterært uttrykk.
Hva er viktigst for deg når du skriver? Og hvordan starter du en ny bok? Eller har du en prosess der du skriver hele tiden?
Ja, det første året er det slik, jeg orienterer meg i fag. For eks i den siste boken min, som heter «Dette er ikke et stille sted,» da oppdaget jeg en tysk filosof som heter Byung-Chul Han og han skriver om det moderne mennesket og forgjengelighetskulturen vi er en del av. Der vi blir overstrømmet med bilder og inntrykk i en konstant strøm og at vi er en del av den digitale virkeligheten. Jeg leste veldig mange av hans bøker og var veldig interessert i den tematikken. Da oppstår det setninger. Det oppstår en slags stor uformelig følelse, en stor form, som jeg skal forme og elte og behandle. Det er tanker og tankegods. Det er et stoff. Og så begynner jeg mikse inn kanskje personer, deretter forsøker jeg å iscenesette ideene. Men dette skjer ikke på et tankeplan i begynnelsen, da bare oppstår det noe, da spiller jeg inn idéer og setninger, skriver tusen setninger og bruker to.
Så du driver et filosofisk arbeid?
Ja. Absolutt. Jeg har med meg stoffet. Har stoffet inkorporert i meg.
Er research noe som er viktig for deg?
Jeg har vel egentlig besvart det. Til debutboken min «Newfoundland» gjorde jeg research. Jeg dro ikke til Newfoundland, men jeg leste en leksikonartikkel. Da fant jeg informasjon jeg puttet inn i teksten. Og lagde landskapet og diktene ut fra det.
Hvordan få poesien troverdig og god?
Det er ulike strategier for det. Jeg bruker konkrete ting. Setter inn en konkret verden, objekter. Sanselighet. En kropp i diktet som tar på ting og som lukter, smaker osv og beskrivelser av det. Det gir en autentisitet. Men det kan finnes andre uttrykk som er for eks enormt korthugde, med en setning eller to, slik som Ola Julén i Sverige, som skrev noen små utrop. Det er mange ulike strategier.
Men hvordan vet man at man er på rett vei?
Det er to måter å finne det ut på. Det ene er hvis du føler det selv, og det kan skje, men veldig ofte vet du ikke det selv. Og da er det ytterst viktig å vise det til noen. Og da er jo et forfatterstudium veldig bra.
Er de noe man bør tenke på hvis man ikke har skrevet poesi før?
Nei. Man må bare gjøre det. Det er det som stopper de fleste, at man aldri setter seg ned og prøver. Diktet kan se ut akkurat som det vil. Det er en elastisk sjanger. Det er hva som helst. Det vanskeligste kan være hvis man er låst i forestillingen om poesien, for det kan være vanskelig å bli kvitt. Hvis du tror at et dikt er på en spesiell måte. Å gå på et skrivekurs er ofte det beste. Så kan man løse opp i forestillingene sine.
Er det noen egenskaper en god poet har? Noen fellestrekk ved de som er gode?
De har en sterk vilje. Til å ville skrive dikt.
Hvordan jobbet du med din første bok?
Jeg gikk på Skrivekunstakademiet i Bergen, jeg var midtveis der, da idéen kom. Navnet Newfoundland kom i en drøm. Så leste jeg en leksikonartikkel og deretter peiste jeg på. Jeg brukte litt tid på å finne ut at jeg kunne bruke Newfoundland som tittel. Jeg vurderte mange andre titler, men er veldig fornøyd med valget. Jeg jobbet med teksten da jeg gikk på Skrivekunstakademiet, og så ble jeg med i en skrivegruppe bestående av tidligere skrivekunstelever og etablerte forfattere, og der jobbet vi tett sammen. Så det var egentlig i tett samarbeid med den gruppa at jeg formet Newfoundland.
Hva er det viktigste du har lært som poet? Og var det ting du trodde som nybegynner som viste seg å ikke stemme?
Fordi jeg var en ung mann hadde jeg en slags forskrudd idé om at det fantes genier. At Dylan osv ikke kunne lage noe dårlig. Det strømmet ut fra deres geni, det trodde jeg på. Og da trodde jeg at det måtte være sånn for meg også. Dermed måtte jeg lage meg en forestilling om at jeg var et geni. Og at alt jeg gjorde måtte derfor være dritgodt. Men da jeg da kom på Skrivekunstakademiet, ble min tekst, på samme måte som alle de andre sine tekster, kopiert opp og delt ut til alle. Da forstod jeg at teksten måtte forsvare seg selv. At det faktisk er teksten som gjelder, og ikke meg. Om jeg har hatt et spennende liv, det var helt irrelevant. Jeg hadde jo vært husokkupant og pønker og syns jeg var dødskul, men det hjalp ingenting. Det var en romantisk forestilling. Da gjestelærerne på Skrivekunstakademiet gikk i ordentlige gensere og så ut som om de var trøtte foreldre, så tenkte jeg den gangen at dette var helt utrolig kjedelige folk. Men så viste det seg jo at de var helt fantastiske. Når man er ung, ung mann, spesielt, tror man ofte slike ting.
Hva ville du sagt til deg selv som ung – med den erfaringen du har nå?
Det blir ikke noe bedre. Det blir ikke noe lettere. Det er akkurat like vanskelig å skrive nå som før. Jeg trodde det skulle bli lettere, jeg tenkte man kom til å få en slags ferdighet. Men jeg føler at jeg må lage en ny kunstform hver gang. Skape noe nytt hver gang. Det hadde vært greit å vite den gangen jeg startet med poesi, da er det ikke sikkert jeg hadde giddet.
Hvordan leser du poesi?
Jeg gjør jo det mye i yrkessammenheng. Jeg leser mye fordi jeg har en podcast som heter Poesidigg og jeg intervjuer veldig mange folk, og jeg må derfor lese mye. Men når jeg oppsøker poesi for egen del, så er det nesten alltid fordi det skal gå i dialog med min egen skrift. Og det er en helt annen måte å lese på. Da er det sjelden norsk poesi, da er det svensk, og finlandssvensk spesielt. Poesi der jeg kan føle meg helt fri, og at det skal ikke brukes til noe, det er kun til min egen inspirasjon. Det er fint. Det er hele tiden noe nytt å følge med på derfra også. Men det er klart at i yrkessammenheng leser jeg mye ulik poesi. Og det kan også gi meg store opplevelser, men i og med at jeg skal bruke det til noe, så eksploderer det ikke. I alle de nordiske landene er det mye spennende å følge med på innen poesien. Og det er en fin ny strøm av oversettelser som kommer. Fra USA for eksempel, slik som Audre Lorde og Claudia Rankine. Stemmer fra et helt annet perspektiv. Jeg følger med på hva som blir utgitt, og jeg leser tidsskrifter.
Hvordan nærme seg poesi som man syns er vanskelig å forstå?
Jeg tenker at folk må behandle poesi som når de hører på en plate. Som når de hører musikk. Du skal ikke forstå musikk du hører. Du skal være der. Du skal oppleve det. Enkelt og greit. Det å ha en forestilling at man skal frakte ut noe, det blir helt feil. Du skal bare gå inn i hulen og være i den hulen, og så skal du gå ut igjen.
Et underspørsmål av det er hvordan vet man at det som er krevende å lese er godt skrevet?
Du merker det på stemmen, om du stoler på stemmen. Hvis du stoler på stemmen, men ikke forstår, da er det et veldig godt tegn. Hvis det gir en eller annen tillit.
Forfatterstudentene leste på biblioteket i Tromsø. Fra øverst til venstre: Emilie A. Haugaard, William S. Mørch, Synne Solhaug Gulliksen og Edel Malene Farstad.
Torsdag 10. november 2022 leste studentene ved Forfatterstudiet i Tromsø utdrag av tekstene sine på Ordkalotten – Tromsø internasjonale litteraturfestival! I år var det studentene på Forfatterstudium 1 (gruppe FS1a) og 3 som leste dikt og utdrag fra forskjellige tekstprosjekter. Ni av tekstene har vi samlet her. Les om alfabetdans, drikkekonkurranser, månehull, sprengstoffhjerter og mye mer! God lesning – eller lytting!
WILLIAM S. MØRCH
Drikkekonkurranse
Vi fyller krus med saltvann,
drikker små slurpeslurker, som te
eller cognac, drikker om kapp, drikker sakte,
drikker saltvann så fort det går, forsiktig
forsøk, drikker uten å spy, spyler halsen
med saltvannsgulp, holder oppkastet nede
med tunga, saltgulpsmaken sitter i, sitter
voldelig i munnen, sitter i, sitter under tunga, i ganen,
sitter i halsen, reiser seg opp i bihulene,
som å røske tang ut av tjæra og
stappe nesa full, presse og sniffe tanga opp
ned i halsen, ligger i munnen, saltgulpet,
som å dra tanga mellom nesa og munnen,
som partytrikset med en kondom, uten glidemiddel,
men såre saltkrystaller og magesyre, i hele systemet,
salt gulp i nesa, i munnvikene, salt gulp sikkel,
er det ikke gulp jeg kjenner i øyet, den salte tåra, tar en tår til saltvann,
vi drikker, salt og gulp, gulper og drikker,
drikker ut kruset samtidig, ser på hverandre
med gulp rundt munnen, dyppende fra nesa, under øynene,
og fyller kruset med saltvann, drikker saltvann
og gulp, i små slurpeslurker, ingen våger å stanse.
EMILIE A. HAUGAARD
Jeg lytter til Joshuas stemme. Joshua har disse orange streger i øjnene, jeg ser det kun, når jeg kigger nøjagtigt efter, sorte, det orange bevæger sig væk fra midten ligesom i mine øjne. Vi er ens. Han er smuk, jeg kigger på ham. Hans hoved er indhyllet i røg fra cigaretten, jeg er søvnig, ser kun hans øjne. De er røde, jeg lukker mine, jeg kan ikke holde dem åbne længere, det hele er orange nu.
Joshua og jeg kigger på hinanden. Jeg strækker mine arme, rækker ud efter ham. Jeg mister følelsen af hans hud mod min hud, han glider langsomt ud af grebet mellem mine fingerspidser.
Joshuas rum er fyldt af kopper, lugten af gammel kaffe breder sig i rummet, kopperne fyldt af cigaretter, her er tæt af røg. Jeg ligger ovenpå Joshua på tæppet på hans gulv. Vi er omringet af malerier, blå, rød, han er nøgen, smuk, hans pik er stiv. Jeg fjerner mig fra hans arm, vi ligger ved siden af hinanden, udstrakte, jeg rører ikke ved ham lige nu. Jeg har lyst til at klæde ham på, t-shirt, bukser, underbukser, for derefter at klæde ham af igen, rive i hans t-shirt, røre ved hans bryst.
Joshua kaster et lagen til mig, han kigger på min krop. Dagens sidste lys lyser vandperlerne op på hans bryst. Jeg har lyst til at slikke dråber af hans krop. Jeg kan smage salt på mine læber.
Bålet er gået ud, vægerne er det eneste, der lyser, jeg ved ikke, hvad klokken er. Min telefon er gået ud, jeg kigger på Joshua, og jeg danser. Han lægger sine hænder på mine hofter, mine hænder er i hans nakke og holder fast i hans hår. Lydene fra guitaren er tydelige. Jeg forsøger at følge Joshuas bevægelser. Jeg har lyst til at placere mine fødder oven på hans fødder.
Jeg sover i hans arme på stranden. Bølgerne rammer mine tåspidser.
”Mal mig”, sagde jeg, og nu ser jeg os på billedet i Joshuas arbejdsrum. Vi har: lysende sex iblandt: snavende mennesker. Hendes hår er mit hår, det er hvidt som en Barbie, øjenbrynene tegnet op i hendes ansigt. Joshua sagde: ”din krop er smuk, på lærredet”. Hvis han har ret, så er jeg smuk. Hvis det virkelig passer alt det, han fortæller mig. Når jeg lægger min arm på hans bryst, er den skinnende hvid. Hans krop er mange hår på hans hoved og hals og bryst. Jeg forestiller mig, at han kommer ind ad døren om lidt.
SYNNE SOLHAUG GULLIKSEN
1997
Noen ganger er mora mi et barn. Hun skriker som søstera mi, bare mye styggere. Ansiktet hennes er rødt, øya små streker og vi kan se at de bakerste tennene hennes er laget av gull. Det kan være jeg, eller søstera mi som får henne til å bli sånn, men som oftest er det faren min. Han gjør så mye dumt, faren min. Han kjøper feil spagetti og glemmer å ta tøyet ut av vaskemaskina. Når hun skriker og sparker lekene til søstera mi ut over gulvet, så legoklossene smeller i parketten, begynner munnen til søstera mi å dirre. Jeg pleier å ta henne med ut når hun blir sånn. Vi går til kiosken på hjørnet, hvor mannen med det store skjegget lar oss skrive opp det vi kjøper i en bok, som han gjemmer under kassa. Vi kjøper smågodt og bugg. Jeg tror mora vår betaler seinere. Når vi kommer hjem har hun gått og det er stille i leiligheten. Jeg koker maiskolber og setter på TV-en. Vi spiser middag sammen mens vi ser på Baywatch. En surfer blir nesten spist av en hai, men blir redda i siste liten av Mitch Buchannon. Jeg tenker det er godt det finnes badevakter, og at søstera mi er altfor liten. Hun tørker hele tida de fettete fingrene sine på sofaen, men jeg gidder ikke si noe på det. Man kan vaske alt av en skinnsofa uansett.
ABC
datteren min danser alfabetet
på stuegulvet tar hun sats
hopper opp og ned
konsonantene og vokalene spretter
ut av kroppen hennes
en trist o
ruller under sofaen
datteren min danser alfabetet
på stuegulvet løfter hun de spinkle armene
ligner et tre sier
se mamma mamma mamma
jeg er en A!
jeg er starten!
jeg er en astronaut eller
en appelsin eller en
abort
datteren min er alfabetet
det er enkelt;
når hun sover
plukker jeg opp ordene
MORTEN GILJE
(Romanutdrag) Einar er fanget i en virkelighet som ikke er hans. Han innser det nå, at han er del av en hel bys fantasi, den byen han er i ferd med å gå inn for landing i. Den byen han bor i, den byen han er født i, den er blitt ugjenkjennelig. Selv om det er den samme. Det er som å ha en dobbeltgjenger ute og går, og alle andre enn Einar sjøl er overbevist om at dobbeltgjengeren er den virkelige Einar, mens Einar av kjøtt og blod, samarbeidsprosjektet Einar, delvis planlagt av Einars mor og far og realisert 1. januar 1988, er et fantasifoster. Det er som om Albert Åberg er Skyberts fantasi. Einar har aldri likt Albert Åberg, men hva skulle han si da de voksne satte på en av de mange VHS-ene? Æ så også masse på Albert Åberg da æ var liden, Einar! Han kunne ikke si det som det var, at han fikk en guffen følelse av den jevnaldrende gutten som var helt lik faren bortsett fra i størrelsen. Det handla ikke bare om at Einar mangla språket til å si ifra. Han tenkte at Albert egentlig feila noe, og det er det jo ingen som kan noe for. Gikk Einar med vått hår midt på vinteren eller pelte seg i nesa med skitne fingre, ja, så ba han om det og fikk høre det, mens den som er skikkelig, skikkelig syk, kjefter ingen på. Da snakker de voksne med mild stemme og nevner ikke hva eller hvorfor eller om det er noens feil. Og det at Albert bare hadde noen stikkende fjoner på hodet … tenk om det er sant at en kan bli gammel over natta; det var han urolig for. Ikke heile tida, men litt for ofte og de forbanna Åberg-filmene gjorde ikke saken bedre. Nå var han blitt 33, og for noen år siden hadde noen skrevet bok om en voksen Albert Åberg. Den skulle han ikke lese, det var heilt sikkert. Einar sjekker at setebeltet er på og retter opp stolryggen. Der nede ligger Dyreparken og Kaptein Sabeltanns rike. Om noen minutter er han tilbake på slagmarka.
EZRA HOLLUP
Pappas nakke (utdrag, 2022)
stakkars pappa, tenker jeg
mens jeg ser han for meg
vendt bort
med konsentrasjonsnakken
bøyd over skissene
stakkars pappa
som allerede har opplevd det
gjentatte ganger
følelsen av å overleve sin egen unge
stakkars pappa
som må bytte ut
konsentrasjonsnakke
med sorgnakke
Vaskekjelleren, ut med hendene (2021, utdrag)
Naboen med ungen sier noe mer, og jeg har falt ut. Jeg må ta sats for å be henne gjenta, og hun forteller at de stjal et dynetrekk, og hun slår armene ut, denne gesten som setter seg i rekkene av gester som for å understreke at det var ubegripelig. Så ubegripelig at det er verdt å fortelle. Jeg blir stående og se på den venstre armen hennes, som etter hvert slutter å være slått ut, og vender seg inn igjen, og hun plasserer hånda på hofta si. Vi er stille en stund, og jeg sier et dynetrekk til og med ja. De var på kjøret de og skjønner du, sier hun, og jammen slår hun ikke armene ut igjen. Og da tenker jeg, jeg står og lurer på om hun alltid slår armene ut når hun forteller om dette? Om dynetrekket og klestyveri og narkomane og de på kjøret? Som om det å slå armene ut hører til historiene hun forteller om tidligere leietakere. Det virka på meg som at det ikke var første gang hun fortalte historier om naboer. Og jeg håpte jeg slapp å bli en del av rekken, og visste jeg ikke var det enda, visste hun ikke hadde avslørt meg, for da hadde hun aldri stått der med armene slått ut og fortalt om naboer som antageligvis hadde vært påvirket av en eller flere substanser. Naboer som var narkomane og mulige å skylde på, prate om, klage på.
EDEL MALENE FARSTAD
1.
et ord,
en stein
et papirkutt,
et blåmerke
et ord en stein en blek hånd som knuger den fast
et ord en stein
tusen mørbanka kropper det bankende
sprengstoffhjertet i steinrøysa
et ord en stein
til et alter
for det tyngste i verden
et ord en stein
fra haugen av småstein
finn de flate hiv dem på havet
hvem spretter lengst
holder ut
lengst
et ord en stein
en undersjøisk massegrav
en forhistorisk blekksprut som samler opp alt
gjemmer på dem til en annen tid
lager hull og trer en snor forsiktig gjennom
et bønnesmykke uten roser
jeg skal henge det rundt halsen
ikke som en galge men som et tungt smil
ordet, steinen, drømmen
vi bærer på
tynges av
drasser med oss
knuger
i herdede hender
et ord en stein et angrep et forsvar
jeg trenger flere steiner skal jeg
komme gjennom
2.
han ser fortsatt himmelen i rørledningene
her, hvor alle andre samler på tåke
tenåringene arrangerer skorsteinsdisco
og de gamle bare dør
han er den siste glassbiten
i en nesten fullkommen lidelsesmosaikk
rulleteksten
i en film om en by i slow motion
hvor alle rollene deler på replikken
det som ikke kommer tilbake kommer ikke tilbake
3.
og der ligger du, min øgle
min lillesøster
der ligger du på et svaberg
med påskeferieøyne
og fanger sollys gjennom skjellene
KATHRIN H. HOPMANN
Mitt krater på Månen
Jeg har en hemmelighet.
Min familie eier et krater på månen.
Min oldefar fikk det i gave.
Han ga det til faren min, som ga det til meg.
Det er ikke mange som arver et krater på månen. Selv om mange arver et hull.
Hullet mitt sitter på månen og er 88 kilometer bredt. Hvis jeg visste hvor dypt hullet stikker, kunne jeg ha regnet ut hvor mye jord jeg trenger for å fylle det. Eller hvor mange terapitimer.
Når man arver et krater på månen, er det nærliggende å spørre hva man kan bruke det til. Krateret mitt er sirkelformet og har bratte kanter, det kunne bli en fin innsjø. Mens jeg venter på regn, vurderer jeg alternative bruksområder: Studentboliger. Skatteparadis. Tilfluktsrom.
Tyngdekraften på månen er en sjettedel av det den er på jorden, så alt veier mindre. Også angsten.
På månen finnes ingen erosjon. Hvert korn av månestøvet ligger fortsatt akkurat der, det en gang falt. Om en million år vil man fremdeles kunne se avtrykket etter Neil Armstrong sin sko. Leter du etter det uforanderlige, kan månen være en trøst. Men la deg ikke trøste for mye, for det er mulig at månen slett ikke finnes.
For hundre år siden fastslo fysikerne at enkelte ting kun eksisterer mens man betrakter dem. Einstein ble umiddelbart bekymret for månen. «Eksisterer månen kun når jeg ser på den?» spurte han en kollega. Kollegaen kunne ikke svare. De ble ikke enige om definisjonen av å eksistere.
Noen ganger ser månen ut som en ball, så som en bue. Fra Sørpolen ser man buen opp-ned. Fra ekvator ser man den ligge på siden. Ting endrer form, avhengig av perspektiv. Også hull.
Jeg er ikke ekspert på hull, bare fordi jeg har et krater på månen. Men jeg tenker at man ikke kun skal tenke på et hull som noe man kan falle ned i. Et hull er en åpning, en ledig plass til noe viktig. Et hull gir anledning til å fordype seg, ikke bare være på overflaten. Det er i mellomrommene meningen dannes. Det er i månehullene det er mulighet for å oppfinne seg selv på nytt.
Det finnes en million kratre på månen. Kun 1600 av dem er tilegnet noen. Så det er fortsatt mulig å få seg et hull på månen.
Krateret mitt ligger på 50,8 grader syd og 160,3 grader øst. Kan hende du kommer forbi en dag.
INGRID SOLHOLM
Om å lete og å finne?
Skogen ligger bakenfor jordene, og i skogen alle stiene. Jeg velger ut en sti og følger den til verdens ende. Underveis møter jeg på alt. Noe er mere komfortabelt enn annet. Noe håndterer jeg bedre enn annet. Andre ganger gjør jeg fullstendig feil, og jeg kan også bli grusom i verdens ende. I verdens ende er det en strand. Der kan jeg velge å gå ombord i en båt. Skal jeg velge den vakre nye seilbåten eller den slitte lille robåten? Jeg velger den slitte lille robåten, for det må vel være det som er det mest riktige her, og kommer ikke så langt. Snart er jeg på vei ned mot havets bunn, lander mellom sjøstjernene, som en sjøstjerne med mine armer og ben. Skogen ligger bakenfor jordene, og i skogen alle stiene. Jeg velger ut en sti og følger den til verdens ende. Underveis møter jeg på alt. Noe er mere komfortabelt enn annet. Noe håndterer jeg bedre enn annet. Andre ganger gjør jeg fullstendig feil, og jeg kan også bli grusom i verdens ende. I verdens ende er det en strand. Der kan jeg velge å gå ombord i en båt. Skal jeg velge den vakre nye seilbåten eller den slitte lille robåten? Jeg velger den slitte lille robåten, for det må vel være det som er det mest riktige her, og kommer ikke så langt. Snart er jeg på vei ned mot havets bunn, lander mellom sjøstjernene, som en sjøstjerne med mine armer og ben. Skogen ligger bakenfor jordene, og i skogen alle stiene. Jeg velger ut en sti og følger den til verdens ende. Underveis møter jeg på alt,
I anledning Emma Kjær Madsens første roman har forfatterstudiet fått gjøre et intervju med henne om skriveprosess, samarbeid med forlag og om hva forfatterstudiet har betydd:
Hvordan har arbeidet med debutboka vært? (fra starten av?)
Jeg troede min første bog skulle blive digte, men jeg var for autoritetstro, så da jeg blev påbudt at ”skrive en roman på en måned” i forbindelse med et prosaforløb på Forfatterstudiet i Bø, gik jeg i gang med den tekst, som nu er blevet til ’Spontan selvforbrænding’. Men det tog så klart ikke bare en måned. Det har taget mig cirka fire et halvt år, inklusiv det år, hvor jeg kun skrev digte og havde rodet manusset væk i en misc. dokumentmappe, i en anden dokumentmappe, i en tredje mappe på skrivebordet til min pc. Heldigvis fandt jeg det igen, da jeg begyndte på andet-året i Tromsø – og der tog jeg en alvorlig snak med mig selv om, at nu måtte jeg holde fast på projektet, uanset hvor dårligt det blev.
Om processen kan jeg også sige, at mit første udkast i Bø kun lod sig gøre gennem et produktivt benspænd, som jeg gav mig selv: Jeg ville efterligne en anden roman, nemlig Jean-Philippe Toussaints ’På badet’, der er en meget fransk, meget kort og minimalistisk roman fra 1985 uden det store drama i plottet, men med et matematisk plot-twist-gimmick. At falde ”ned til efterligningens niveau” var noget af det mest produktive, for selvfølgelig kommer det jo aldrig til at ligne, skriften bliver altid noget andet, og det hjalp mig at tænke, at jeg bare skulle efterligne, og at det godt måtte være fuldt af kliché og gentagelse. Sidenhen er netop klichéer og efterligning blevet kernen i poetikken rundt om ’Spontan selvforbrænding’.
En del af skriveprocessen handlede for mig også om at give slip på alle de forestillinger jeg havde om, hvad jeg skulle skrive: Først skulle jeg skrive digte, sidenhen skulle prosaen være kort og rumme tusind plateauer, så måtte bogen ikke blive længere end 113 sider, osv. Først da jeg havde Christina Hesselholdt som mentor på det sidste år i Tromsø, gik det på ægte op for mig, at teksten opførte sig som en roman, fordi hun insisterede på at jeg måtte udvide rummene.
Noget af det vanskeligste ved at skrive på det samme i 5 år har været at blive ved med at forpligte sig på den henvendelse, som teksten oprindeligt udsprang fra. For at holde det ud, hjalp det at introducere alle mulige små sidespor i teksten, som udelukkende udsprang fra mine egne interesser i livet ved siden af teksten. På den måde kom Dolly Parton til. Hun blev faktisk den helt store redning i 2019, mens titlen, som også er et tema inde i romanen, var noget af det sidste, som kom til. Jeg husker en undervisningssituation, hvor en læser, jeg tror det var Morten Wintervold, sagde noget a la: ”Vi har både pengene, Dolly Parton, spillemaskinerne, overfladerne, overtroen og det fugtige klima – nu må du ikke introducere flere ting, Emma”, og så måtte jeg fortvivle tilbage til den gamle, begravede henvendelse.
Forfatterstudiet fungerede som den vigtigste støttepædagog og bedste ven i to år. En der kunne hanke op i mig når jeg cirkulerede, og en der strøg mig langs med hårene, når tvivlen blev for stor. Jeg kommer ikke til at skrive noget nogensinde igen, der har haft så mange læsere med undervejs i processen. Det er et enormt privilegium. Jeg ville have skrevet en ’tak til’-liste på bogens sidste side, men når jeg talte alle dem, som har læst uddrag fra materialet, både i løbet af de to år i Tromsø og fra prosaforløbet i Bø, fik jeg det til 49 navne. Det blev til en hel side fuld af tak til. Og derudover blev jeg pludselig usikker på, om det kunne komme til at virke undergravende for min egen andel i arbejdet. Jeg ved det ikke, eller selvfølgelig er det ikke undergravende, det havde sikkert virket radikalt med en ”Tak til *49 navne*” – og det ville være mere sandt, for bogen er jo blevet til gennem alle de læsninger.
Hvordan har utgivelsesprosessen foregått? (kontakt med forlaget, redaksjonelt og ellers)
Udgivelsesprocessen har været eksplosiv og lidt som en drøm, og retrospektivt bryster jeg mig også af, at jeg fandt min egen vej til den.
Da tredje-året i Tromsø sluttede, havde jeg en del arbejde skåret ud for mig post eksamenslæsningerne og post ”udvid, udvid, udvid!”. Derudover havde jeg virkelig svært ved at vurdere, hvornår det jeg havde skrevet var godt nok til at blive sendt til et forlag. Jeg var på dagpenge og herigennem søgte jeg en virksomhedspraktik hos Forlaget Escho, som jeg altid har været kæmpe fan af. Der var noget heldigt med timingen. De manglede på lykkelig vis flere hænder, eller øjne at læse med i redaktionen. Så jeg mødtes med Anders, der er Eschos forlægger, for at forventningsafstemme omkring praktikken, og henimod slutningen af mødet indskød han, at han da også gerne ville læse mit manuskript, hvis jeg havde lyst til det. Jeg blev hamrende nervøs og kom automatisk til at tale mit manus helt ned i graven, hvorefter Anders, sådan fra en forfatter til en anden, foreslog, at jeg lagde projektet på hylden en stund og begyndte at skrive noget nyt. Den idé forekom mig umulig og den katalyserede at jeg gik hjem og rettede det hele igennem en gang til. Og så hen imod slutningen af praktikken sendte jeg det til ham. Det er så først herfra processen blev eksplosiv og drømmelignende: Escho antog romanen og hurra det, for jeg havde jo allerede set forlaget lidt indefra og kunne mærke, at jeg resonerede med dets litteratursyn og idealer; ønsket om at ville teksten det bedste, målet om at kaste lys på historiens oversete og kulørte litteratur og kærligheden til det skæve og unaturlige. Det gav mening. Resten af arbejdet har kørt hundrede procent glasnost. Jeg har haft medbestemmelse hele vejen og bogen er forblevet tro mod den selv.
Hvilke erfaringer fra Forfatterstudiet tar du med deg når du skal fortsette å være forfatter?
Tromsø gav mig så mange erfaringer, men læsningen har betydet noget særligt. Formen i Tromsø er grundig og langsom. Vi havde god tid til at læse hinanden, og jeg har aldrig læst bedre end efter to år på studiet. Det er benhårdt på det punkt. Som elev bliver man stillet til ansvar for hinandens tekster, og når jeg skal være noget for andre, vokser jeg med ansvaret. Den gentagelse mellem hver samling – at læse hinanden for at prøve at forstå hinanden, at mødes og gøre sit bedste gennem en omsorgsfuld og kritisk læsning.
Forfatterstudiet gratulerer med romanen og boken kan altså allerede kjøpes i bokhandelen (på nettet)
“Om romanen skriver forlaget: I Spontan selvforbrænding møder vi den unge Ester. Hun er rejst til den sydengelske kystby Brighton for at studere fotografi og realisere sig selv. Med sig har hun statens uddannelsesstøtte og sit kamera, derhjemme venter hendes kæreste. De er begge forelskede i Dolly Partons musik og denne binder dem sammen på tværs af landegrænserne. Ester prøver, hun kan altid tage hjem igen, og livet i feriebyen drager hende til sig, nye venskaber og vaner sætter sig i hendes krop og slår gnist. En omsmeltning virker uundgåelig.”
Lørdag 21.mai kl. 19 lanseres Lodd – Forfatterstudiet i Tromsøs antologi 2021/2022. Lanseringa finner sted på Amtmandens Eftf. i Tromsø.
Studentene leser fra antologien eller andre skriveprosjekter, og det vil bli mulighet til å sikre seg et eksemplar av boka – helt gratis!
Antologien består av tekster i arbeid som studentene har jobbet med i studieåret 2021-22. På Forfatterstudium 2 arbeider studentene med sitt eget skriveprosjekt i valgfri skjønnlitterær sjanger gjennom hele studiet.
Her kommer et flunkende nytt intervju med Malou Stålmann, tidligere student som nå utgir sin første roman etter endt studium. Intervjuet tar for seg arbeidet med boka på forfatterstudiet og siden i dialog med både ett og to forlag. Den eksakte datoen for utgivelsen er ikke satt, men det er bare å begynne å følge med mot slutten av mai. Forfatterstudiet gratulerer varmt!
Hvordan har arbeidet med debutboka vært? (fra starten av?)
Mit arbejde med skrift er altid meget flydende og det kan være svært for mig at tyde, hvornår processen med det ene projekt starter og det andet slutter; jeg arbejder meget cirkulært, vender tilbage til de samme billeder og tekster igen og igen og sådan formerer skriften sig, teksterne fletter sig ind i hinanden og det, jeg ellers omgiver mig med. Arbejdet med Sultne Hjerter startede derfor nok som dryp i andre tekster før de første ord, der er endt i bogen, overhovedet begyndte at dukke op i mit arbejde. Da jeg begyndte på Forfatterstudiet i Tromsø, skrev jeg digte i hvad der føltes som øst og vest, men disse digte fandt hurtigt hinanden og blev mere og mere prosaiske, som studiet skred frem. I antologien fra mit år i Tromsø optræder en række tekster, der var en del af manuskriptet, som det så ud dengang. Da var romanen en digtsamling. I dag, knap fire år senere, sidder jeg med en roman og selvom formen og fortællingen har ændret sig meget, så har jeg stadig en stærk følelse af, at det er den samme tekst, det samme arbejde, der nu bliver til en bog.
Når jeg skriver, tænker jeg tit, at mine tekster ved mere om, hvad de vil, end jeg selv gør. Jeg har haft flere aha-oplevelser undervejs, hvor teksten har åbenbaret noget for mig, som jeg ikke selv var klar over, eller i hvert fald ikke var bevidst om, at jeg vidste. Det er nok også derfor, at jeg arbejder så cirklende, som jeg gør; ved at vende tilbage til de samme tekster igen og igen, får de lov til at vokse udad i stedet for blot frem mod et stringent forløbs mål. Jeg arbejder heller aldrig bevidst med plot, men måske er der alligevel en slags i romanen. Det optager mig ikke så meget, men romanen har da en slutning, eller en slags sløjfe, i hvert fald.
Hvordan har utgivelsesprosessen foregått? (kontakt med forlaget, redaksjonelt og ellers)
Udgivelsesprocessen har trukket så mange tænder ud, at det er et under, jeg stadig har tænder tilbage i munden at smile med. I slutningen af mit år på Tromsø kom jeg i kontakt med en redaktør fra det danske forlag Lindhardt og Ringhof, som var enormt begejstret for mit manuskript og som talte både mig og projektet op. Jeg arbejdede intensivt med en redaktør fra forlaget i otte måneder og vi var sammen sikre på, at manuskriptet var færdigt, da forlaget i 11. time så alligevel bakkede ud og efterlod mig så heartbroken og flov, som jeg nogensinde har været. Jeg måtte simpelthen rive teltpløkkerne op og rejste jorden rundt, jeg havde total skriveblokade i næsten et år. Så, ret i coronaens begyndelse, sad jeg i Vietnam og begyndte at skrive på noget prosatekster, som jeg troede var helt anderledes end den digtsamling, der åbenbart ikke skulle være. Som jeg skrev, begyndte teksterne at tale sammen og over sommeren 2020 voksede de ind i hinanden og et manuskript, der meget ligner romanen, som den er endt med at se ud, tog overraskende hurtigt form. Jeg følte mig så brændt af min oplevelse med Lindhardt og Ringhof, at jeg knapt turde sende det rundt; det gjorde jeg alligevel, ret inden, jeg havde termin med mit første barn. Jeg tænkte, at en baby nok ville gøre det mindre hårdt at få en masse afslag, og så endte det altså så lykkeligt, at jeg blev kontaktet af Brændpunkt, der ønskede at udgive romanen. Jeg har samarbejdet med deres redaktør sideløbende med, at jeg har været på barsel med min datter, og det har været en meget tillidsfuld og støttende proces. Jeg troede faktisk, at romanen først ville blive færdig til efteråret, men pludselig var den klar til korrektur!
Hvilke erfaringer fra Forfatterstudiet tar du med deg når du skal fortsette å være forfatter?
Mit år på Forfatterstudiet har lært mig så enormt meget om både at skrive, men særligt om at læse. Om at læse tekster på deres præmisser. Jeg tror ikke, jeg ville have haft hverken nerver eller kompetencer til at skrive en roman, hvis jeg ikke havde gået dér. At skrive kan så hurtigt virke som et ensomt arbejde, men som en del af et skrivende, læsende fællesskab bliver det tydeligt at tekstarbejde også er kollektivt. Og nødvendigt! Ofte forstod jeg mine egne tekster bedre, ved at læse de andre studenters tekster så nænsomt og omsorgsfuldt, som jeg kunne. Der blev skabt et rum på Forfatterstudiet, hvor man turde satse på sig selv og det tror jeg er et næsten uundværligt mod i særligt denne del af kunst, hvor arbejdet tit kan føles uendeligt stort og uendeligt ensomt. De andre studenter troede på, at min tekst var vigtig. Det motiverede mig helt enormt og det forsøger jeg at tage med mig hver gang, jeg sætter mig til tastaturet.
Forfatterstudiet får igjen lov til å gjøre et intervju med en tidligere student som utgir sin første roman etter studiet. Intervjuet tar for seg arbeidet med boka på forfatterstudiet og siden i dialog med forlaget. Christine Nitters roman har utgivelsesdato 6. mai, og lansering og fest går av stabelen i Tromsø 20, mai, parallelt med at forfatterstudiet har samling. Forfatterstudiet gratulerer og gleder seg!
Hvordan har arbeidet med debutboka vært?
Da jeg begynte på forfatterstudiet i 2018, trodde jeg at jeg allerede hadde skrevet en roman. Men det viste seg å være feil. Det var mer en skisse jeg hadde laget. En samling tekster, utkast til en rekke dikt, noveller og romaner. Første året på forfatterstudiet tok jeg manuset fra hverandre og prøvde det ut i ulike sjangre. Det var spennende å se hva som skjedde med dialogene under dramatikksamlingen og med de scenene jeg valgte å skrive poesi av, jobbe meg inn til kjernen av. Jeg hadde noen erfaringer som på mange måter hadde gjort meg ordløs, og som jeg lengtet etter å finne et språk for. Det viste seg å være en møysommelig prosess. For hvordan si noe om det umulige. Det utenkelige. I starten lette jeg mye etter de riktige ordene, adjektivene ( bortkastet tid, viste det seg). Jeg kunne holde på med et avsnitt eller en setning i lang tid, vri og vende på den til jeg syntes jeg hadde funnet den mest presise formuleringen som var dekkende for akkurat det jeg ønsket å formidle. Gjennom tilbakemeldingene på studiet forstod jeg at det for meg egentlig dreide seg mer om å bare være. Forsøke å være i det umulige, uten å forklare for mye eller poetisere. Holde meg i detaljene, uten å reflektere for mye over det i teksten. Men samtidig var det viktig ikke å miste tempoet. Ikke fortape meg i detaljene, ikke springe for langt ut i assosiasjonene. Finne ut hva teksten ville si. Hvilken historie jeg ønsket å fortelle. Da teksten etter hvert fikk en form, da det ble klart at det var en roman, eller kanskje en gang kunne bli en roman, løsnet det for alvor. Tekst flommet i strie strømmer og det ble mye å ta imot og sortere, en sterk glede over å skape en historie, dikte, finne på. Men jeg lengtet samtidig etter det hvite på arket. Etter ro, orden. Presise dikt. Kortprosatekster, klare setninger. Skjelte mot andre studenter som fikk det til. Konstaterte at sånn var det ikke for meg. Ikke da. Det rant over. Farger, bilder, rytmiske tekstfragmenter, dialoger, scener som utviklet seg i mange retninger. Og akkurat tekstmengden skulle vise seg å bli en utfordring: å bestemme hva som skulle med. I denne romanen. Det var (minst) tre romaner i én og jeg måtte velge hvilken vei det skulle ta. Heldigvis fikk jeg etter hvert hjelp av et forlag til det.
Hvordan har utgivelsesprosessen foregått?
Høsten etter de to årene på forfatterstudiet bestemte jeg meg for å sette av noen måneder til å samle trådene, skrive ut manus og få det til å ligne på noe jeg kunne sende fra meg: en roman. Jeg fant en mentor som jeg innimellom sendte 10–15 manussider til. For å holde motet oppe, og for å ha noen utenforstående å diskutere noen av smertepunktene i manus med. Etter tre måneder med intensiv skriving sendte jeg et utdrag av romanen til Signaler, og samtidig manuset i sin helhet til en konsulent jeg fikk utdelt gjennom Forfattersentrum. På det tidspunktet hadde ingen lest hele teksten, så det var veldig spennende. Da konsulenten mente jeg hadde det som skulle til, fikk jeg mot til å sende videre til forlag, og så begynte ting å skje. Først kom jeg med i Signaler ( 2021), og telefoner fra både Oktober og Cappelen Damm som begge var interesserte i å inngå et samarbeid. I et par måneder hadde jeg kontakt med begge forlag (noe de var klar over), før jeg bestemte meg for å satse på Oktober. Redaktøren der både utfordret og oppmuntret meg på en måte som ga mye energi inn i skrivingen, liksom åpnet flere rom på én gang. Var varm, samtidig litt streng og tydelig. Ga meg motstand, pirket borti vanskelig ting. Det redaksjonelle arbeidet har vært utrolig lærerikt og givende. Til tider krevende. En slik relasjon har jeg aldri hatt med noe annet menneske. Redaktør(er) som har tatt både meg og teksten på alvor og hjulpet meg å utvikle mitt litterære uttrykk.
Hvilke erfaringer fra forfatterstudiet tar du med deg når du skal fortsette å være forfatter?
Det har vært veldig verdifullt å få lese andres tekster under arbeid. Og det å lytte til tilbakemeldingen på andres tekster og føle at det like mye angår min egen. Å kjenne et fellesskap rundt skrivingen, og sammen i gruppe undersøke hvordan en tekst skal eller kan skrives, og å bli bevisst på valgene som tas for teksten, og hvilke konsekvenser det kan få for den som skal lese. Nærlesningene var veldig fine. Diskusjonene rundt sannsynliggjøring i litteratur. Troverdighet. At ikke hva som helst kan hende i en litterær sammenheng. Og det å oppleve at språket på en måte ble mer elastisk etter hvert. Medgjørlig. Ved å forsøke å holde sinnet åpent for andres blikk og tilbakemeldinger opplevde jeg at jeg etter hvert kunne leke mer, kna ting til. Det viktigste var å holde på, prøve og feile, skrive om og skrive om. Skrive det på nynorsk, se hva som skjer; skrive på tysk, på engelsk, lete opp ord, sammenligne. Lese det inn på bånd, høre på det i svarte skogen; se og høre manus fra ulike perspektiver. Jeg har lært at det nytter å jobbe. Og å ta pauser, ikke minst, for å seile, gå i fjellet, da skjer det mye.
Fra 30.01 2022 er det igjen mulig å søke på forfatterstudiene i Tromsø, da åpner søknadsweben. Studieåret 2022-2023 tilbyr UiT både forfatterstudium 1 og forfatterstudium 3. Undervisningen foregår på Kunstakademiet midt i Tromsø sentrum. Studiene er samlingsbasert, noe som gjør at de tiltrekker seg studenter med stor variasjon i alder, bosted og erfaring. At de er samlingsbasert betyr imidlertid ikke at de er deltidsstudier. De består av ganske intensive samlinger med tekstverkstedet i sentrum, og som kombineres med lengre lese- og skriveperioder.
Hvem kan søke forfatterstudium 1? Opptakskrav til forfatterstudium 1 er generell studiekompetanse eller realkompetanse og bestått opptaksprøve (10-15 sider skjønnlitterær tekst) og et motivasjonsbrev på maks 2 sider. Studiet retter seg mot alle som ønsker å utvikle et skrivetalent og sin evne til å vurdere litterær tekst. I løpet av dette første året prøver alle ut ulike sjangre. Studiet har 8 samlinger i løpet av året, og tar opp 15 studenter.
Hvem kan søke forfatterstudium 3? Opptakskrav til forfatterstudium 3 er generell studiekompetanse eller realkompetanse og bestått opptaksprøve, som består av 30 – 40 sider skjønnlitterær tekst som skal være et sammenhengende utdrag fra et lengre bearbeidet manus (f. eks. novelle-, roman-, lyrikk- eller kortprosamanus) og et motivasjonsbrev på maks to sider. Dette forfatterstudiet retter seg mot personer som allerede har skjønnlitterær skriveerfaring, enten gjennom 2 års forfatterstudium (120 studiepoeng) eller gjennom tidligere skjønnlitterære utgivelser. Studentene arbeider gjennom hele året med et eget skriveprosjekt i valgfri skjønnlitterær sjanger. I tillegg skal studentene arbeide med refleksjoner rundt egen tekst: Hva skriver jeg eller hvorfor skriver jeg på den måten jeg gjør? Studiet har 7 samlinger i løpet av studieåret, og tar opp 10 studenter. Alle vil få individuell veiledning på sine prosjekter i tillegg til tekstarbeidet på samlingene.
For alle som har lurt på om de skal søke Forfatterstudium 2 i Tromsø (med oppstart august 2022, avslutning mai 2023): Det er snart på tide å finne ut av det: Søknadsfrist 1. mars 2022!
For å lese mer om forfatterstudiene kan du for eksempel bruke denne bloggen: forfatterstudietitromso.no:
Lese blogginnlegg: tidligere studenters forskjellige tekster, studentintervjuer, gjestelærerintervjuer etc etc
Eller du kan gå rett til menyvalget: Studiet/Forfatterstudium 1 eller 3 og lese om opptakskrav, eksamensform og forhåpentligvis mye av det du lurer på om dette studiet.
På FAQ/Ofte stilte spørsmål er det blant annet mulig å få oversikt over alle samlingsdatoene.
Studieåret 2020-2021 tilbød UiT for første gang et forfatterstudium 3. Opptakskravet i tillegg til opptaksprøven var/er enten fullført Forfatterstudium 1 og Forfatterstudium 2 fra UiT eller tilsvarende, eller annet relevant og dokumenterbart skjønnlitterært arbeid (i form av bok/bøker utgitt på forlag med redaksjonell bearbeidelse). Arne Henning Årskaug hadde både gått forfatterstudier og gitt ut bok før han søkte i Tromsø. Skap & Sørg er den første boka hans etter å ha gått på forfatterstudiet i Tromsø, og vi er glade for at han har latt seg intervjue! Boka finnes i bokhandelen fra 22. februar og annonsering av lanseringsfest vil komme etter hvert. Det er bare å følge med!
Forfatterstudiet gratulerer gratulerer på det varmeste!
Du hadde allerede gitt ut en skjønnlitterær bok da du søkte på forfatterstudium 3, og kom inn. Hva gjorde at du bestemte deg for å søke?
Til dette spørsmålet dristar eg meg til å kome med fleire svar. Alle er sanne på sitt vis.
Etter at den fyrste boka mi, Utstyrstekstar, kom ut i 2015 fekk eg kjenne på kroppen at floskelen om den vanskelege andreboka slett ikkje var ei myte. Eg hadde brått ingenting nytt og fancy å kome med og byrja i staden å redigere på boka som allereie var utgjeve når eg fyrst sat meg ned for å skrive. At eg vidare ikkje var sikker på om eg i heile teke ville utsetje meg sjølv for å skrive fleire bøker, gjorde ikkje saka betre. Skjønnlitterær skriving har for meg vore eit svimlande og fornuftsstridig strev mesteparten av tida. Svimlande fordi det er eit fullkome putlearbeid med avgrensa gevinstar som ofte gjev store mengder fortviling og rådløyse for hen som er uheldig å få for seg at dette er ei skapleg sysle å drive med, og fornuftsstridig fordi ein heilhjarta og frivillig går inn i ei tilstand som krev vanvettig med tid, nærvær og ikkje minst slitestyrke frå den skrivande. Om ein er velsigna med eit slikt skrivelynne seier det seg sjølv at ein treng den hjelpa ein kan få. Søknaden min til Tromsø var på mange måtar ein resultat av desperasjon, men i botnen av det var det eit reelt ønskje om få avklart forholdet mitt til skjønnlitterær skriving ein gong for alle. Det høyrer med til historia at eg vart hoppande glad då eg fekk beskjed om at eg var kome inn.
Eg hadde tidlegare, for mange år sidan, gjennomført to skrivestudium, Forfattarstudiet i Bø og Påbyggingskurset til Skrivekunstakademiet i Hordaland. So då eg såg at forfattarstudiet i Tromsø skulle starte i gang med eit tredjeår (gjennom intervjuet av Anne i Vagant?) der ein kunne få jobbe med eitt og same prosjekt heile studieåret kjende eg brått at komplettisten i meg vakna til live. Dei åra eg har vore innrullert på skriveskular har stått for dei mest gjevande og produktive periodane eg har hatt som skrivande.
Tredjeåret sitt fokus på poetikk og refleksjon rundt eigne skrivestrategiar var ogso veldig forlokkande for meg. Dette var eit tilbod eg hadde sakna både som skrivestudent og seinare som bokdebutant. Om eg fyrst skal skrive ønskjer eg å vere av slaget som har gjort seg nokre tankar om korfor og korleis.
At studiet var samlingsbasert var også utslagsgjevande for at eg søkte. Dette gjorde til at eg kunne kombinere arbeidet som vart kravd av studiet med min noverande livssituasjon med fulltidsjobb og det som verre er. Eg har få romantiske førestillingar når det kjem til forfattarverksemd. Det er dyrt, tidkrevjande og formlaust, men med fleksibiliteten som Tromsø tilbyr ved å organisere studiet slik vart det plutseleg ei slags råd likevel.
Det er beint ut einsamt å sitje åleine og bale med krotet sitt.
Fikk du det ut av studiet som du ønsket? Hva fikk du eventuelt ut av det?
Ja, eg meiner prosjektet mitt vaks både i lengde, kvalitet og tematikk. I tillegg kjende eg på noko som nærast minna om skrivelyst etter kvar samling, og det skjer ikkje kvart skotår. Eg hadde ogso veldig, veldig godt av å få bryne meg på å utforme eigen poetikk.
Undervisinga, og ikkje minst klassen, var ogso heilt prima! Det er ein gedigen luksus å få so mange erfarne og engasjerte lesarar til å lese manuset sitt, alle med sitt særskilte blikk, sine særskilte innvendingar og sin særskilte tekstromsteringsmetode. Utover det var eg ogso imponert over både nivået og variasjonen i prosjekta til medelevane mine.
Hvordan har skriveprosess og prosessen med forlag vært i etterkant av studiet?
Samarbeidet med forlaget har vore upåklageleg både før og etter studiet. Eg kan ha ei nokso frilyndt tilnærming til deadlinar, og skriv dessutan gørrlange e-postar der eg pirkar på det som let seg pirke på. Samlaget, og særleg redaktøren min, skal dermed ha mykje skryt for at dei har vore so tolmodige med meg.
Hva kunne du tenke deg å si til potensielle lesere av den boka som kommer?
Her vil eg og kome med fleire svar på tiltale!
Den nye boka mi har fått namnet: «Skap & Sørg. Eksessar om gørra vi ber på.» og skal etter planen vere i sal frå 22.02.2022, ein nokso raff dato å få gje ut den gørrvanskelege andreboka si på. Formelt er boka bygd opp av 14 prosatekstar som alle på sitt vis undersøkjer trass og motpolen lystring som strategiar for å meistre ulike, gørre livsvilkår. Eg har i denne samlinga stunda etter å dyrke ein lausslept, syngjande og maksimalistisk stil. Det maksimalistiske kjem særleg til uttrykk på setningsnivå. Det er viktig for meg å ha eit rikt og mangfaldig ordtilfang. Eg er ikkje framand for å ta i bruk det som finst av sjeldne ord i ordlista, og likar kanskje særleg godt å trekkje ut gamalsalta ord for å setje dei inn i nye, moderne kontekstar, eller å munnleggjere dei. Eg har sansen for ord som skranglar og lagar ulyd, ord som er iltre og nærast herjar med lesaren, ord som krev utropsteikn. Vidare har eg også ei medviten tilnærming til fonetiske og rytmiske aspekt i skrivinga, m.a. ved aktiv bruk av gjentaking, allitterasjon og rim.. For syns skuld kan eg ramse opp nokre inspirasjonskjelder: Sissel Solbjørg Bjugn, Arne Garborg, Hans Henrik Holm, Eva Jensen, Ragnhild Jølsen, Gunnar Lunde og Jakob Sande.
Under resepsjonen av fyrsteboka mi så var det ein meldar som samanlikna tekstane mine med popsongar med glad melodi, men syrgjeleg songtekst. Denne dualiteten ønskja eg gå vidare med, og kanskje til med maksimere, i det nye prosjektet. Eg likar tanken på å få lesaren til å le, og på at lesaren deretter set låtten i halsen når hen har skjønt alvoret i det hen har ledd av.
Musikalen som sjanger står som indirekte inspirasjon for det meste som eg skriv. I poetikken min skreiv eg m.a. følgjande: Eg trur på ekstravaganse framfor sjenanse, eg trur på det mangefarga framfor det monokrome, eg trur på det villfarne framfor det stillfarne, eg trur på det flamboyante framfor det ordknappe og vande. Eg trur på det å vise seg fram.
Som mange andre de har intervjua til denne bloggen trur eg ikkje det hadde blitt bok utan studiet. I alle fall ikkje akkurat denne boka. Det ville vorte ei fattigare bok, ei meir einsformig og grå bok, og det ville nok ha gått mange fleire år før ho var ute i verda.
I disse dager åpner søknadsweben på UiT sine nettsider for alle som ønsker å søke om opptak til forfatterstudium 2 i Tromsø. Søknadsfristen er 1. mars. Studiet er et fulltids-, men samlingsbasert studium som retter seg mest mot personer som tidligere har fulgt et ettårig forfatterstudium, og ønsker å videreutvikle sine skapende skriveevner. Det er imidlertid også et studium for folk som allerede har gitt ut skjønnlitterære bøker, men ønsker et skrivemiljø og rammer som bidrar til at de kommer videre i utviklingen av eget forfatterskap. Det mest sentrale ved et forfatterstudium er ens egen skriving og tekstverkstedet hvor alle jobber sammen med gjennomganger av tekstene. Til tekstverkstedet vil det komme gjestelærere fra hele Skandinavia. Det foreleses også i poetikk, norsk samtidslitteratur, samisk litteratur og vi diskuterer kvalitetsbegrepene: For hva er egentlig god litteratur? Forfatterstudium 1 legger til rette for utprøving i alle skjønnlitterære sjangere, mens målet med Forfatterstudium 2 er å gi studentene tid til å kunne arbeide med og utvikle dette ene skriveprosjektet. Det blir også gitt individuell veiledning.
