Tidligere forfatterstudent i Tromsø debuterer med Seismiske smell på forlaget Oktober

IMG_20160712_080904Sara Sølberg var student ved Forfatterstudiet i Tromsø fra 2012 til 2014. Til høsten kommer debutboka hennes Seismiske smell på Forlaget Oktober.

Hva vil du si boka handler om? Hvor kom ideene fra?

Kort forklart er det en roman der ett menneskes liv sammenkobles med havet og livet der.

Havet er jo et velkjent symbol i litteraturen, men jeg var mer opptatt av det som et konkret sted, selv om det også noen ganger blir en metafor i boken. Hva skjer med livet i havet nå, hvordan påvirkes det av oss og klimakrisen. Og hvordan påvirker det oss igjen. For hvert femte kilo biologisk liv i havet er det nå ett kilo plast. Mesteparten av det som finnes under havoverflaten er enda ukjent for oss, men samtidig som vi kommer dypere og dypere – får mer kunnskap om livene og økosystemene der, er mange av disse i ferd med å forsvinne. Tittelen Seismiske smell har en dobbel betydning i boken, både som et bilde på jegets krise/tilstand, og det rent faktiske; geofysiske undersøkelser av havbunnen som blant annet utføres av oljeindustrien når det letes etter olje. De seismiske trykkbølgene sendes da ned under havoverflaten og erfares som høye smell for organismene i havet, det forstyrrer kommunikasjonsmulighetene deres, skader hørselen og ødelegger dermed også retningssansen. Store hvaler strander, fisk og blekkspruter dør.

Boken kom ikke som en ferdig «idé», men er et resultat av noen egne erfaringer, og med utgangspunkt i disse har jeg skrevet fram det som til slutt ble boken. Det eneste jeg visste sikkert var at den skulle handle om havet, ellers visste jeg ikke hva det skulle bli da jeg begynte. Jeg har alltid vært opptatt av – og knyttet til – havet. Jules Vernes «Verdensomseiling under havet» var en av favorittbøkene mine som barn. Havet med alle sine former for liv har alltid fascinert meg og fungert som en form for «trøst» eller distraksjon fra livet her på landjorden.

Hvordan har utgivelsesprosessen foregått?

Jeg begynte med prosjektet da jeg gikk på Forfatterstudiet i Tromsø, og ble antatt med dette manuset da jeg var ferdig. Prosjektet startet som en samling tekster, men gjennom arbeidet med forlaget gikk det etter hvert opp for meg at det var en roman. Det har utviklet seg ganske mye fra det jeg sendte inn første gang, noe har blitt tatt ut og annet skrevet til, men hovedtematikken har hele tiden vært den samme. Ellers har selve prosessen med forlaget fungert fint, vi har hatt jevnlige møter med gjennomgang av manus, jeg er veldig fornøyd med redaktøren(e) min(e).

Hvilke forfattere har inspirert deg i arbeidet med boka?

Det har ikke vært noen som har inspirert meg direkte, men jeg leste «Moby Dick» av Herman Melville og så en del til den under arbeidet med boken (det er også med noen sitater fra den), og så så jeg en rekke dokumentarer om havet og livet under vann; alt fra Jacques Cousteaus’ til David Attenborough og BBC. Bøker om havet, oljeindustrien og nordsjødykkerne. Espen Stuelands «Gjennom kjøttet».

Klassikere som Odysseen av Homer, Ovids Metamorfoser og Dantes Den gudommelige komedie, inspirerer meg alltid og får meg tilbake inn i flyten igjen (det er blitt noen spor av disse i manus også).

Når det gjelder samtidslitteratur satte jeg stor pris på diktsamlingene «Ma» av Ida Börjel, Theis Ørntofts «Digte 2014» og Anna Hallbergs «Ljusgrönt och aska». Ellers har det gått mye i marinbiologisk faglitteratur. En snodig og morsom tilfeldighet var jo at Morten Strøksnes kom med «Havboka».

Hvilke erfaringer fra forfatterstudiet har du tatt med deg i skriveprosessen?

Forfatterstudiet betydde mye for meg, da jeg begynte hadde jeg ikke skrevet på mange år. Jeg hadde jobbet med ulike former for billedkunst, men da jeg skulle ta master på Kunstakademiet måtte vi også levere et skriftlig arbeid. I arbeidet med det var det noe som skjedde – det var som om noe «gikk opp» i en annen enhet med språket, en tilstand der tid og sted forsvant. Jeg innså at jeg måtte utforske dette. Hehe… det høres kanskje litt nyreligiøst ut, men det er nok den tilstanden jeg alltid skriver etter – eller mot.

Forfatterstudiet gjorde det mulig å ta språket på alvor, og førte til at jeg kom i kontakt med andre skrivende – folk som jeg fortsatt diskuterer språk og skriving med. Selv om man aldri kan få et fullstendig objektivt blikk på egen tekst, tror jeg tekstgjennomgangene ved både det å gi andre – men òg å få tilbakemelding på egen tekst, har bidratt litt for å bli en bedre leser.

(intervjuer Kristine Oseth Gustavsen)

Ein punktert punktroman

image1

 

Årets forfatterstudenter i Tromsø hadde sin siste samling 18.-22.mai. Her kommer oppsummeringen:

 

 

Me elskar kvarandre, me hatar kvarandre

I pausane øver me på

personkarakteristikkar

av kvarandre,

pøsar på til kvarandre

– Sannsynleggjer det!

seier me,

– sannsynleggjer det!

Me mansplainar og womanizar

til sveitten driv,

tek ein pause på VT – eller Driv,

våte inn til trusa,

passeleg rusa

på Rimbaud og Pernod,

kranglar med dei lokale og kallar dei

Durass!

Me pirkar augene ut av lange passasjar,

me kortar ned og strekkjer ut

Me kosar oss gjennom punkterte romanar,

dryge drama, drøye drama,

døljande dikt, dørgande dikt,

dorgande dikt

– kvalens endelikt,

rennande romanar,

poserande prosa,

pervers poesi

”Jeg vil være i det soverommet i hele den delen! Jeg vil være på badet!”

Me høyrer på Anne,

me høyrer på Morten

”Æ blir forført av baklandet ditt”

Me høyrer på ein fotballspelar frå Horten

– eller Drammen,

me drikk drammar –

Og høyrer på andre menn som Anne kjenner,

– ein to-tre danskar frå Danmark,

lugne svenskar

og myndige damer,

me får fyrstikker å leika med

i lange netter

og lange dagar,

drøymer om hagar,

et maten som matgruppa lagar

– skål!

for oss,

tweed og floss,

leppestift og kjønnslepper,

påkledd og avkledd,

ein lem er eit ledd i prosessen

– PROSESSEN!

med store bokstavar

– nei, fy!

 

… No er det over, snart er det over,

det er då det byrjar,

ikkje sant?

Det er sannsynleg

frå dette punktet,

forbi dette punktet,

frå det punktet me starta

med nordnorske netter

for å verta trygge på vår

tekstualitet

Stoffet er strukturert, olje i motoren, notar får føter …

 

Transportetappen –

ut gjennom livmortappen,

tappert og sikkert:

 

No er me her.

 

Unn C. Fyllingsnes

 

 

Gjestelærer, Tone Hødnebø

Foto Rolf M. Aagaard«Skitne lille hjerte»

Tone Hødnebø var gjestelærer på forfatterstudiet i januar 2016. Etter samlingen fikk vi henne med på et kort intervju (to spørsmål) om poesien og det konkrete med utgangspunkt i hennes gjendiktning av et utvalg av Emily Dickinson poesi.

JHM: Man kan på en skriveskole, men også andre steder, iblant få følelsen av at en tekst blir bedre jo mer konkret og sanselig den er. For eksempel, heller enn å skrive “jeg sørget”, vil man forsøke å finne et substitutt: «Jeg gråt og hadde på meg sorte klær». Show, don’t tell. Å bruke for mange abstrakte uttrykk i et dikt kan gjøre at leseren «faller av», og mange ord har blitt til tomme skall, for eksempel: «hjerte», «sorg», «glede». Det krever en viss kløkt for å få disse ordene til å fungere. Hvis teksten derimot bruker mer konkrete og sanselige uttrykk er det lettere å beholde beina på jorden. Er du enig? Og hvorfor er det eventuelt slik?

TH: Et konkret bilde eller utgangspunkt setter ofte i gang en prosess hos leseren som noe man umiddelbart kjenner igjen og kan se for seg, mens abstrakte ord ikke viser til noe fysisk der ute i verden, og av den grunn er vanskeligere å få has på. I diktene settes ord og begreper i bevegelse, og veksler mellom ulike betydningsnivåer. Det er ikke nødvendigvis et enten eller – og alle har jo dessuten sin personlige opplevelse av et ord, enten det er abstrakt eller konkret. Hvis et dikt for eksempel begynner med et ”jeg”,  viser det til både forfatteren og til diktets ”jeg” som er en konstruert størrelse – og samtidig er det alle ”jeg” som finnes i verden, også leserens ”jeg”. Jeg har nylig lest et sted at selv den svenske poeten Göran Palm som bestrebet seg på å skrive enkelt, innså at det ble mer komplisert:

Tänk er att i åratal betrakta världen som ni vant er,

med egna ögon som det heter,

 

och så en dag betraktar världen plötsligt er i stället.

Så minns jag att det kändes.

 

Ni speglar er och spegelbilden föreställer inte er.

Jag såg ingenting av mig,

 

varken mitt ansikte, mitt hår eller min kam.

Fortsättningen av resan har jag glömt,

men spegelbilden har bara blivit skarpare med åren.

Jag såg en buss.

 

En buss med ganska mycket folk passerade i spegeln.

 

JHM: Jeg opplever flere av Emily Dickinsons dikt som ganske abstrakte, men uten at jeg mister interessen som leser.  Ofte er første strofe nokså abstrakt. For eksempel i nr 69 og nr 113. i andre strofe trekker hun inn noe mer konkret.

69

Fordypet i problemet

oppstår et nytt problem

større enn mitt – klarere

og innebærer majestetiske summer.

 

Jeg gransker den flittige blyanten

rydder skjemaene bort

Hvorfor forvirrede fingre

stopper dere opp?

 

113

Løfte vår del av natten

vår del av morgenen –

fylle et tomrom av lyst

og et tomrom av forakt –

 

Her er en stjerne, og der er en stjerne

noen går seg vill!

her litt yr, og der litt yr,

slik blir dagen til!

 

I andre dikt er det ikke slike konkrete andrestrofer. Det holder seg på det jeg vil kalle et abstrakt plan.

Allikevel fungerer dette som interessant tekst.

 

185

“Tro” er en fin oppfinnelse

så lenge herrene ser –

men mikroskop er bedre

når noe uventet skjer

 

370

Så langt er himmelen en tanke

hvis tanken forsvant –

ville ingen arkivar

finne stedet der den var –

 

Uendelig som en mulighet

like klar som vår ide –

For en med tilstrekkelig begjær

er den ikke lenger vekk enn her –

Nå er det ikke sikkert at du er enig i analysen min, men kan du si noe om forholdet mellom det konkrete og det abstrakte hos Dickinson?

TH: Dickinsons dikt trekker i begge retninger, både konkret og abstrakt. I etterordet til ”Skitne lille hjerte” skriver jeg blant annet: ”…Vesensforskjellige typer materiale blir skrudd sammen i den dickinsonske språkmaskinen: parlamentet sammenlignes med nervene, hjernen med himmelen, utopi med topografi, og en spaltning i hjernen med et flokete garnnøste. Diktene gjør voldsomme og uforutsigbare sprang mellom det abstrakte og det konkrete, eleganse og plumphet, det profane og det sakrale…”

Dickinson beskriver ofte naturfenomener på en slik måte at betrakteren blir en del av det som beskrives, for eksempel:

19

Begerblad, blomst og en torne

og en vanlig sommermorgen ¬¬–

dugg i en kolbe – en bie eller to

et vindkast i et tre – og jeg er en rose!

 

Og en solnedgang kan beskrives uten av vi vet hvem betrakteren er:

 

1127

Mykt, som en massakre av soler

slått ned av kveldens sabler

Sånn sett var Dickinson er forløper for imagistene som ville beskrive tingene direkte, uten for mange adjektiv eller omskrivninger. Men i flere dikt forsøker hun også å si noe om det som ikke umiddelbart kan fattes, og som viser til noe vi ikke vet hva er, slik som for eksempel døden. I diktet (185) som du trekker fram, settes det vitenskapelige over troen. Dickinson var selv en tviler når det kom til religiøse spørsmål. Hun spekulerte også vilt i flere av diktene hun skrev, og lagde sine egne definisjoner av abstrakte begreper som for eksempel: ””Hope” is the thing with feathers ¬¬– that perches in the soul”. Jeg leser Dickinson som en poet som først og fremst forsøker å konkretisere.

Alle diktutdrag er fra Skitne lille hjerte dikt av Emily Dickinson gjendiktet av Tone Hødnebø, Kolon forlag 2015

Søke Forfatterstudiet i Tromsø?

20160202_091115 (1)Da er det igjen mulig for alle som ønsker å søke Forfatterstudiet i Tromsø 2016-2017, å gjøre nettopp det. Forfatterstudiet tilbyr neste år Forfatterstudium 1., og den første samlingen finner sted 11.-14. august på Kunstakademiet, som ligger midt i Tromsø sentrum. Bruk gjerne Forfatterstudiets nettside til å finne ut mer om studiet, og skulle du ha bruk for mer informasjon, kontakt oss og spør. Kontaktinformasjon finnes også på nettsiden. Det er viktig å merke seg at søknadsfristen er tidlig: 1. mars! På Forfatterstudiet gruer vi oss til studentene våre slutter, men det betyr ikke at vi ikke gleder oss til de nye som kommer!

Forfatterstudenter forteller om sin første gang

I Norge er gjennomsnittlig debutalder for samleie 16,7 år for jentene og 18 år for guttene. Men når setter en forfatterstudent seg ned og skriver en sexscene for aller første gang? Forfatterstudent Thomas intervjuer forfatterstudent Jonas.jonas

Thomas Espevik: Når skrev du for aller første gang en sexscene?

Jonas Meyer: Min første gang var i 2010, tror jeg, det var en novelle, som etter hvert este ut til en roman, og som jeg enda ikke har gitt opp. Det var to unge mennesker som traff hverandre på Hard Rock Cafe. De begynte å ligge med hverandre, og utviklet deretter et slags forhold.

TE: Kan jeg få et lite utdrag?

JHM: «Litt sjenert var de begge de første minuttene, de satte på varmt vann, løsprat, men det var en ladet stemning i luften, noe kom til å skje her og begge visste det. 50 minutter senere lå han altså og slikket fitta hennes, det var noe ekstremt opphissende med hele situasjonen, t-skjorten, spontaniteten, den dårlig skjulte kåtheten i stemmen, det bustete gutteaktige håret, de søte hoftene.»

TE: Oisann! Husker du hva du følte da du skrev dette? Skam? Lyst?

JHM: Lyst, definitivt lyst, ja, jeg tror nesten det var sånn jeg begynte å skrive om det; først kjente jeg lyst, så skrev jeg.

TE: Disse romankarakterene … var du glad i dem? Eller brukte du dem bare for erfaringens skyld?

JHM: Jeg var ganske glad i dem, ja. Veldig glad i dem, for å være helt ærlig.

TE: Så det kan muligens bli noe mer?

JHM: Jeg tror det kan bli en novelle, men nå har jeg vel ødelagt litt for det, ved å fortelle om det, men jeg merker at jeg må skrive om hele, hvem vet da hva som skjer med sexscenene.

TE: Nei, det er ikke godt å si. Men tilbake til denne sexen. Brukte de prevensjon?

JHM: Ja, absolutt, de var veldig opptatt av prevensjon

TE: Hvilken type?

JHM: Morsomt at du spør, for det var Profil, det husker jeg, det var et poeng, hvordan han kastet kondomen etterpå.

TE: Så romankarakterene dine har sluppet unna litterære kjønnsykdommer?

JHM: Nei, det var klamydia med i bildet, og i en annen fortelling var det HIV.

TE: Ai ai ai!

JHM: Ja, uff. Men sånn er livet!

TE: Det litterære livet?

JHM: ja, riktig, det litterære livet

 

 

Eirin Gundersen, tidligere elev ved Forfatterstudiet, debuterer med diktsamling

Eirin Gundersen var elev ved forfatterstudiet i Tromsø 2012/2013, og i august kommer debutboka hennes, diktsamlinga Du er menneske nå, ut på Gyldendal forlag.

Hvordan har arbeidet med boka vært?

Jeg skrev det som skulle bli de første dikta i Du er menneske nå da jeg gikk på forfatterstudiet i 2012/2013. I utgangspunktet jobba jeg med et romanprosjekt, men til poesisamlinga var jeg nødt til å levere dikt. På det tidspunktet syntes jeg det var mest forstyrrende for romanprosjektet at jeg ikke bare kunne konsentrere meg om å skrive ferdig det, men i ettertid har jeg vært veldig glad for at det ble sånn, for det var jo diktene jeg endte opp med å jobbe videre med.

I ettertid har jeg også vært glad for at jeg på den aller siste samlinga fikk en tilbakemelding på romanprosjektet mitt som bekrefta det jeg selv hadde følt på en stund. Jeg ga opp romanprosjektet og reiste fra Tromsø nedbrutt og med følelsen av at jeg aldri kom til å klare å skrive noe igjen. Sånn følte jeg det lenge. Tilbake i Oslo isolerte jeg meg fra alt som hadde med litteratur å gjøre. Jeg leste ikke bøker, dro ikke på litterære arrangementer, orket ikke å snakke med noen om min egen skriving og følte nok et slags press når folk jeg kjente eller hadde gått i klasse med debuterte. Det eneste jeg orket å presse meg selv til å skrive var korte notater. Faren min hadde gått bort bare noen måneder tidligere og de få linjene jeg orket å skrive hver dag ble en slags bearbeidelse av sorgen, og etter hvert som manuset ble lenger; et forsøk på å se andre enn meg selv, på å se verden og livet.

Det var ikke før jeg fikk den første konsulentuttalelsen fra forlaget at jeg skjønte at det jeg skrev ikke var notater, men dikt. Arbeidet med boka har derfor vært prega av mye usikkerhet, i hvert fall i begynnelsen. Usikkerhet rundt det å skrive poesi; om dikt virkelig var noe jeg kunne skrive, og om diktene jeg skrev virkelig var gode nok. Samtidig har det å skrive denne boka føltes som en måte å holde hodet over vannet på. Det har vært godt å oppdage at å skrive ikke trenger å være så vanskelig som da jeg slet med å skrive en roman. Det har vært godt å finne diktene, og diktformen.

Hvordan har utgivelsesprosessen foregått?

Etter å ha gått et forfatterstudium kan man fort bli ganske vant til, eller nesten litt avhengig av, tilbakemeldinger på det man skriver. Selv om jeg var heldig og kom tidlig i kontakt med forlaget og redaktøren min (som har vært veldig oppmuntrende hele veien), har det til tider vært ganske utfordrende å jobbe så selvstendig med manuset. Jeg har fått grundige og gode konsulentuttalelser som jeg har hatt i bakhodet når jeg har jobbet med manuset, men jeg har ikke kunnet støtte meg på de jevnlige tilbakemeldingene man får på et forfatterstudium. Denne prosessen føler jeg, til tross for mye frustrasjon underveis, at har gjort meg mer sikker på min egen skriving. Jeg har vært mer nødt til å stole på mine egne vurderinger.

Hvilke erfaringer fra forfatterstudiet har du tatt med deg i boktilblivelsesprosessen?

Jeg ble kjent med så mange fine og kunnskapsrike folk på forfatterstudiet. Jeg har fått lese og følge prosjektene deres, og jeg har fått så mange viktige tilbakemeldinger fra dem. Mange ganger har jeg mista troen på at jeg kunne klare å ferdigstille en bok, men jeg ble heldigvis kjent med samboeren min i Tromsø og han har lest tekstene mine hver gang jeg har trengt det. Jeg tror de viktigste erfaringene jeg har tatt med meg fra forfatterstudiet er de som har sunket inn i ettertid. Selv om det kan virke selvmotsigende å si dette etter at boka har blitt antatt og snart går i trykken, er nok den viktigste erfaringen jeg har gjort meg at man ikke bør bli for opptatt av ønsket om å debutere. Følelsen av å ha skrevet en tekst man er fornøyd med, eller følelsen når man er så godt inne i en tekst at man ikke lenger tenker på noe av det som foregår rundt en, er fortsatt viktigere og bør alltid være viktigere enn å få den utgitt, selv om det kan være veldig lett å glemme.

Intervjuer Kristine Oseth Gustavsen

LANSERINGER

10408853_10152477322777341_229616137077829171_nomslag_FS_mai2015

De siste månedene har det vært nedsatt redaksjoner, har det vært gjort avtaler med designbyråer, tekster er blitt redigert, blitt korrekturlest, er blitt satt, er blitt korrekturlest igjen, før de er blitt til tekstantologier og har gått i trykken. Det er nemlig på denne tiden av året offentligheten kan få et lite innblikk i hva forfatterstudentene i Norge skriver. Nå lanseres forfatterstudentenes antologier, det være seg i Bergen, i Bø eller i Tromsø. Studentene har naturligvis selv skrevet tekstene, men de har også vært hverandres redaktører. Ingen forlag er involvert.

For ikke lenge siden skrev en av fjorårets forfatterstudenter, Bjørn Vatne, på denne nettsiden om sitt møte med og samarbeid med det forlaget som har antatt hans første roman. Han skrev: “I dag, noen få måneder før utgivelsen, er det fremdeles slik at jeg skreller bort noe hver eneste dag. Av den opprinnelige romanen, den som ble antatt, er det bare noen grove riss igjen. Dokumentet som heter «kutt», der jeg legger alt det som fjernes i tilfelle det en dag viser seg å skinne, har for lengst vokst seg større enn selve romanen. Noe av det første redaktør Trude sa, var at «her druser vi ikke på, vi bruker den tiden vi trenger på å gjøre dette til en best mulig roman». Men en gang må man sette punktum, og i vår skal den formodentlig ligge i bokhandelen. Likevel, det er alltid noe der, hver gang jeg går inn i teksten igjen, er det åttende, niende omskriving nå? – noe som kjennes forstilt, noe som kjennes som kjekkaseri, som må bort.”

I 22. mai lanseres Bjørn Vatnes roman Slik skal vi velge våre ofre i Tromsø, punktum er satt, og alle er invitert til å feire! 23. mai er igjen alle invitert til lanseringen av årets student antologi, Vekster. Kanskje kan noen få svar på spørsmålet om hva forfatterstudentene i Tromsø skriver for tiden, samtidig som andre kan få innblikk i hva som skjedde med Bjørn Vatnes roman etter at Forfatterstudiet var over. Det blir både musikalske og poetiske innslag og tidsskriftlansering!

  1. Lansering av én roman, ett tidsskrift og poesi underveis fredag 22. mai klokka 1900 på Kunstakademiet i Tromsø. Bjørn Vatne lanserer: Slik skal vi velge våre ofre, som utkommer på Gyldendal forlag nå i mai, og samtaler med Anne Oterholm om hvordan romaner blir til. Dorothea Schrattenholtz (også fjorårsstuden) leser fra diktsamlingen Atlaspunkt som kommer ut på Oktober forlag i august. Og det vil bli snakket om tidsskriftet, Kuiper, og lansering av absolutt siste nummer ved Theres Bakkevoll, Sigbjørn Skåden og Morten Wintervold.
  1. Antologilansering på Cirka Café, Storgata 36 i Tromsø lørdag 23. mai klokka 19. Det blir musikalske innslag ved Tove Flæsen og Christoffer Mathisen.
  2. Antologilansering i Oslo 3. juni klokka 1900 på Torgata Kennelklubb. Her blir det musikalske innslag ved Oddi Nessa og Jenny Marie Konradsen.

Til Den dominikanske republikk og tilbake

Monika Steinholm var forfatterstudent i Tromsø fra 2009 til 2011. Denne våren debuterer hun med ungdomsromanen Fuck verden!  Hun skriver om arbeidsprosessen frem mot ferdig bok:

Da jeg begynte på Forfatterstudiet, hadde jeg allerede jobba med manuset lenge. På de to årene lærte jeg masse, og jeg er sikker på at både studiet og det å finne den riktige redaktøren som ville samme veien med manuset som jeg, har vært avgjørende for at det har blitt noe av denne boka.

Veien fram mot utgivelse har vært lang, på både den ene og den andre måten. Romankarakterene har vært ute på en reise. De har reist både til Finnsnes og helt til Den dominikanske republikk, men det er det bare jeg (og noen andre) som vet. For de kom tilbake, og i de senere versjonene har de holdt seg innafor bygrensa i Tromsø.

Det er rart å tenke på hvor mye de har vært igjennom, som aldri en vanlig leser vil få vite noe om. Teksten som kommer mellom to permer i mai i år, kan ikke sies å være noe annet enn en fjern slektning av det opprinnelige manuset; en firemenning eller et tippoldebarn.

En ting som derimot har vært det samme hele veien, er karakterene. Oppførsel og relasjoner endret seg underveis, og en to-tre stykker er skrevet ut av manuset. Jeg har blitt glad i dem. Jeg føler at jeg kjenner dem. Jeg vet hvordan de ville reagert i forskjellige situasjoner. Jeg liker dem alle sammen, på godt og vondt. De er mine. Og det er både skummelt og fint å tenke på at om en måned, er de ikke bare mine. De vil finne nye venner, håper jeg.

2d50df779c5d60fe7efe5a36d5cd8175Boka lanseres med bokbad på Jekta storsenter 21. mai.

To dikt av Maria Nilsen

Oslosisjoner

Skal du over Ryes må du rundt fontena

Foran eller bak

sitter jeg

Som lever på siden

innenfor ringene

 

Sving på skinner i Birkelunden

når jeg står fast mellom trikkene

Svaiende av trykket

etter tiden

 

Ak i snøfryd ned Idioten

Jeg er foran bakken

ut i veien

Over grensen

Hutrende på leting etter årer

 

Smil i sommerbris på Solli

Jeg kommer mot deg mellom bordene

Vær de andre

om jeg søker etter

det du ikke kan gi

 

Stå under Festningen, ved havet

Når jeg vandrer

gjennom byen

I eller utenfor

Oss /lo

 

Read More