I begynnelsen av november hadde Forfatterstudiet sin dramatikksamling. Etter denne samlingen ble denne teksten skrevet av en av årets studenter, Christine Nitter:

Det er søndag ettermiddag. Dramatikken rundt det runde bordet er over. Hus har brent ned. Bare skorstein og grunnmur står igjen hos de fleste. Noen er spart, men vinduer er knust av det høye trykket. Røyken stiger opp fra ruinene. En svart tykk eim. Alt det som fins og ikke fins stiger opp, blander seg med de andre oksygen- og nitrogenmolekylene. De gjør plass, som når en stor stein kastes i en stri elv og forsvinner ned i mørket.

Hvor skal jeg bo nå, tenker jeg. Hva kan gro ut av denne asken? Samtidig kjenner jeg en lettelse. Som når et komplisert kjærlighetsforhold er over og det går opp for meg at jeg ikke blir nødt til å dele hverdagen med dramatikken. At jeg kan få være i fred for Aristoteles´ tragedier og slippe å finne ut om det skal gå et godt menneske dårlig eller et dårlig menneske godt. At kroppen og sinnet igjen kan komme tilbake til sin hviletilstand. For i dramatikken er det så høye krav. Vi må følge tekstens spor og passe på at de ikke svekker hverandre. Og det er ikke godt å vite om noe har skjedd eller ikke, for har det ikke konsekvenser for den andre så har det ikke skjedd. Er det som skjer nok til at man kan si at det faktisk har skjedd? Og nok til at man kan skifte takt? Og hvordan klare å skrive skarpt nok til at det usagte blir sagt uten å bli sagt. Takke meg til. Jeg velger meg heller en slags hiberneringstilstand, dvale, hvilemodus. Et hvilepotensiale er nok for meg.

Jeg plukker opp restene av meg selv og de få eiendelene jeg har klart å redde ut av det utbrente huset. Det er novembermørkt og gatene skinner svart, det går nedover mot havet. Etter å ha parkert i et gjørmehav og kommet meg nesten tørrskodd opp en mørk steintrapp med glasslykter på hvert trappetrinn stiger jeg inn i et lyst rom. Foran i rommet henger de, de hellige gongene. Store skinnende metallfat. Redskap for lydmassasje og evakuering av spenninger. Jeg får utdelt en yogamatte, puter og ullteppe og legger meg på gulvet, tett i tett med tyve andre kropper for å ta i mot badet.

«Velkommen til en reise med lyd i et tidløst rom.» Alle samler hendene foran hjertet i hilsen: «Sat nam. Jeg er sann. Sannhet er min identitet.» «Rens sinnet for egostyrte tanker, tanker som hindrer deg i å oppleve klarhet, fred og glede», sier stemmen.

Jeg har parkert utenfor den gamle tangmelfabrikken som ble oppført i 1918. Men den har aldri huset så mye som ett gram tangmel. Sat nam. Aktieselskapet Tromsø Tangmelfabrikk gikk konkurs etter oppføring av bygningen, uten noensinne å ha kommet i produksjon.

I dette sannhetens tempel ligger vi badet i vibrasjoner fra verdens eldste instrument som skal løse opp fysiske og emosjonelle spenninger og hele kropp og sinn.

Jeg lukker øynene og forestiller meg revefarmen som en gang holdt til her; lydene, luktene. Men som ble stengt og erstattet med et hønseri med 350 høns noen år etter. Sat nam. Og hvordan det så ut når det tyske slagskipet Tirpitz ble slept inn til kai her og hugget opp. Hvordan de tykke teakplankene ble til vinduskarmer som nå lyses opp av titalls stearinlys bak blafrende gardiner.

Sat nam; mantraet som skal forandre mine mentale mønstre og hjernens kjemi. Stimulere reflekspunkter i ganen som aktiverer hypothalamus. Sat nam.

Jeg legger merke til bildene som strømmer gjennom sinnet. Isbjørnjegeren som kjøpte tangmelhuset fordi han ville bo på landet. Han syntes Tromsø var altfor urban.

Tangmelfabrikken som aldri ble tangmelfabrikk ble til surstoffabrikk, billager, bilverksted, konfesjonsfabrikk, toalettpapirfabrikk og hjem for Hjemmets Nytt.

«Legg merke til pusten. Denne øvelsen er veldig bra for immunforvaret», sier stemmen. Jeg legger merke til min ikke- dømmende holdning. Ta det som det er. Hvem vet hva som er sant. Sat nam. Kan vel ikke skade. Jeg puster inn så godt jeg kan. Det er umulig og trangt. Sannheten føles stram og knapp. Det er ikke plass til luft der. Takke meg til sannhet.

La meg heller dykke inn i Hemmelighetstilstanden til Inger Christensen. Kanskje finner jeg trøst der, kanskje ikke. Hun skriver: «Hvorfor prøve å oppnå noe gjennom skrivingen som i virkeligheten er umulig å oppnå, hvorfor gå inn i et spill hvor det på tross av enestående sjanser kun eksisterer ett eneste utfall, nemlig at man blir utvist? Hvorfor fortsette å lengte etter å være i en slags bevissthetsrus, å være utenfor verden, å utslette oss selv?»

Er det ikke håp? Finnes det ingen vei utenom? Å se på at huset brenner ned, la det kjølne helt, før jeg våger meg inn på branntomta for så å gyve på igjen. Sat nam.

I dette huset som bærer navnet tangmelfabrikk men som aldri har vært tangmelfabrikk ligger jeg og tar i mot universets vibrasjoner. Vibrasjoner som setter alt vannet i kroppen i bevegelse og som kan sitte i i opp til en uke etterpå.  «Noen ganger kan det komme uventede reaksjoner», sier stemmen. «Ikke nøl med å ta kontakt om det er noe du ikke forstår.» Jo takk.

Kanskje er det håp for mitt hus også. Kanskje dukker det opp nye materialer. Om jeg bare leter og lytter til det verden har å si. Sat nam.